Det er show på Latter. Seefood og Lene Kongsvik Johansen inviterer til intens navlebeskuing på Norges fremste humorscene. Sang, gamle og nye karakterer, og tekster som jobber seg mer og mer innunder huden på deg er noe av det publikum får presentert denne drøye timen. Jeg går hjem og setter på første episode av Kongsvikfamiliene, så da kan vel kveldens premiere kalles en suksess?
Sexolog Anne er i støtet. Både på scenen på Latter og i TV-serien Kongsvikfamiliene. FOTO: John Andresen/Seefood
Tekstforfattere: Lene Kongsvik Johansen, Christopher Pahle
Musikk: Morten Reppesgård
Kommende forestillinger: Spiller t.o.m 7. desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
De kaller det et show, ikke en teaterforestilling eller StandUp, men show. Helt riktig begrep å bruke. Dette er artig, mer enn hysterisk morsomt. Det er mange karakterer, noen kun over høytaleren, noen i fullt kostyme og noen ved toneleie. Lene Kongsvik (ingen bruker vel fortsatt Johansen) har med seg to musikere og 6 sesonger TV i ryggen. Det hele oppleves trygt og godt.
Det er show! FOTO: John Andresen/Seefood
Tydelige punchlines uteblir. De trengs ikke. I stedet får vi små og store betraktninger fra middelalderkvinnen. Vi er innom yoga og venninneklubben. Får gjensyn med Astrid og Anne. I tillegg til en rekke sangnumre. Siden jeg aldri gapskratter eller ler høyt kan man kanskje la seg lure til å tro at dette ikke er spesielt bra komikk, at showet ikke er morsomt, eller morsomt nok, men da tar man feil. Humoren ligger i teksten. I de små tingene. Ikke ulikt velkjente karakterer som Alexander og Rose, man ler, men har så vondt av de at man ikke gapskratter. Det er jo akkurat denne balansen Lene Kongsvik er en ener på å få til.
En ny favorittkarakter fra Lene Kongsvik, polsk vaskehjelp! FOTO: John Andresen/Seefood
Rett fra navlen oppleves ekte. Ekte frustrasjon over hvor navlebeskuende vi har blitt, og like ekte frustrasjon over navlebeskuende irritasjonsmomenter i egen hverdag. Jeg elsker Kongsvik TV-seriene. Kongsvik på scenen er i stor grad støpt i samme form, og det er en form jeg liker. Showet leverer til terningkast 5!
Heddaprisen 2019 ble outsidernes aften, i tillegg til å hedre de virkelig rutinerte. Slampoesien og “ordet” stod i fokus på Hovedscenen på Det Norske Teatret. Utdelingen ble ledet av legenden Svein Tindberg, stjerneskuddet Anette Amelia Hoff Larsen og kidza Ole Opsal Stavrum og Peter Andreas Hjellnes Moseng som til høsten skal spille tittelrollen i Charlie og sjokoladefabrikken. Søndag 16.juni var fest av, med og for norsk teater.
Vi takker for invitasjonen og håper at Heddaprisen fortsetter sitt gode arbeid med å fremme godt barne- og ungdomsteater!
Det hele starter der halvparten av årets skolerevyer også startet – med “The Greatest Show”-låta fra The Greatest Showman. “Woah woah whoah whoah woah” og vi er i gang.
Det er helt tydelig at produsent og vertsteatret vil si noe om teatrets stilling og nødvendighet i samfunnet. Sett i lys av flere nominasjoner, er det ikke et unaturlig valg. Forestillinger som blant annet Arv og miljø på Den Nationale Scene og Ways of seeing på Black Box Teater har vært sentrum i opphetede debatter om kunstfrihet, etikk og sensur. Heddaprisen har valgt å gi sitt debattsvar i form av sang, slampoesi, barn og dans. En ordentlig musikalbombe.
Prisen for beste scenetekst går til Espen Klouman Høiner, en aldri så liten outsider der altså, men absolutt ikke den siste i kveld. The Mute sørger for at årets forestilling er produsert av et orkester, i tillegg til at Arne Nøst, Christina Lovery og Jill Tonje Holter mottar pris for beste scenografi/kostymedesign for samme oppsetning.
Skuespillerprisene viser seg å være langt mer forutsigbare: Jan Sælid og Helga Guren for sine hovedroller, og Nils Jørgen Kaalstad og Anne Krigsvoll for sine biroller. Fire forhåndsfavoritter som alle fortjener sine statuetter. Det gjør også regissør Ole Anders Tandberg som sammen med Sælid sørger for at Havboka står igjen med to Heddapriser.
Boya Bøckman vinner nok en gang pris for sitt audiovisuelle design, blant annet for arbeid med De utvalgte – Skipet – Vol. 5 Short cuts. En forestilling hvor De Utvalgte også belønnes med prisen for særlig kunstnerisk innsats. Beste barneforestilling tildelesMio, min Mio som dermed (velfortjent i følge undertegnede) slår forhåndsfavoritten Snøfall på målstreken. Norsk teaters badboy og patriark Stein Winge mottar Heddakomiteens Ærespris til stående applaus fra salen. Velfortjent og ryddig.
Teaterungdoms favorittpris beste forestilling for ungdom tildeles Ingenting, noe som sørger for at også Tigerstadsteatret og Oslo Nye Teater sitter igjen med pris. Regissør Hilde Brinchmann har dermed regissert begge de beste forestillingene for det yngre publikumssegmentet. To nydelige, og nå også prisbelønte, forestillinger, som i stor grad bæres av meget god regi! At dette ikke kvalifiserer til nominasjon i regikategorien synes vi er underlig og skuffende. Det er slike signaler man må unngå om man vil løfte barne- og ungdomsteater opp og frem. Å overse Brinchmann i regikategorien er etter min mening Heddajuryens største feilskjær denne sesongen.
Årets forestilling for ungdom ble Ingenting av Tigerstadsteatret og Oslo Nye Teater. FOTO: Erika Hebbert
Selve prisutdelingen er litt for lang og noen av underholdningsdelene i overkant klamme. Som når de bytter ut teksten på “Snakke litt” av Admiral P med inderlige fraser om medmenneskelighet… Men ideen er god, og når det virkelig tar seg opp og et mangfoldig ensemble roper “teatret har mye å si!”, er vi allikevel med. Spesielt jubler vi for alle de unge som fyller scenen. De bruser av energi og det smitter over på oss. Slampoet Eirik Havnes, med sin brennaktuelle tekst Dagsnytt 18, er kveldens kunstneriske høydepunkt. Helt rått!
Disse innslagene trengs. For dette er tross alt en prisutdeling, med mange pompøse jurybegrunnelser og taler. Trenger man virkelig juryens begrunnelse for hver enkelt pris? Tror ikke en gang prisutdelerne helt vet hva de sier til tider… Men selve tildelingene er vi jevnt over enig med juryen i. Så både Heddakomiteen og Heddajuryen skal ha takk for en finfin søndagskveld. Og til alle dere som vil se årets forestilling for ungdom, så settes Ingenting opp igjen fra 25.oktober. Hurra for det, og hurra for norsk teater!
Da jeg gikk ut etter forestillingen på Heddadagene møtte jeg en skuespillervenninne. Jeg sa: “Teaterhistorie”. Hun svarte “Historie”. Jeg svarte tilbake “Eh, mest teaterhistorie da”. Sta! Jeg vil benytte anledningen til å skrive til dere om verdens lengste teaterforestilling som startet 21. november i fjor på Black Box Teater: Ways of Seeing. This is the Full Story. Hypen er over, og mens vi nærmer oss epilogen: En rettsak og en samboer kommer dette til å forbli et veeeldig laaangt stykke. Et stykke som har gått over flere måneder, og fått med seg de høyeste statsrådene på rollelista. PST har deltatt i kulissene, teateranmeldere og politikere ihop. Isolert sett har den kunstneriske gruppen i sentrum blitt tatt alt for lite på alvor, og alt for mye på ordet. Men de har også bevist at “teater er reaksjon”.
Kall det gjerne et komplott: Ways of Seeing har ufrivillig blitt et mediaregissert epos på størrelse med Tolstoys Krig og Fred. Et panoramisk dikt med regjeringen i hovedrollen. De har i hvert fall kapret fortellingens gang, og fått det til å handle om dem. For da Erna Solberg først hadde spilt rollen som Justitia (Lady Justice), gikk hun også inn i anmelderbransjen med disse ordene: “Dette er jo først og fremst en personlig tragedie”. Det har senere blitt en nasjonal farse også. I tre akter også. Og en kriminalsak også. https://www.dagbladet.no/kultur/en-personlig-tragedie-og-en-mork-nasjonal-farse/70873694
Ways of Seeing har vist oss at teater ikke bare skjer innenfor veggene i en blackbox. https://www.klassekampen.no/article/20151224/ARTICLE/151229980. Dette kaller jeg “Rolls realistiske metode”. At teater også kan utvikles i takt med mediabildet og det politiske landskapet, føre til sterke reaksjoner og samtidig ikke fjase så mye på “teatralsk vis”. Dette opplevde jeg spesielt da jeg så Ways of Seeing gjenoppsatt under Heddadagene. Den hadde endret seg mye etter premieren i november i 2018. Ikke bare i oppfatning, men i faktisk fremføring. Skuespillerne Hanan Benammar og Sara Baban høstet latter fra replikker som: “So I moved to Norway, and thought I would stay out of trouble” og “Åja, så du sier nå, Ketil Lund, at det jeg gjør, ikke er ulovlig?” Vi humrer fordi vi skjønner hva de sikter til. Funny ’cause it’s true.
FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater
Første akt: Det som skjer innenfor teaterveggene, blir innenfor teaterveggene.
Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr-kombinasjonen har vist seg å være en effektiv oppskrift på politikk som svarer til teateret, og ikke bare omvendt. Aldri har teater vært så engasjerende/tilgjengelig for hele Norge. Alle har en mening, på lik linje med at alle ble eksperter på amerikansk politikk under USA-valget 2016. På godt og vondt selvfølgelig. En webbasert krøniker; om fallet til en justisminister, og hans samboer som er mistenkt for West Side Story-inspirert tagging, film-noir-dramatiserte trusselbrev og pyro. Vi har også vært vitne til PST sine framrykk og tilbakerykk, og fire kunstneres høylytte kamp mot resten. Midt i dette infernoet fra Røa til Stortinget til Black Box til Tingretten er det rimelig få som har satt selve forestillingen i fokus. Altså scenen.
Først og fremst synes jeg regien er slapp. Det er mange tråder og statements som føres frem, uten å nyansere konflikten og motargumentene. Nyansene ligger liksom litt utenfor. Scenebildet er rotete, og trærne og buskene visner. Kanskje en metafor? Vet ikke. Jeg skjønner også hva de har prøvd på når Ali Djabbary fra Verdensteatret kommer inn iført en stor flettet trekrone. Det visuelle kommer likevel fram som noe blodfattig. Det er mer en monologforestilling enn en teaterforestilling, og fremføres enkelt. Det visuelle høydepunktet er når hver skuespiller tar opp en tuhjabusk hver og utfører et musikaldansenummer. De følelsesladde slamnummerene er også en del av noe som river i meg. Men det hadde kanskje passet best som en Bikubekveld på Det Norske Teateret? Det som trekker mest i oppmerksomheten er den 2×3 meter store skjermen i scenebildet som filmer de sagnomsuste husene til en rekke politikere og Resett-investorer.
FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater
Jeg får følelsen av å være med på en slow-TV-versjon av “Hjemme hos” eller “4 stjerners middag” uten å være invitert eller ønsket. Men litt oftere enn jeg skulle ønske, har jeg følelsen av å være Jenta med Svovelstikkene, mer enn noen venstreradikal aktivist-overvåker. Det er stille fasader vi ser, og kun en materialistisk representasjon av menneskene som bor der inne, enten det er boligen til Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussen, Christian Tybring-Gjedde og Ingvild Smines, Helge Lurås, Kent Andersen, Rita Karlsen og Hege Storhaug, Harald Håvoll, Jan Haudemann-Andersen og Øystein Stray Spetalen, Rimi-Hagen, Haakon Bruun-Hanssen, Inge Kampenes og Jens Stoltenberg, bare for å nevne alle.
Selv om jeg ikke personlig liker det visuelle ved forestillingen, er det dette som er så ekstremt flott med fiksjonen de har skapt. Alt er bare så utrolig dårlig laget og filmet, at karakterene som Sara og Hannan spiller, virker enda mer fortapte og uprofesjonelle. Jeg kjøper konseptet. Den store skjermen byr også på noen absurde og morsomme situasjoner som når Sara diskuterer med Ketil Lund om hvorvidt hun er mer mistenkelig (luskende rundt i buskene til høyrepolitikere og investorer) enn en hvilken som helst annen person med annen bakgrunn. Hun spør: “Er det på grunn av min bakgrunn?”, mens det tommestore lerretet står i bakgrunnen. Jeg ler for meg selv, og tenker “Om ikke din egen bakgrunn, så gir i hvert fall det store bildet i bakgrunnen deg endel trøbbel”. Og det ble det.
Andre akt: Tor Mikkel Wara fremfører sin monolog
Selv om kunstnergruppen ikke har gjort noe ulovlig, er det en etisk diskutabel sjanger de har skapt. Men den har fått sin blomstring, akkurat på grunn av denne moralske diskusjonen. Erna har gått ut å holdt med sine partifeller, mens få politikere har støttet kunstnerne etter premieren på Black Box Teater. Bertheussen kapret på mange måter rolleplassen fra Sara og Hannan, ved å selv følge teaterets virkemiddel. Nemlig iscenesettelse. Av en bilbrann. Bertheussen er i ettertid mistenkt for selv å ha produsert truslene mot sin egen samboer Tor Mikkel Wara og Christian Tybring-Gjedde. Altså oppdiktet en straffehandling, etter staffelovsparagraf 225 b. https://www.nrk.no/norge/black-box-sjefen-haper-ikke-forestillingen-har-vaert-inspirasjon-for-truslene-mot-wara-1.14328767 Etter at dette ble kjent i mars, har Tor Mikkel Wara gått av som justisminister, og rekken med pressekonferanser og taler fra Solberg, Jensen og Wara har vært like personlige og til tider like hardtslående som monologene til Sara, Hannan og Ali. Det er jo utrolig trist for justisministeren å være holdt for narr av sin egen kone, og dette kommer tydelig fram når han erklærer en nokså rørende monolog: “De siste ukene har vært tøffe for meg og min lille familie. Beslutningen kommer fordi noen trenger meg mer enn regjeringen. Jeg skjønner at dere har mange spørsmål. Det er en tid for å svare på disse spørsmålene. Men det er ikke nå. Nå er tiden for å stille opp for dem jeg er glad i.” Erna Stemmer i. https://www.aftenposten.no/norge/i/XgMaWx/Tor-Mikkel-Wara-Frp-gar-av-som-justisminister-Samboeren-mistenkt-eller-siktet-for-samtlige-hendelser-ved-boligen.
Det har jo vært dramatikk fra ende til annen, og jeg må ærlig innrømme at det har vært spennende å følge med. Stor guilty pleasure. Og jeg skammer meg. Jeg får samme følelsen når jeg går forbi en ulykke. Nysgjerrighet og påfølgende skam. Samtidig har det vekket endel følelser i meg, og jeg har lenge sett etter et teater som kan levere noe større og mer dramatisk enn bare noen korte fortellinger om det postmoderne liv. Dette er selvfølgelig ikke slik det skal foregå, fordi det har påvirket så mange triste skjebner, men kunstnere skal ikke slutte med å skape teater som lugger litt, utfordrer, kontekstualiserer. Ideene skal kunne leve som univers, og skape reaksjoner og engasjere folk også etter at de har gått ut av salen, hjem til kveldsmat, under dyna, drømmende. Om ikke annet har viktigheten av formidling av teater blitt styrket hos de som tror på det, og fått motstand hos de som ikke tror på det. Om man tror på at all PR, er god PR, kan vel også teateret ha fått en ny glød i Ways of Seeing.
FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater
Tredje akt: En rettsak og en samboer.
Teaterstykket lever videre. Castingen har gått berserk, og alle har fått sin del av rampelyset. Ufrivillig eller frivillig. Det er duket for rettsak, og hva som vil skje i manesjen til dette kammerspillet vet ingen. Ways of Seeing er ikke over, men vi skulle kanskje ønske at det var det? I hvert fall nå som alt har roet seg ned også. Dette er trist på så mange plan, og et “prosjekt” som har dratt med seg både storpolitikk og enkeltindivider. Det er som en venstreradikal versus høyrevridd Game of Thrones, der scenekunstnere og politikere har slått sine fronter mot hverandre. Tross alt har det jo på mange måter blitt mer tverrfaglig.
Men når verden har blitt mer absurd og fucka enn scenekunsten, hva skal man gjøre da? Ingen kan toppe dette mediahysteriet. Det er vanskelig å søke midler fra Kulturrådet til “teateret som skal få med samtlige politikere fra høyresiden”. Det er mye teater som handler om så lite, ikke bare på grunn av få midler eller lav kapasitet, men på grunn av smal tankegang fra aktørene. Da syns jeg Seeing-gjengen har gjort noe riktig. Benyttet potensiale av hva som ligger latent i samfunnet, til å skape et stort univers for seg og sitt publikum.
Aiaiai, jeg skjønte ingenting jeg. Også litt redd! Det var veldig mørkt. Og de var sykt gode på den vanskelige teksten sin, de skuespillerne, så de sa den så fort og så høyt!
Ivar Furre Aam og Marte Germaine Christensen bringer god energi inn i en krevende tekst. FOTO: Ida Helen Gøytil
Tittel: Kvartett Av: Heiner Müller Tid og sted: Oslo Nye Teater, Centralteatret, 8. august 2019 Oversettelse: Preben Faye-Schjøll Konsept og regi: Ilene Sørbøe Lyd- og lysdesign: Thomas Gallagher Medvirkende: Ivar Furre Aam og Marte Germaine Christensen Kommende forestillinger: 14. og 15.august Anmeldelse av: Ole Petter Ribe
Da jeg tidligere i år så 2 X MEDEA på Torshovteateret, fikk jeg og min mor bakoversveis av den vanskelige teksten. Selv om det var gjenkjennelige elementer som McDonalds-burger og joggedress i stampen, så var det så vanskelig å få med seg noe av historien, fordi teksten var skrevet for enten gammel mann og dame med dansk syntaks, eller språkmektig ungdom fra 1700-tallet. Jeg er ingen av delene. Så når Heiner Müller smeller ut en tekst som Kvartett, har Ilene Sørbøe tatt på seg en vanskelig regioppgave.
Jeg fikk tilsendt manus på mail, ei litta trykksak på drøye 20 sider den. Leste igjennom, skjønte kanskje litt mer? Det var nok mest at jeg følte at jeg var med i Dantes Inferno, og tok heisen lenger og lenger ned i det dypeste, mørkeste sinn av mennesket, uten å bli forklart om reisen jeg er med på. Bare spylt med tysk samtidstekst. Selv om det bare er to roller, rollespiller de seg gjennom flere folk. Det er så mange lag med ironi, list og lur. Jeg er redd. Her er allikevel en tolkning på hva jeg tror skjedde der nede på Centralteateret den kvelden:
Merteuil, stabilt og mektig spilt av Marte Germaine Christensen, kommer inn i skuespillerfoajeen i stor barokk-kjole. Et sminkebord står i andre enden av lokalet. Det er tydelig at dette stykket handler om rollespill. Hun plukker opp et parykkhode og plutselig er hun på gulvet i heftig tvungen oralsex! Veldig ekte med lyder og lengsler og alle følelser på. Altså. To ting som står fram etter 2 minutter. Det handler om rollelek og det handler om pule.
“Power, play and sex” kan være kult, men som i Fifty Shades of Grey, forsvinner relasjonene og karakterene også i Kvartett. FOTO: Ida Helen Gøytil
Når Valmont, energisk spilt av Ivar Furre Aam, kommer inn, er det tydelig at det også er et siste element. Makt. “Power, Play and Sex.” De hater hverandre, disse to karakterene? Men de er gamle elskere også? De er tiltrukket hverandre, da? Hva faen. Det er mye fucka greier. Og det stopper ikke der! De bytter parykker, så spiller de hverandre. Mobber og skriker.
Så går det sånn. Fram og tilbake med maktspill. Hele forestillingen er liksom et langt forplay. Tension! Det er mange fine grep i koreografien også. Gjengen har virkelig vært kreativ med lavt budsjett! Lyset er stilrent, skuespillerne skyver rundt på lamper for å skape nye settinger, og en ensom stol utgjør den eneste rekvisitten på scenen. Den står trofast i tornadoens øye.
Vi sitter oppe på galleriet og ser ned. Jeg får litt stemningen av å sitte på kino. Rett ned i et vertikalt kammerspill. Tenker tilbake på da jeg så Fifty Shades of Grey på kino. Husker jeg tenkte at sexen, spesialeffektene og dialogen tok fokuset fra de mellommenneskelige relasjonene. Jeg fikk ikke helt taket på karakterene. Tror det samme skjedde her. I Kvartett.
Feil Teater leverer spenning, eventyr og herlig humor i deres oppsetning av Jorda rundt på 80 dager. Forestillingen er like underholdene for voksne, som for barn. På scenen står en fantastisk skuespillertrio som gir så svetten fyker og løsbarter løsner. Med smart scenografi, vittig manus, lynskarp koreografi og flott musikk, treffer de blink på alle punkter, og jaggu meg så gøy det var å se på!
Sebastian Skytterud Myers og Mathias Augestad Ambjør er min nye favoritt duo som Phileas Fogg og Passeparout! FOTO: Lars Halvor Andreassen
Tid og sted: Scenen på Salt art & music, 03. august 2019
Regi, manus, scenografi og skuespill: Mathias Augestad Ambjør, Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes.
Lysdesign: Thomas Gallagher
Musikk: Mathias Augestad Ambjør og Torjus Augestad Ambjør
Foto og plakat: Lars Halvor Andreassen
Kommende forestillinger: 18. august 2019 kl. 13:45 under barneteaterfestivalen Virvar
Anmeldelse av: Stine Sørensen
Jorda rundt på 80 dager er basert på Jules Vernes bok fra 1873 med samme navn. Sagaen er lagt til i Viktoriatiden og handler om den britiske gentlemannen Phileas Fogg som inngår et veddemål med vitenskapsklubben i London, og for å vinne må han klare å reise rundt jorda på – du gjettet det – 80 dager. Med på reisen har han sin trofaste tjener Passepartout, og på veien må de blant annet hanske med forlis på havet, den indiske jungelen og en slu politdetektiv som vil arrestere Fogg for ranet på den engelske bank.
Det som kanskje er enda mer imponerende enn å reise rundt jorda på 80 dager, er å lage en forestilling om det på 60 minutter. Her er det mye materiale som skal bearbeides for å kunne fortelle en solid og fullkommen historie, men det blir gjort på kløktig vis. Scenografien består av trekasser som mesterlig flyttes på og reorganiseres underveis, og på ferden skaper de alt fra Foggs leilighet i London til en reise over Stillehavet. Laken blir til seil, en enkel boks skaper illusjonen av en ubåt og en vanlig ballong blir på magisk vis en enorm luftballong. Enkle lyseffekter og musikk er også med på å styrke illusjonen. Skuespillerne inviterer både barn og voksne til å bruke fantasien, og virkemidlene de tar i bruk, faller aldri kort. Liten scenografi, liten scene og tre skuespillere klarer sammen å skape en storslått forestilling som engasjerer fra første minutt.
Den minimalistiske scenografien er både smart og kul, og det er ingen grenser på hvordan den kan bli brukt. Her står Sebastian Skytterud Myers på et skip. FOTO: Lars Halvor Andreassen
Den briljante scenografien er i seg selv et høydepunkt, men det er virkelig skuespillerne som er kronen på verket. Sebastian Skytterud Myers gestalter glimrende den eksentriske Fogg, mens Mathias Augestad Ambjør er ikke annet enn sjarmerende som den optimistiske Passepartout. Christina Sleipnes er hysterisk som forkledningsdronningen detektiv Fiks, og alle får også vist sine musikalske talenter gjennom egenkomponerte sanger og musikk. De hopper ut og inn av roller og imponerer med gode dialekter, vittige aksenter og karikerte kroppsspråk. Energien er smittende og samspillet mellom skuespillerne er en fryd å beskue. Hver replikk sitter som et skudd og det som er tydelig innøvd og skjerpet koreografi, fremstår som lekent og uanstrengt på scenen.
Christina Sleipnes som Detektiv Fiks forkler seg som både fugl og fisk. Eller som en leopard i den indiske jungelen. FOTO: Lars Halvor Andreassen
Jorden rundt på 80 dager har sett mange ulike adaptasjoner siden boka ble gitt ut på 1800-tallet, og Feil Teater stiller et sterkt bidrag til massen. Det er ikke rart at historien om Phineas Fogg og Passepartout har holdt koken gjennom årene, for temaene om vennskap og individets kamp mot samfunnet, er like relevante i dag som de var for 100 år siden. Med Jorda rundt på 80 dager viser Feil Teater at de kan puste nytt liv i en kjent fortelling og gjøre den aktuell for både store og små. At den gir oss en herlig dose teatermagi i tillegg er bare toppen av kransekaka!
På en scene dekket av sand og treklosser dramatiserer fem aktører problematikker rundt Facebook. De setter lys på de negative sidene ved det globale fenomenet, men inkluderer samtidig de positive. Det er en enormt aktuell og viktig tematikk, som det er kult at regissør Birgit Amalie Nilssen har turt å gripe tak i. Dessverre klarer ikke denne kombinasjonen av SoMe og teater å overbevise meg helt…
Ahmad Joudeh må hjelpe Ghopi Prabaharan med å holde vippen i balanse. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum
Tittel: Lik og del
Regi og manus: Birgit Amalie Nilssen
Tid og sted: Vega Scene, 17. juni 2019
Presentert av: Kilden Teater
Medvirkende: Ahmad Joudeh, Maria Mozhdah, Ghopi Prabaharan, Tomos Young og Ingrid Liavaag
Koreografi: Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand, Ahmad Joudeh og Tomos Young
Lysdesign: Markus Fadum Lyddesign: Simen Hefte Endresen
Kommende forestillinger: 18. juni 2019 kl. 18
Anmeldelse av: Stine Sørensen
Forestillingen har fått den passende tittelen Lik og del. Våre bragder og verdier blir anerkjent via likes og hjerter, og det har oppstått en sperre i den fysiske og verbale kommunikasjonen. En av ti ytringer på nett er hatytringer, og Facebook både opphøyer og truer demokratiet på samme tid. Facebook tar liv – Facebook redder liv. Som skuespiller Ingrid Liavaag så fint sier det; «Før var vi redde for at noen skulle få lese våre dypeste tanker. Nå er vi redde for at ingen ikke vil det.». Regissør Nilssen har skrevet noen bitende replikker som er spot on på hvor det gnager i samfunnet. Manuset er svært godt, men i møte med de sceniske virkemidlene mister det noe av brodden og treffsikkerheten. Som en person som har hatt Facebook nesten halve livet, så burde jeg ha følt meg truffet. Jeg skulle ønske at jeg følte meg truffet! At det stakk der det gjorde vondt. Dessverre ble jeg ikke annet enn en tilskuer som kunne analysere og beskue fra en komfortabel avstand. En behagelig posisjon, men en noe skuffende en. Her vil jeg bli utfordret.
Alle aktørene på scenen er utstyrt med gjennomsiktige plater i nettbrett og smarttelefon størrelse. Her er Ingrid Liavaag oppslukt i sin. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum
Forestillingens fem aktører trer inn i ulike karakter som alle på en eller annen måte kommenterer dagens bruk av Facebook. Noen er virkelige, og noen fiksjon. De fremstiller alt fra Mark Zuckerberg til en liten jente som hører «smil, klikk, del» gjennom hele livet. En av aktørene er Ahmad Joudeh, som spiller seg selv. Han er uten tvil det mest virkningsfulle forestillingen har å tilby. For han var Facebook en redning, en vei ut av nød og potensiell død. Joudeh vokste opp i en flyktningleir i Syria, og fant tidlig en lidenskap i dansen. Da han ble innkalt til å tjene sin verneplikt og skulle ut i krig, ble dansen og sosiale medier en vei ut. Joudeh hadde lagt ut videoer av seg selv som gikk «viral», og en journalist dro til Syra og lagde en dokumentar om han. Som resultat ble Joudeh invitert til Europas dansescener, og unnslapp et liv som soldat. «Dansen er mitt pass», sier han. Foruten den fantastiske dansen han presenterer, så er hans historie høydepunktet i forestillingen. For et klart bilde på hva sosiale medier kan bidra til, og for en rørende tilstedeværelse på scenen.
Dans oppstår hyppig som et virkemiddel. Det er vakkert, men blir til tider for langtekkelig. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum
Manuset er veldig monologbasert, noe som kler forestillingen godt. Teksten er godt bearbeidet, og skuespillerne fremfører den ypperlig. Elementene av slampoesi og dans fungerer også, men noen av sekvensene blir til tider langdryge og jeg mister tråden. Forestillingen varer i 75 minutter, og den kunne med fordel blitt strammet inn til 60. Men mitt hovedproblem med forestillingen er bruken av virkemidler som åpenbart skal fungere symbolsk, men jeg skjønner ikke poenget med det. Hvorfor ruller de seg i sand, og hvorfor bygger de pidestaller med treklosser? På slutten bygger de en mur med klossene, og her aksepterer jeg symbolikken. Muren kan fungere både som en brannmur, eller en fysisk mur som den Trump ønsker å bygge. Når deler av den blir stjålet og gitt til en annen er det et fint bilde på hvordan noen kjemper for å dele biter av makten med de som har lite eller ingenting, men før det fremstår bruken av klossene som noe vilkårlig. For meg blir de en distraksjon, og jeg blir mer opptatt av å finne ut hva de vil si, enn å faktisk lytte til det som blir sagt.
Lik og del er ingen dårlig forestilling, men den faller kort i formidlingen av det enorme temaet den har valgt. Mye er bra, men unødvendig bruk av virkemidler tar fokus fra det den egentlig ønsker å fortelle. Etter applausen slo jeg på smarttelefonen som om det var det mest naturlige i verdenen, men tenkt om forestillingen hadde fått meg til å tenke meg om to ganger før jeg gjorde det? Det hadde vært noe det.
Scenekunstnerne Katja Lindeberg og Madeleine Nilsen inviterer til en verden fylt av rosa tyll, glitter, enhjørninger og smurfer. Usensurert og ærlig snakker de om det å være kvinne, både på godt og vondt. Bare en våt munn er en røff, kul og enormt underholdene forestilling, men den tillater seg også å dvele ved det såre og vanskelige.
Jeg håper å få se mye mer av kombinasjonen Lindeberg/Nilsen i fremtiden! FOTO: Elisabeth Anker Jacobsen
Av og med: Madeleine B. Nilsen, Katja Brita Lindeberg
Kostymer og scenografi: Sylvia Denais
Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen
Dramaturg: Guro Hustad Stugu
Produsent: Katja Brita Lindeberg
Co-produsent: Lokstallen og Teaterhuset Avant Garden
Kommende forestillinger: 17. juni kl. 19:30
Anmeldelse av: Stine Sørensen
Bare en våt munn er en dokumentarisk teaterforestilling hvor kompaniet Lindeberg/Nilsen tar utgangspunkt i en rekke dybdeintervjuer med forskjellige kvinner, samt deres egne erfaringer og opplevelser rundt hvordan det er å være kvinne. Den sceniske fremstillingen av tekstene varierer fra stående foran mikrofonen til jokkende på pute og tyllskjørt. I en drømmelignende fantasiverden med myke og feminine farger proklamerer Lindeberg og Nilsen kvinners vitnesbyrd, og deres stemmer runger langt og tydelig. De er herlig drøye og forfriskende ærlige, uten å bli bastante eller prekende.
Å lage en forestilling om kvinneligheten er ikke noe nyskapende, og på norske scener har vi tidligere fått servert både Kvinnemonologene og Vaginamonologene. Allikevel klarer Lindeberg og Nilsen å bringe noe nytt til bordet, og det er den uhøytidelige og vimsete stemningen de holder på gjennom hele forestillingen. Og det uten at det går på bekostning av brodden i tematikken. For det er en brodd – vi hører både om kroppspress, sexpress og mutilasjon av brystvorter. Men de har funnet en slags hårfin balanse og klarer å dvele ved det vonde uten å falle i en grop av patos og det dønn seriøse. Samtidig undervurderer de ikke alvorligheten heller, de bringer den ned til et menneskelig og avslappende nivå. Det er deilig å se på, og en fantastisk prestasjon.
Kvinnen er en gudinne, enten hun er en amasone eller prinsesse. FOTO: Elisabeth Anker Jacobsen
Når jeg sier at forestillingen har en uhøytidelig og vimsete stemning, så overdriver jeg ikke. Her snakker vi dans, synging, onanering, fødsel og i flere tilfeller henvender Lindeberg og Nilsen seg direkte til publikum. De er nærmere seg selv enn de er noen form for rolle, og de tillater seg å bli personlige på scenen. Det er kanskje nettopp derfor de bruker virkemidler som fargerike kostymer og masker, for å minne oss på at dette tross alt er teater. Selve scenografien er veldig enkel, med en paviljong på midten og et lilla teppe som avgrenser scenen i bakgrunnen. Fokuset er på kvinnene på scenen, og historien de formidler.
Som kvinne i 20-årene er jeg på mange måter den perfekte målgruppen og derfor kanskje litt forutinntatt når jeg lovpriser forestillingen. Men jeg snek noen blikk på de mannlige publikummerne i salen, og de så virkelig ut til å storkose seg like mye som jeg. En ting er i hvert fall sikkert, Bare en våt munn er nærmest skreddersydd til ungdommen, og da spesielt unge jenter. Lindeberg/Nilsen gir aldri noe endelig svar på hvordan det er å være kvinne, men materialet de har samlet inn og jobbet med blir formidlet på en utrolig god måte som jeg tror det er viktig at mange ser.
Gjennom en dokumentarisk tilnærming, har duoen Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer skapt et teaterstykke om de pårørende til rusavhengige. Et slikt tema innebærer naturlig vis en voldsom sorg, og Uten navn kunne fort ha blitt et eneste langt sørgestykke. Men Høyer og Nyquist er kloke. De har valgt kjærligheten som inngang, og de har valgt Nils Jørgen Kaalstad.
Gine Cornelia Pedersen og resten av ensemblet gir oss hjerteskjærende historier fra et pårørendes perspektiv. FOTO: Trine Sirnes
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 16. Juni 2019
Produsert av: Østfold Kulturbruk og Kulturudråpen
Regi: Mattis Herman Nyquist
Komponist: Gaute Tønder
Scenografi og lysdesign: Øyvind Wangensteen
Kostyme: Alva Brosten
Medvirkende: Anne Marie Ottersen, Gine Cornelia Pedersen, Nils Jørgen Kaalstad og Alfred Ekker Sande
Kommende forestillinger: 17. og 18. juni kl. 20.00
Anmeldelse av: Mari Noodt
Å skulle framstille virkelige personer og deres private kamper, krever mot og et solid forarbeid. I forkant av denne oppsetningen har Nyquist og Høyer gjennomført utallige intervjuer og lest seg opp på statistikker og artikler om rusavhengighet i Norge. Kombinasjonen av forkunnskap, ekte fortellinger og to gode teaterhoder, har resultert i en finstemt og jordnær tekst om å miste noen til rus. Den rommer tragedien, men den holder hele tiden fast ved lyset og kjærligheten.
Veteranen Anne Marie Ottersen gir forestillingen et viktig aldersspenn og leverer en spesielt skjør og vakker tolkning av en enke. FOTO: Trine Sirnes
Forestillingen varer bare en time, og det er akkurat passe. Det er en dyster tematikk, og den krever sitt emosjonelt. Det er ingen steder å «flykte». Nyquist har gått for en nøktern regi. Et teppe av lysrør dekker midten av bakveggen. Skuespillerne står midt foran lysteppet, avkledd og ærlig, vendt direkte mot oss. De står rolig og snakker til oss. Vi konfronteres med de sorgtunge skjebnene. Som publikum må vi rett og slett investere i disse personene. Og spesielt investert blir vi i Nils Jørgen Kaalstads tolkning av en etterlatt far.
Regissør Nyquist har gjort et smart valg ved å tildele Nils Jørgen Kaalstad en sentral rolle i forestillingen. FOTO: Trine Sirnes
Få timer etter visningen av Uten navn i går, holder Kaalstad sin takketale under Heddaprisutdelingen på Det Norske Teatret. Han er tildelt prisen for beste mannlige skuespiller/Medspiller for sin deltakelse i forestillingen. Han takker en far og en sønn for deres historie, for det er nettopp iscenesettelsen av deres historie han har mottatt prisen for. Kaalstad leverer noe av det mest genuine og nære jeg har sett på en scene på lang tid. Han har funnet fram til en karakter som fyller hele han. I alle detaljer, ned til fingerspissen. Jeg glemmer skuespilleren og ser bare denne sørgende, elskende fatter’n. Kaalstads rolletolkning og den nyanserte teksten, gjør mennesket levende for meg. Det er en fryd å overvære.
Alfred Ekker Sande er et ferskt fjes, og helt klart en å se opp for i tiden framover. FOTO: Trine Sirnes
Resten av ensemblet må muligens betale litt for Kaalstads briljanse. De leverer også noen solide og nære historier, men personene trer ikke like tydelig fram som «fatter’n». Det er ikke så dumt egentlig. Det er tunge vitnesbyrd vi blir servert, og det er ofte nok å bare lytte. Konfrontasjonen kan være utmattende. Men den er også viktig.
Det er viktig å fortelle de pårørendes historie. Vi blir ofte konfrontert med hovedrollen i avhengigheten, enten det er på gata eller i teater og film. De pårørende er bikarakterer. Men det er også de som holder protagonisten oppe. Det er de som etter alle nederlag og avvisninger, fortsatt elsker og støtter. Deres historie fortjener scenerom og publikum. Uten navn gir dem dette på en verdig og god måte.
”De modigste er de som tørr å være redde”. På Black Box spilles Norberts Nye Nabo, en barneforestilling som viser oss både frykt og vennskap. Men til tross for kreativ scenografi, nydelige dukker og dyktige skuespillere, når ikke forestillingen helt frem til sitt yngste publikum.
Vår anmelder berømmer dukkene og føringen av dem i Norberts Nye Nabo. FOTO: Svein Midtskogen
Medvirkende: Erlend R. Vikhagen og Håkon T. Nielsen
Regi: Terje Hartviksen
Produsert av: Akershus Teater
Dramaturg: Ragnhild Mærli Dukker: Jon Mihle
Scenografi: Gjermund Andresen
Lyddesign: Rune Hermundsplass Lysdesign: Paul Vidar Sævarang
Kommende forestillinger: 17.juni kl. 17:00
Anmeldelse av: Helena Furu
Norberts Nye Nabo er produsert av Akershus Teater hvor Framifrå Teater står for idé, manus og skuespillere. Forestillingen har en viktig, men ikke for moraliserende tematikk. Vi blir kjent med den engstelige Norbert som er redd for nesten alt; insekt, utsiden av huset og nabokona Fru Frogner, for ikke å snakke om Frogners hund Mopsen! Det er ikke før han møter sin nye nabo Miriam, som har opplevd å være mye reddere enn han, at Norberts liv endrer seg. For hva er egentlig frykt? Sammen blir de to karakterene kjent og de hjelper hverandre til å bli sterke sammen.
Scenografien er nydelig utført av Gjermund Andersen. Den lar seg lett manøvrere og består av flere rekkehus med Norberts hus i midten. Mobiliteten gjør at de to skuespillerne Erlend R. Vikhagen og Håkon T. Nielsen med enkelhet kan endre på spillstedene underveis i stykket. Skuespillerne mestrer flere roller og har en god kjemi seg i mellom. De veksler mellom å spille menneskelige karakterer og føre dukkene, begge med en tilstedeværelse og overbevisning. Timingen er god og latteren sitter løst hos undertegnende.
Skuespillerne Erlend R. Vikhagen (til v.)og Håkon T. Nielsen (til h.) har en god kjemi gjennom hele forestillingen. FOTO: Merethe Nielsen
Publikumsplassene er langt fra halvfull og jeg undrer på om de har overvurdert forestillingens målgruppe. På hjemmesiden reklameres det med at Norberts Nye Nabo passer for barn fra tre år og oppover, men mye kan tyde på at denne aldersgruppen var litt for ung for dagens forestilling. Det kan virke som det mørke scenerommet er med på å skape en ekstra og unødvendig frykt hos de minste. Siden det forekommer både høye lyder, brå bevegelser og dunkel belysning kan det tenkes at forestillingen hadde tjent flere publikummere på å sette aldersgrensen til fem år og oppover.
Norberts Nye Nabo er en sjarmerende og humoristisk barneforestilling som viser at det er lov å være redd. Forestillingen passer nok best for barn i tidlig skolealder, men den har kvaliteter som treffer både det yngste og det eldste publikummet.
