Alan Lucien Øyen er tilbake med ny danseforestilling på Dansens Hus. Denne gangen deltar vi på både forsnakk og ettersnakk, og får et unikt innblikk i arbeidet til (jeg sier det rett ut) Norges fremste dansekunstner. 

Tittel: Story, story, die

Hvor/Når: Dansens hus, Hovedscenen 26.mai 2019

Koreografi: Alan Lucien Øyen

Dansere: Olivia Ancona, Zander Constant, Mai Lisa Guinoo, Pascal Marty, Lee Yuan Tu, Tom Weinberger, Cheng An Wu

Kommende forestillinger: forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Øyen har døpt kompaniet sitt Winter Guests, etter en tanke om at ulike kunstnere deltar på ulike prosjekter som gjester. Gruppen består likevel av mange gjenkjennelige fjes, og har utviklet et karakteristisk uttrykk et sted midt imellom dansen og teatret. Denne gangen heller det i retning dans, på tross av at tittelen er hentet fra en kjent dramalek.

Dramaleken er enkel. Man står på rekke og skal fortelle en historie, sammen. En person peker på den som skal snakke og dersom hen ikke klarer å fortsette historien ryker hen ut, eller dør. Story, story, die. Sannhet og fiksjon er tema. En slags underlig tanke om at likes og kommentarer i sosiale medier må til for å bli elsket har spredd seg i dagens samfunn, spesielt blant unge. Samtidig er det vi fremstiller i SoMe ofte noe annet enn virkeligheten. Hvis noen gir et “hjerte” til et bilde hvor du ikke ser ut som deg selv, betyr det da at de liker dette bedre enn ditt egentlige utseende? Og hvis de ikke gir “hjerte” i det hele tatt, betyr det at de ikke er glad i deg? Det er mye her som er spennende å snakke om. Alan Lucien Øyen lar sine dansere danse om det.

Måten klisjeer brukes på er med på å skape et gjenkjennelig og trygt rom i forestillingen. Dette er moderne dans. Det er ikke alltid så lett å få tak på. Men klisjeene kjenner man igjen og forstår, og få kan kunsten å spille på klisjeer like godt som Øyen. Det er dramatiske historier, bruddstykker av liv. Man får på følelsen at dette virkelig er på ramme alvor.

Jeg er fornøyd og spent og liker forestillingen. Jeg tenker hele tiden at “dette er viktig”, men det er som om den glipper mellom fingrene på meg. Jeg får ikke helt tak på hvor den vil. Likefullt liker jeg den. Hadde dette vært story, story, die hadde jeg dødd tidlig, for jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette…

Klassisk sitcom møter teateret i Trulte fyller år. Her snakker vi stue, stampub og en vennegjeng som ikke helt klarer for å legge ungdomstiden bak seg. Kompani Krøbel har laget sin andre forestilling, og tematikken de tar opp er like aktuell som den er gjenkjennelig. 

Tittel: Trulte fyller år

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Av: Marit Røste ved Kompani Krøbel

Tid og sted: Teater Manu, 06. juni 2019

Regissør: Yngve Emil Marcussen   Regiassistent: Ingvild Kristin Kirkvik

Scenografi: Alba Lasanta Ebbesen   Kost og mask: Ingri Brinch Ness

Medvirkende: Marit Røste, Ann Mari Nordengen, Eirik Hallert, Sindre Olav Fredriksen og Daniel Frikstad. Nederst f.v. Karen Husby Liland og Astrid Nøkland.               

Kommende forestillinger: Fredag 7. juni og lørdag 8. juni                                                  

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Scenen på Teater Manu er gjort om til en liten koselig stue i Oslo. Her møter vi Trulte, som egentlig heter Hedda, men hvis kallenavn fra barndommen har blitt med inn i voksenlivet. Trulte fyller 30 år, og i stua overrasker vennegjengen med fest. Herfra følger vi livet til Trulte og co. gjennom ett år til dagen hun fyller 31. På veien lærer vi disse karakterene å kjenne, og kanskje lærer vi å kjenne oss selv litt bedre også?

Den gjennomgående tematikken i forestillingen er overvekt. Manusforfatter og skuespiller Marit Røste spiller tittelrollen, og i programmet skriver hun ærlig at mye i stykket er basert på egne erfaringer som overvektig kvinne. En av forestillingens styrker er fremstillingen av den subtile stigmatiseringen Trulte opplever. Kun en gang blir hun kalt direkte feit, ellers så kommer det små stikk som “Jeg kan hjelpe deg med kosthold og trening” og “Spiser du igjen?”. For ikke å snakke om at alle kaller henne for Trulte, som i bunn og grunn er et ganske ondsinnet kallenavn. Det er deilig når Trultes nye homofile romkamerat spør om han kan kalle henne for Hedda. Og desto verre blir det når han senere (i sinne) sier Trulte. Forestillingen belyser ikke bare hvordan det er å leve som overvektig, den sier også noe om hvordan mennesker stigmatiserer andre, selv om vi kanskje ikke mener det.

Både karakterer og historie vekker gjenkjennelse og identifikasjon. Vi møter den konservative barndomsvenninne som mest av alt vil få barn, og den festglade nye venninnen som absolutt ikke vil ha barn. Vi møter den homofile romkameraten og kompisen fra jobben som ikke helt har funnet seg selv. Vi møter Trultes alkoholiserte lillebror og hans influenser-kjæreste (som faktisk får barn i løpet av forestillingen). Som en som selv nærmer seg 30, er dette karakterer jeg kjenner godt igjen. I løpet av forestillingen faller to venner fra hverandre fordi de rett og slett er blitt for ulike, og på et punkt er man nødt til å ta et oppgjør med en nær person som har gjort en vondt, selv om det er vanskelig. Jeg er sikker på at de fleste vil kunne relatere seg til mye av det som skjer på scenen, uavhengig om man har fylt 30 eller ikke.

Regien er modellert etter tv-sitcomen. Tenk Friends og How I met your mother, så har du et ganske klart bilde på dramaturgen til Trulte Fyller år. Mye av handlingen foregår i Trulte sin stue, men vi drar flere ganger innom stampuben også, som artig nok er karaokebaren Syng!. Synes du ikke det var artig, så har du ikke bodd i Oslo lenge nok! Forestillingen varer i en time og 40 min, så det er mye som skal skje for å troverdig simulere et år. Vi får servert alt fra lengre scener til korte, kjappe glimt inn i karakterenes liv. Det fungerer godt, selv om jeg noen ganger skulle ønske at enkelte scener varte lengre, mens andre med fordel kunne kuttes helt.

Dramaturgen minner på mange måter mer om det vi ser på tv enn det vi er vant med å se på teatret. Det funker rått! Det er kult å mikse ulike formater på denne måten, spesielt når tematikken retter seg mot et publikum som kanskje er mer vant til å bli underholdt fra sofaen enn fra salen. Slik frir man til et publikum som vanligvis ikke ville gått på teater, og det synes jeg er bra. Vi trenger nyskapning på scenen, og vi trenger å trekke et yngre publikum. Trulte fyller år er rettet mot et voksent publikum, men jeg tror faktisk en 16-åring ville hatt like stor glede av forestillingen som en 30-åring. Mange av problemene som blir tatt opp er like aktuelle for ungdommen som for voksne, spesielt med tanke på kropp og seksualitet. Sånn sett tror jeg Trulte fyller år kan være en viktig forestilling, i tillegg til å være underholdende.

Tre balletter på en kveld. Nydelige feminine rekker av hvite ballerinaer, rå maskulin styrke og en klassiker. Det er mesteraften på Den Norske Opera og Ballet nok en gang. To Norgespremierer og en forestillingen som danses for 78.gang av Nasjonalballetten. Spennet er stort. Velkommen til Hvite Netter.

Tittel: Mesteraften: Hvite Netter

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen mandag 3.juni

Koreografi: Natalia Makarova (etter Marius Petipa), Ohad Naharin og George Balanchine.

Mesteraften: Hvite Netter består av ballettene: The Kingdom of the Shades (fra La Bayadère), Secus og Symfoni i C

Medvirkende: Nasjonalballetten og Operaorkesteret

Kommende forestillinger: Spilles frem til 13.juni

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det hele starter med The Kingdom of the Shades (fra La Bayadère) som får sin Norgespremiere under mesteraften. Hvitkledde klassiske ballerinaer danser på rekke. Bevegelsene gjentas og gjentas i en stram og krevende koreografi. Her er ingen rom for feilskjær, hver lille feil vil bli avslørt på et blunk i dette stramme regimet. På mange måter oppleves dette nesten som en eksamen i ballett. Mestrer du dette, mestrer du ballettkunsten. Inn på scenen kommer også stjernen, gjesten vi alle venter på: Maria Kochetkova er en petit danser, en prima-ballerina slik du ser dem på film. Blikket styrer umiddelbart i hennes retning og hun får lov til å styre sitt publikum. The Kingdom of the Shades er en klassisk ballett, krevende og enkel i sitt uttrykk, med plass til store stjerner og en ultrafeminin kraft.

Norgespremiere nummer to følger så. Secus er guttas tur til å måle kreftene. I enkle t-skjorter og vanlige hverdagsbukser trer danserne inn og ut av scenen. De skaper en røff og tøff stemning hvor inntrykket blir at musikken følger danserne, ikke motsatt. Ekstremt sterkt og kraftfullt. Også her kommer partier hvor det danses på rekker, men her er det uforutsigbare og maskuline i sentrum. Secus danses som sagt for første gang i Norge, jeg håper det ikke er den siste. For dette er det beste jeg har sett på Den Norske Opera og Ballett siden legendariske The Hamlet Complex.

Kvelden avsluttes med en klassiker. Symfoni i C danses for imponerende 78.gang av Nasjonalballetten. Musikken er svulstig og det er lysekroner på scenen. Dette er det veldig mange forbinder med ballett. Klassiske bevegelser, enormt mange jenter i hvitt og noen gutter i sort som mest av alt støtter opp sine prinsesser. På ingen måte dårlig, men etter fantastiske Secus oppleves det litt uinspirert.

Mesteraften: Hvite Netter gir tre ulike opplevelser. Publikum får et innblikk i femininitet og maskulinitet, i tillegg til “den klassiske balletten”. Spennet er stort og kvaliteten høy. Secus er noe jeg vil huske lenge. Her ble det danset så svetten bokstavelig talt sprutet, og det moderne ungdommelige fikk skinne igjennom. Som Teaterungdom er det utvilsomt her Hvite Netter treffer best, men bommer det gjør den aldri!

En absurd familie-drama-komedie-thriller beskriver vel kanskje best det vi nettopp var vitne til. Fra start en ruller det inn intriger og konflikter, og vi skjønner raskt at ikke alle kommer til å overleve forestillingen. Spørsmålet er: Hvem blir drept? Tore Renberg står bak teksten til et av de merkeligste, men morsomste stykkene vi har sett på lenge.

Tittel: Tante Jane
Av: Tore Renberg
Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 3, 31. mai 2019
Regissør: Fridtjov Såheim
Scenografi og kostyme: Ingrid Tønder
Medvirkende: Marit Adeleide Andreassen, Pål Christian Eggen, Kristin Grue, Christian Ruud Kallum, Geir Kvarme, Nina Woxholtt                                                                         Kommende forestillinger: Onsdag 5. juni                                                                  Anmeldelse av: Kamilla Skallerud og Stine Sørensen

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Narkomane Frank tar med en kompis og bryter seg inn hos den rike tanten sin. Og ja, tanten heter Jane. De tror selvfølgelig at tanten sover tungt og ikke vil merke noe, men slikt blir det ikke spennende teater av. Tante Jane er både lys våken og ganske så bedugget. Hun har bestemt seg for å ta livet av ektemannen, så hun inviterer like så godt den høygravide bestevenninnen/naboen Sussi over for å planlegge ugjerningen. I typisk farse-stil dukker også både ektemann og søster opp mot slutten.

Forestillingen er ikke lang, den varer kun i en time. Et godt valg om du spør oss, for her kunne det fort ha blitt for mye av det gode. Hele handlingen foregår i Tante Janes pastell-sprengte stue. Med så mye rosa i huset er det faktisk ikke så rart at det er problemer i ekteskapet. I et makabert kammerspill raseres både relasjoner og liv, og det er neimen ikke lett å vite hvem man skal heie på. Tante Jane fremstår som en kald og kynisk manipulator i særklasse, men søren om ikke skuespiller Marit Adeleide Andreassen får oss til å like henne for det. Det er noe forfriskende ved en kvinnelig karakter som tar makten tilbake i eget liv, dog hun burde kanskje gjort det på en mindre morderisk måte.

Den vittige dialogen er virkelig hovedpunktet i forestillingen. Særlig gjelder dette mellom Frank og narko-kompisen Jolle, og mellom tante Jane og Sussi. Karakterene lirer ut de mest absurde replikker, men innunder det komiske ligger det også kløktige avsløringer og stikk til samfunnet. Her er det vanskelig å si hvem som blir mest latterliggjort – den moderne feministen eller den moderne familien?

Tante Jane er et fyrverkeri av en forestilling, med et fargerikt persongalleri som både underholder og sjokkerer. Energinivået er herlig å se på, og latteren sitter løst gjennom hele timen det varer. Det er også veldig kult at vi har fått en nyskrevet helnorsk forestilling, for det er ikke kjent kost på den norske scenen. Vi digget Tante Jane, og vi tror de fleste andre ville digget den også!

Friteateret Kompani Krøbel er i full gang med deres nyeste forestilling Trulte fyller år. Men å etablere seg i den kulturelle bransjen er ingen enkel sak.

Av Stine Sørensen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

– Krøbel kommer fra ordet krøpling, forteller Marit Røste.

Sammen med Sindre Olav Fredriksen og Ann Mari Nordengen bestemte hun seg for å opprette et eget teaterkompani for to år siden. Og det er ikke uten grunn at de valgte Krøbel som navn på kompaniet – et ord som beskriver en av samfunnets svakeste grupper.

– Vi synes det er interessant å forske i de vonde historiene. Det som kan være ubehagelig å ta opp, men som nettopp derfor er så viktig å snakke om, sier Marit.

Vi møtes på Teater Manu samme uke som kompaniet har premiere på Trulte fyller år. De har nettopp flyttet inn, og lyden av scenerigging strømmer fra salen. De er inne i en hektisk periode, men Marit og Sindre har allikevel satt av tid til et lite intervju.

Forskjellige roller

Som mange andre friteatergrupper har Marit og Sindre en god bukett av ulike roller innenfor kompaniet. I tillegg til å være skuespillere, er de to også produsenter og Marit har selv skrevet manuset.

Med på laget har fått meg seg flere gjesteskuespillere, en regissør og dramaturg, samt teknikere.

– Alle som er med er folk vi kjenner fra før av. Rett og slett snille mennesker som stiller opp. Så får de også vist hva de kan, og sånn sett er det positivt for alle involverte, forteller Marit, og legger til:

– Vi har blitt en god gjeng.

At det er en god tone mellom alle involverte er viktig i stort sett alle sammenhenger, men kanskje spesielt viktig i et voksende friteater. En stor utfordring ligger nemlig i å få til et samarbeid og en prøvetid som passer for alle som er med.

– Økonomien er jo ikke all verdens, så det gjelder å tilpasse prøvetiden til de andres jobber, forteller Sindre.

– Siden arbeidet ikke er lønnet, så kan vi ikke stille de største kravene. Vi jobber med et lappeteppe av en timeplan, sier Marit.

Satser på å gå i null

Økonomi og finansiering er nok en utfordring de fleste friteatre har kjent på. Kompani Krøbel er fortsatt i etableringsfasen, og det er ingen enkel prosess å skaffe midler til en helaftens forestilling.

Så langt har ingen av søknadene om støtte gitt resultater, men Marit og Sindre er enige om at dette ikke er noe de gjør for pengens skyld.

– Det er ingen som blir rike av å være med, ler Sindre.

De forteller at lidenskapen ligger i å lage noe selv – noe med en mening og tanke som de vil formidle til omverdenen.

– Det handler om et ønske om å fortelle en historie som man selv synes er kul og interessant. Personlig synes jeg det er mye kjedelig på institusjonsteatrene, forklarer Sindre.

Marit er enig, og synes det er for få som retter seg mot ungdommens aldersgruppe på dagens etablerte teaterscener.

– Teater skal være for folk flest. Man skal ikke trenge en master i teatervitenskap for å forstå det som skjer på scenen, forteller hun.

“Det er ingen som blir rike av å være med.”

Sindre Olav Fredriksen

Når de nå straks står klare med Trulte fyller år, så er målet å gå i null.

– Så lenge vi ikke taper noe blir vi fornøyde. Vi spiller for å vise forestillingen, sier Marit.

– Ville vise det «Uperfekte»

Ideen til kompaniet kom da trioen gikk i klasse sammen på Norsk Skuespillerinstitutt (NSKI). De fikk i oppgave å lage en barneforestilling, og det arbeidet viste seg å skulle legge grunnsteinen for Kompani Krøbel.

– Vi ønsket å lage en barneforestilling som faktisk tok barna på alvor. Vi ville være ærlige om de vanskelige temaene, sier Marit.

– Vi ville vise det «uperfekte». De ikke-polerte sidene ved livet, nikker Sindre.

Resultatet ble forestillingen Farvel, som omhandlet barns møte med døden. Inspirasjonen var hentet fra barneboken «Farvel, Rune» av Marit Kaldhol.

I fjor dro de på turné med Farvel i Nord-Norge, og målet er å kunne utvikle og spille forestillingen videre.

– Vi søkte Den kulturelle skolesekken, men kom ikke med i år. Da prøver vi bare igjen neste gang, smiler Marit.

Med Farvel begynte skuespillerne å finne sin egen stemme og uttrykk. De bestemte seg for å opprette Kompani Krøbel.

– Vi skaper våre egne jobber. Vi kan ikke sitte på ræva å vente på å få en rolle tildelt, sier Sindre.

Vanskelige temaer

Trulte fyller år er kompaniets andre forestilling. Denne gangen er målgruppen en litt annen.

– Vi retter oss mot et mer voksent publikum nå. Vi tar opp en del problemstillinger som ikke er like aktuelle for de under 20, som økonomi, barn og arbeidsliv. Men jeg tror du kan sette pris på forestillingen uansett hvilken alder du er i, forklarer Marit.

Hun har selv skrevet forestillingen, og kan fortelle at mye av tematikken og handlingen har rot i egne erfaringer og opplevelser. Problematikk rundt spiseforstyrrelser, avhengighet, seksualitet og stigmatisering er noen av temaene som blir tatt opp.

“Vi ville være ærlige om de vanskelige temaene.”

Marit Røste

– Vi fremstiller virkeligheten som den er, men vi gjør det med humor og provokasjon. Det er viktig det vi snakker om, men vi tar det opp på en måte som kan fenge også.

I Trulte fyller år følger vi hovedpersonen Trulte og hennes venner gjennom et år, fra hun fyller 30 til hun fyller 31. Marit lover et fyrverkeri av en forestilling som ikke bare underholder, men som også får publikum til å tenke.

– Vi har et spesielt fokus på problemene rundt spiseforstyrrelser. Hvordan det har blitt en stygg uvane å behandle overvektige mennesker som late, uten å kanskje mene det. At man ufrivillig behandler andre mennesker på en dårlig måte uten å være klar over det, forteller Marit.

– Subtil stigmatisering, som er der av gammel vane, sier Sindre.

Spontant prosjekt

Det har vært en bratt kurve fra idé til forestilling. Marit forteller at de begynte å leke med konseptet i februar, og nå noen knappe måneder senere er de klare med forestilling.

– Vi ville lage en forestilling denne våren, men vi visste ikke helt hva det skulle være. Så det ble en hektisk periode i februar/mars mens vi jobbet med idéen, ler hun.

På scenen har de brukt tid på å forske i de forskjellige karakterene, samt å jobbe med et spesielt regikonsept:

–  Vi arbeider med sitcom-modellen, med en vennegjeng, en leilighet og et stamsted. Rett og slett hele pakka, forteller Marit.

– Jeg tror at dette blir veldig underholdene for de som ikke er så vant til å gå på teater. Du trenger ikke være så høykulturell for å forstå det, sier Sindre.

Selv om det har vært utfordringer med økonomi og prøveplaner, så har det meste stort sett gått bra i forkant av premieren.

– Man venner seg til slutt til total angst og panikk, ler Sindre.

– Forestillingen skal gå bra, nå gjelder det bare å klare å selge billetter, avslutter Marit.

Trulte fyller år spiller på Teater Manu fra 5. juni til 8. juni kl. 19.

Dette barnet er en forestilling om familierelasjoner, om å være forelder og å være barn. “Alle er nokon sine barn” står det i beskrivelsen hos Det Norske Teatret. Dette er noe vi alle kan relatere til, og du kan godt se denne forestillingen på grunn av det gjenkjennelige temaet. Men du kan også se den bare på grunn av det sceniske konseptet.

Tittel: Dette barnet
Av: Joël Pommerat
Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 2, 28. mai 2019
Oversettelse: Tove Bakke
Regissør: Jon Tombre
Scenograf og kostymedesigner: Lawrence Mastaf
Lysdesigner: Per Willy Liholm
Komponist: Amund Sjølie Sveen
Medvirkende: Unn Vibeke Hol, Kyrre Hellum, Espen Løvås, Gard Skagestad, Ragnhild Meling Enoksen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dramatiker Joël Pommerat har samlet inn historier fra en blokk i den franske byen Calvados. Resultatet ble et novelleaktig manusskript med ti fortellinger, som nå bringes til livet på Scene 2 hos Det Norske Teatret. Ti noveller om det å få et barn og hvordan det aldri blir helt slik man tenker det skal bli. På godt og vondt. Ved første øyekast er jeg skeptisk. Er dette noe for en ung kvinne? En som ennå ikke har egne barn? Vel, jeg må pent spise mine egne ord. Jeg er – som de påpeker – noens barn, og da treffer dette meg også. Kanskje spesielt meg… En som er midt mellom det å fortsatt føle seg som noens barn, og en som forstår sine foreldre fra et voksenperspektiv. Dette barnet bærer i seg alle disse relasjonene.

Det er allikevel ikke tematikken som treffer meg hardest. Det er den mesterlige sceniske utførelsen. Sammen med scenograf og kostymedesigner Lawrence Mastaf har regissør Jon Tombre skapt et genialt univers for disse ti historiene. Det er så enkelt og smart løst. Vi ser inn i et ordinært verksted. Gulvet er dekket av hvit plastikk, fire arbeidsbenker står klare med former og verktøy. Lengre bak ser vi sorte bøtter med sand og vann. Vi introduseres for rommets faktiske funksjon: Her lages det leireobjekter. Skuespillerne bruker sanden og vannet. De lager avstøpninger av barnehoder. Det er så røft og håndfast. Jeg blir helt fortryllet av det fysiske arbeidet med det naturlige materiale. Det er vakkert å se på. Sanden smuldrer fra avstøpningene. Det går sakte i oppløsning. Den kastes, den tømmes ut og avstøpningene knuses. Forestillingen er full av nydelige og sterke bilder med sanden. Når teksten legges oppå dette så oppstår det et helt unikt uttrykk.

Vi befinner oss i et symbolsk univers. De fysiske handlingene – arbeidet med sanden og hodene – gir ordene mer betydning. Vi trenger ikke se en datter krangle med sin far. Vi kan høre dialogen og se hender gå fra å leke med sand til å kaste den. Det er ikke teskje-teater, men smart og subtilt. Dermed holder de seg unna klisjeene og voksen-spiller-barn-dilemmaet. Etter min mening kommer kjernen i historiene bedre fram på denne måten. Billedgjøringen gir en større dybde til relasjonene de ønsker å framstille. Ved å live-projisere nærbilder av sandhodene og andre elementer i rommet, ledes fokuset vårt gjennom forestillingen. Det er et effektivt og fint grep.

Jeg håper noen leser dette og tenker de vil se forestillingen. Dette barnet fortjener mer enn halvfull sal, som i kveld. Ikke la deg skremme av tittel og beskrivelse. Denne forestillingen er like mye for barna som foreldrene. Det er en forestilling som makter å balansere det poetiske og vakre med det røffe og fysiske. En kombinasjon som virkelig falt i smak hos meg.

Tett under taket på Nationaltheatret er det så stille at man hører elektrisiteten som strømmer gjennom lyskasterne. I et hjørne kan vi skimte noe, men vi skjønner ikke helt hva det er. Lysene dempes, men slukkes aldri helt. Plutselig står det en mann på scenen og noen sekunder tenker jeg «er dette en i publikum som kommer for sent, eller har forestillingen startet?» 

Tittel: Natta syng sine songar

Tid og sted: Amfiscenen på Nationaltheatret, 16. mai

Regissør: Laurent Chétouane

Medvirkende: Marte Engebrigtsen, Nils Georg Mulvik, Henrik Rafaelsen, Ågot Sendstad, Ole Johan Skjelbred

Kommende forestillinger: t.o.m. 4. juni

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Hele forestillingen foregår hjemme hos “paret”. Alt som er på scenen er to dører, en sofa, et piano og et skrivebord. Det dunkle lyset over publikum gjør at det hele føles mer intimt enn det i utgangspunktet er på Amfiscenen. “Han” er en mislykket forfatter som bare sitter hjemme og skriver, “hun” er i mammapermisjon og vil skape et perfekt hjem. Vi skjønner fort at ikke alt er som det skal være mellom paret. 

Det er noe med spillestilen jeg ikke helt forstår. Replikkene blir sagt i en rar stakkato rytme og virker på en måte ganske følelsesløse. Likevel er det så mye følelser involvert at vi bare venter på at det skal smelle. Forestillingen byr på familiekriser, sjalusi, håp og savn. Følelsene tar overhånd, og det blir en ganske brå og uventet avslutning. 

Teksten er tung og dyster, men likevel får de oss i salen til å le flere ganger, ofte av ganske absurde ting som da jenta plutselig har med en annen mann hjem. Forestillingen er høyst dagsaktuell og forteller en historie det er lett å relatere seg til om man har vært i et vanskelig forhold. Det at de har klart å trekke inn humor underveis, gjør forestillingen mer tilgjengelig og litt lettere å forstå. 

For å være ærlig, syns jeg Fosse kan være vanskelig å forstå hvis man bare leser bøkene, men regissøren bak denne oppsetningen har gjort noen grep som får oss til å skjønne hva som skjer mellom linjene. Stykket føles på ingen måte så tungt som det i utgangspunktet er. Jeg mener dette er en perfekt inngangsport til ungdom som er nysgjerrig på Fosse sin dramatikk. Jeg fikk ihvertfall veldig sansen for dette stykket, og gleder meg til Den internasjonale Fossefestivalen som arrangeres for første gang på Det Norske Teatret høsten 2019!      

Hva er det med Det Andre Teatret som gjør at folk som ellers ikke ser teater strømmer til? Hvordan klarer de gang på gang å lokke til seg unge mennesker når større og mer etablerte teaterscener sliter med å nå denne målgruppen? Denne våren har jeg sett tre ulike forestillinger på teatret, og jeg tror jeg nærmer meg et svar.

Here we go! Plakat fra Det Andre Teatrets hjemmeside.

Tittel: Kongen på haugen, Olli Wermskogs Improvors og Dance On/Dance Off

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tid og sted: Det Andre Teatret, våren 2019

Kommende forestillinger: Sjekk ut Det Andre Teatrets program HER!

Anmeldelse/innlegg av: Helge Langerud Heikkilä

Salen til den knøttlille Intimscenen er fylt til randen av ivrig teaterungdom. For folk i salen er unge, og det gleder oss å se. Vi får servert saft og smågodt i det vi setter oss på plassene våre. Kongen på haugen har et enkelt (men ganske forvirrende konsept): man skal finne ut hvem som er kongen på haugen. Eller rettere sagt hvilke show som er kveldens beste. To ulike grupper skal konkurrere i å presentere det beste konseptet, som de deretter spiller ut.

Publikum skal stemme på hvilket konsept, eller show om du vil (ikke utførelsen av konseptet), de vil ha med videre til “neste gang”. Det kule er at hvem som helst kan melde seg på med et konsept til et nytt show. Svakheten er at det er forvirrende å skulle stemme over show-konseptet og ikke på hvilke gruppe/aktører som er morsomme denne kvelden. Resultatet blir derfor litt underlig. Kongen på haugen hadde sånn sett vært mer moro om man lot være å kåre en vinner, eventuelt om en jury gjorde dette.

Denne kvelden fremstår begge konseptene litt for kompliserte til formatet. Improvisatørene blir jagende for å rekke alt. Det er synd, for de er veldig morsomme når de først tar seg tid. Det er lett å heie på nye konsepter og ideer, men Kongen på haugen trenger nok en del mer tid før det virkelig sitter.

Vi tar en tur til Den Andre Cafeen, drikker en øl og blir grepet av stemningen. Før vi vet ordet av det sitter vi i salen klare for Olli Wermskogs Improvors. Vi har tidligere sett julevarianten (som du kan lese anmeldelsen av HER!). Konseptet er det samme og det svinger skikkelig. Teaterungdom.no elsker Olli Wermskogs improvors!

Det  er ikke uten grunn at Olli Wermskogs Improvors ble vinner av Humorprisen 2018 for Årets sceneshow indie. FOTO: Det Andre Teatrets hjemmeside

Ny dag, nye muligheter. Dance on/Dance off er en improvisert dansekonkurranse med improvisatører og dansere. Igjen skal det kåres en slags vinner og det er publikum som bestemmer. Resultatet er slik man kan forvente: ganske rart og ganske gøy. Jeg får en følelse av at det å skulle være morsom står litt i veien for både danserne og improvisatørene. Det virker ikke som om de tar oppgaven med å lage dans på alvor. Da blir hele premisset litt feil. Konkurranseaspektet burde kanskje heller være å lage den morsomste dansen, ikke om å gjøre å lage den beste (slik det blir presentert). Uansett, ønsket om å også fremme dans på Det Andre Teatret er jo gøy. Så får man heller tygge litt på om dette er måten å gjøre det på…

Innlevelsen er det ingenting å si på. FOTO: Det Andre Teatrets hjemmeside

På kort tid har jeg sett tre ulike forestillinger på Det Andre Teatret. Olli Wermskogs improvors står igjen som min soleklare favoritt, mens forsøkene på å skape nye konsepter kanskje ikke er helt ferdig utviklet. Det jeg uansett sitter igjen med er den gode stemningen på teatret, det unge publikummet og villigheten til å prøve nye ting. Dette er suksessfaktorer som har vært med på å bygge opp Det Andre Teatret og som gjør at de til stadighet holder seg relevante og ungdommelige. De står ikke fast i sin trygge form, men leker og leter etter noe nytt, morsomt og lekent. Så får heller kvaliteten på hver enkelt forestilling variere litt, det gjør egentlig ikke så mye.

Har du savnet SKAM? Liker du Lovleg? Da burde du vært på Dattera til Hagen på mandag. To russejenter har nemlig klart mesterstykket å lage kul ungdomsrealisme i teaterformat. SEKS er forestillingen som beviser at ungdommer kan og bør lage teater!

Tittel: SEKS
Av: Ina Marie Nåmo Rønning og Sara Wist Tangenes
Tid og sted: Dattera til Hagen, 2. etg, 13. mai 2019
Medvirkende: Sara Wist Tangenes, Ina Marie Nåmo Rønning, Tone Skaarseth Rørvik, Tuva Saugstad Karlsen, Magnus Høvre Gimnes og Sjur Vatne Brean
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Mari Noodt

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er satt ut stolrader i baren oppe på Dattera til Hagen. Billettprisen er latterlige 20 kroner. Idet vi kommer inn er 90% av setene okkupert av rødruss med en øl i hånda. Stemningen ligner den vi finner på Det Andre Teatret. Det er lunt, ungt og uhøytidlig. Dramatikerduoen Ina Marie Nåmo Rønning og Sara Wist Tangenes introduserer oss for kveldens forestilling, som er basert på hele ensemblets improvisasjoner. De er herlige og har full støtte i publikum. Medruss, venner, familiemedlemmer og teaterungdom.no heier på dem fra første stund.

Vi møter en vennegjeng på seks. To av dem, Herman og Tiril, er kjærester. Gjengen møtes på bar for å planlegge hyttetur. Det er øl og musikk og vanlige samtaler om politikk, skole og sladder. Herman er forsinket. Det kommer etterhvert fram at det er dårlig stemning hos kjæresteparet… Har Herman forgrepet seg på Tiril? Det blir opphetet diskusjon mellom vennene. Hva er definisjonen på rett og galt? Hvordan forholder man seg til gråsoner? Hvordan snakker man om overgrep? Fra sideveggen er vi vitne til det hele.

SEKS er et nokså ordinært titteskapsteater. Publikum er den fjerde veggen. Vi er kun observatører og får titte inn i situasjoner. Enkle endringer i lys og musikk angir skifte i tid og sted. Spillestilen tar utgangspunkt i de naturlige samtalene og handlingene i en vennegjeng. På grunn av det intime scenerommet, kan skuespillerne tillate seg å vektlegge ørsmå nyanser i dialog og mimikk. Publikum ser hvert blikk og hver muskel-trekning. Som i et nærbilde av Noora eller Isak. De seks fantastiske skuespillertalentene skaper en helt spesiell troverdighet i spillet. De står overraskende trygt i rollene, og viser en enorm lekenhet i samspillet med hverandre.

Det er ingen andre enn dem som kan lage denne forestillingen. Det er bare disse unge talentene som kan lage ekte ungdomsrealisme. På samme måte som ingen etablerte skuespillere kan spille i SKAM. Det er ungdommene selv som har den rette kompetansen til å bære og uttrykke sine følelser, samtaler og utfordringer. Det er nettopp den ufiltrerte og nære tilnærmingen som skaper magi! SEKS har hele pakka og jeg spår en lysende framtid for hele gjengen.

“Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere gjør dette”, sier Sara. Jeg håper alle spirende teatertalenter der ute tar det til seg og er like modige som henne og resten av gruppen. Bransjen har så godt av uredde og ærlige unge stemmer som vil lage gode forestillinger. SEKS er helt klart et høydepunkt for meg denne våren og det er skikkelig trist at jeg ikke kan anbefale den videre.

Det er en festaften utenom det vanlige på Det Norske Teatret. Alt er større og mer ekstravagant. Foajeen er smykket med lilla løper, matchende lys og store plakater. Vertsskapet tilbyr Ziggy-ansiktsmaling og fotoshoot foran glitrende bakteppe. På etterfesten serverer de bobler og burger til alle frammøtte, med Mariann Thomassen som DJ. Det er ikke spart på noe når de skal hedre legenden David Bowie.

Er rockeren Valentin (Petter Vermeli) en hallusinasjon? En venn? Et bindeledd mellom verdner? Lazrus skaper mange spørsmål, og gir få svar. FOTO: Erik Berg

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tittel: Lazarus
Av: David Bowie og Enda Walsh
Tid og sted: Det Norske Teatret, Hovudscenen, 11. mai 2019
Regi: Anders T. Andersen                                          Scenografi og kostymedesign: Kleiva&Myrtvedt
Lysdesign: Torkel Skjærven                                      Videodesign: Boya Bøckman
Koreografi: Belinda Braza                                         Originale orkestreringer og arrangement: Henry Hey
Musikkansvarlig: Adrien Munden                             Kapellmester: Svenn Erik Kristoffersen
Medvirkende: Joachim Rafaelsen, Petter Vermeli, Heidi Gjermundsen Broch, Hans Rønningen, Mimmi Tamba, Catharina Vu m.fl.
Kommende forestillinger: I spilleplan t.o.m 12. desember 2019
Anmeldelse av: Mari Noodt

Lazarus er en broadwaymusikal fra 2015, som nå får sin norgespremiere på Det Norske Teatret. Sammen med dramatiker Enda Walsh, har David Bowie skrevet en forestilling om Thomas Newton og hans alkoholisme, savn, kjærlighet og drømmer. Lazarus er musikalen om et fortapt vesen, fanget på jorda i sin egen elendighet, fortalt gjennom legendens sjelfulle musikk. Mange har nok allerede sett parallellen til artistens eget liv i fortellingen om Newton. I oppsetningen er det også gjort et poeng av at hovedkarakteren skal ligne Bowie mest mulig, både i utseende og gestikulering. Det er ikke til å unngå å se på Lazarus som et frynsete portrett av artisten selv.

Joachim Rafaelsen gir oss alle de sære og velkjente Bowieuttrykkene i sin tolkning av Thomas Newton. FOTO: Erik Berg

Tross brodwaystempelet er det lite i forestillingen som minner om de klassiske musikalene. Lazarus er etter min mening en god blanding av teaterkonsert og syretripp. Helst skulle jeg ønske at de rendyrket det første… Forestillingen er bygget opp av flere lag. Både dramaturgisk og rent visuelt. Scenen er delt opp av ulike vegger og tepper, som alle fungerer som lerret. På gulvet står flere TV-skjermer. Gjennom hele forestillingen vises det klipp fra filmer med Bowie selv, tidligere innspilte scener med skuespillerne og direkteopptak fra scenen. Ulike karakterer går inn og ut av scenen i tide og utide. Det er til tider vanskelig å skille lagene fra hverandre. Hva hører til nåtiden, hva er fortid, hvem ser dette, hvor kommer det fra? Ikke ulikt hovedkarakterens egen forvirring.

Thomas Newton, mesterlig spilt av Joachim Rafaelsen, hallusinerer og drømmer. Han klarer ikke skille det virkelige fra fantasien, han fanges i sin egen galskap og roper ut “get away from me!”. I likhet med Newton sliter også jeg med å finne sammenhengen. Alle lagene glir over i hverandre og ender i en litt for stor gryte av meningsbærere. Jeg skulle ønske de ikke måtte fortelle en historie, men heller rendyrket teaterkonserten. For jeg elsker sangsekvensene! Jeg elsker alle bildene de skaper, med lerretene, skjermene, skuespillerne – alle lagene! Ensemblet synger med sjel og med karakter, og gjør ære på Bowies musikalske univers. Spesielt imponerer Mimmi Tamba og Joachim Rafaelsen med sin tilstedeværelse og stemmeprakt. Det musikalske aspektet av denne forestillingen hyller jeg! Det er når musikken stanser og dialogen starter jeg mister tråden.

Sangprestasjonene i Lazarus imponerer vår anmelder. FOTO: Erik Berg

Vi klarer ikke helt å finne ut om vi skal klappe etter sangene eller ikke. Det er noe i overgangene som ikke helt sitter. Etterhvert ledes vi av Petter Vermeli i rollen som Valentin. Det fungerer greit, men jeg klarer aldri å plassere han i universet. Hvem er han? Kan han se oss? Er vi med i hallusinasjonen? Det går i surr for meg. Jeg forsøker heller å ikke lage mening av alt og heller flyte med. Det fungerer sånn nogenlunde, og er nok mitt beste tips til kommende publikummere. I tillegg til å lese litt om forestillingen i forkant – for eksempel i det enorme programbladet.

Jeg tror opplevelsen av Lazarus, i større grad enn ellers, er generasjons- og interessebetinget. Mine foreldre, som har et naturlig sterkere forhold til David Bowies musikk og karriere, vil nok se flere referanser og poenger enn meg. Det vil også en blodekte Bowiefan. Kanskje går historiefortellingen over hodet mitt av den grunn. Det er allikevel en spesiell og storslagen forestilling som beveger seg mellom det dype, dystre og det ekstravagante, fargerike, og med et fantastisk musikalsk uttrykk. Det kan vi takke en av verdens store stjerner for. Og nettopp derfor vil jeg anbefale Lazarus – For det er en verdig hyllest av en stor legende.