Grusomhetens Teater forsetter å utfordre egen norm og varemerke, med et nytt realistisk skuespill på plakaten. Sist gang briljerte de med dramaet Hvem er redd for Virginia Woolf, nå har de satt tennene i Tennessee Williams storverk, En Sporvogn til Begjær. Nok en enorm utfordring, og nok en enorm suksess.

Tittel: En Sporvogn til Begjær

Av: Tennessee Williams

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Tid og sted: Grusomhetens Teater, fredag 25. oktober

Regi: Lars Øyno     Produsent/regiassistent: Claudia Lucacel

Medvirkende: Hanne Dieserud, Nina Eileen Sponnich, Jade Francis Haj, Gisle Hass, Henriette Blakstad, Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Cristo Rodriguez Borrachero Indignado, Lars Brunberg, Claudia Lucacel og Carl Anders Hollender

Lysdesign: Rolf Christian Egseth    Lysetekniker: Jan Skomakerstuen

Scenografi: John-Kristian Alsaker     Tekniker: Thomas Sanne

Kostyme: Gjøril Bjercke Sæther og Antti Bjørn     Maskør: Trude Sneve

Kommende forestillinger: Spiller til og med 9. november

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Både Hvem er redd for Virginia Woolf og En Sporvogn til Begjær er sterke karakterdrevne dramaer som aldri beveger seg ut av det ene rommet hvor handlingen utspiller seg. Mennesket står i sentrum. Det dyriske mennesket, det sårbare mennesket og mennesket som lyver for seg selv. Fasader blir blottlagt, illusjoner rakner og selve helvete bryter løs. Her har Lars Øyno knekt en kode. Han er beintro til originalmaterialet og lar tekst og spill drive handlingen uten noen påtatt modernisering eller svevende forsøk på tidløshet. Vi er i varme New Orelans på 1940-tallet, men det gjør ikke historien om Blanche DuBois og Kowalski-familien noe mindre gripende av den grunn. Det ytre er kanskje gammelmodig, men menneskets indre vil vi kunne relatere oss til – uansett hvilken tidsalder vi er i. Når regi, skuespill, scenografi, lys og lyd sitter som et skudd i tillegg, er resultatet fantastisk teater som burde sette standarden for selv de største institusjonsscenene.

Hanne Dieserud spiller Blanche DuBois, som en sommerkveld dukker opp i den lille leiligheten til søsteren Stella og svogeren Stanley Kowalski. Som en riktig sørstat-frue med vakre klær og vakre ord, er hun en sterk kontrast til arbeidermannen Stanley og søsteren, som for lengst har blitt vant til et enklere liv enn det hun pleide å leve. Dieserud imponerer meg hver gang jeg ser henne på scenen, og hun sklir rett inn i rollen som den falmede fornemenheten Blanche. En udiskutert fysikk, en udiskutert diksjon og et nærvær som stjeler showet hver bidige gang. Vi tror på Blanche fra første stund, og selv i den mest overbærende selvmedlidenheten og transparente løgnen, forstår vi henne og heier på henne.

Fordi Diserud gir oss en Blanche full av nyanser og troverdighet, så gir Jade Francis Haj oss en desto mer brutal Stanley. Mens Blanche tviholder på løgnen og sier knapt et sant ord, er Stanley en enkel, men ærlig mann som vil ha alle kortene på bordet. Dyrisk kaller Blanche han, og dyrisk er Haj i sin rolleprestasjon. Høylytt og voldelig, men også en lidenskapelig elsker. Begjær er grunnen til at Stella blir oss han, og begjær er grunnen til at hun til slutt velger han over søsteren. Nina Eileen Sponnich gjør en fremragende innsats som Stella, en karakter som fort kan bli borte i de voldsomme personlighetene til Blanche og Stanley. Men Sponnich gir like fult av seg selv som sine medspillere, og hennes fortvilelse over å trekkes imellom ektemannen og søsteren er mektig å vitne til.

Scenografien tar oss rett hjem i to-roms leiligheten til Stella og Stanley. Sparsom møblering viser de enkle forholdene de lever i, og bortgjemte flasker med brennevin viser Stanleys (og Blanches) alkoholmisbruk. Smart bruk av lys gir oss de dunkle og fuktige kveldene i New Orleans, mens utenfor går det lydspor av trikkekjør, gatetravelhet og katteskrik. Musikk ligger som et subtilt teppe av jazztoner i bakgrunnen, og blir kun gjort oppmerksom på når det er meningen – og da med nådeløs virkning. Det er et nøye gjennomtenkt scenebilde fra start til slutt, og det fletter seg sømløst inn i den komplette opplevelsen.

Grusomhetens Teater og Lars Øyno viser med En Sporvogn til Begjær at de er et allsidig teater, som evner å ta tak i utfordrende materialer og leverer rågode resultater. Den tradisjonelle formen behersker de med glans, og nok engang sitter jeg igjen med lovord og en sterk oppfordring til at alle burde se forestillingen. Likevel håper jeg at neste gang jeg besøker teateret har de funnet tilbake til sine røtter: Artaud og ideen om grusomhetens teater. En Sporvogn til Begjær har jeg sett to ganger i år allerede, mens de originale produksjonene til Grusomhetens Teater har vært unike urpremierer jeg aldri vil glemme, og kanskje aldri vil få se igjen. Ikke glem den friske pusten dere blåser inn i teater-Norge. Ikke glem at dere er Grusomhetens Teater.

Etter å ha utforsket en mer tradisjonell teaterform i forestilling nr. 17, er Antiteateret nå tilbake i kjent stil igjen – med uvanlige scenerom og spenstig publikumsinvolvering. Forestilling nr. 18: Før vi dør markerer teatrets noe overivrige retur til sine røtter.

Tittel: Før vi dør

Av: Even Standal Vesterhus, Even Torgan, Fanny Vaager og Tine Skjold

Tid og sted: Lønnhaugen Allé 7, 12. oktober 2019

Regissører/produsenter: Even Torgan og Even Standal Vesterhus

Medprodusenter: Herman Winther, Tine Skjold

Regiassistent: Arturo Scotti

Inspisient: Andrea Hellener

Lys: Mathias Langholm Lundgren

Scenografi: Tora Troe

Musikalsk ansvarlig: Jacob Beranek Hvattum

Medvirkende: Sjur Vatne Brean, Jakob Larsen Fort, Rebekka Jynge, Tora Dietrichson, Sigurd Andreas Vespestad Marthinussen, Nils Bendik Kvissel, Elisabeth Heradstveit, Sindre Hansen, Christina Sleipnes, Camilla Klaudiussen

Kommende forestillinger: I spilleplan til 9. november

Anmeldelse av: Mari Noodt

Det er ikke alltid like å lett å vite hva man skal forvente som publikummer hos Antiteateret. De er utfordrende og de er uredde, og som tilskuer må man bare bli med på leken. I Før vi dør er publikum medlemmer av aktivistgruppen “Klima for alle”. Det unge ensemblet forsøker å skape et diskusjonsforum hvor vi alle kan by inn med våre meninger om klimakrisen og grønne løsninger. De gjennomfører en håndsopprekking knyttet til ulike miljøpåstander og uten forvarsel blir tilfeldige tilskuere konfrontert med sine holdninger. De må komme med forklaringer for hele rommet, og får kritiske oppfølgingsspørsmål. Det knyter seg i magen min og jeg unngår bevisst blikkontakt med skuespillerne. Dette har jeg ikke signed up for og ingen har forberedt meg på det. Jeg vil ikke delta.

I det ene øyeblikket er vi altså deltakere i rommet, vi blir involvert og utfordret til åpen dialog. Men rommet endrer seg raskt og i neste øyeblikk er fluer på veggen. Det er små og nokså utydelige indikasjoner på hvilken rolle vi har. Når vi så vender tilbake til møtesituasjonen, og skuespillerne involverer oss, er det enda vanskeligere å bli med på leken igjen. En karakter henvender seg til meg i en privat samtale, men jeg vil jo ikke svare. Jeg er ikke med på den fiksjonen de så gjerne ønsker å skape, og den direkte konfrontasjonen føles påtvunget og nesten klaustrofobisk. Er det lov å ikke svare? Hvordan kan jeg unngå kontakten?

De kommende møtesekvensene er tydelig regisserte scener mellom skuespillerne, og vår deltakelse føles uønsket. Premisset de har lagt er allikevel at det skal være et interaktivt rom, hvor vi er deltakere på samme linje. Vi møter fortsatt blikket til skuespillerne, og involveres i små samtaler med dem, men det føles på ingen måte akseptabelt å bryte inn i diskusjonene igjen.  Innholdet i scenene gjennomgår også et skifte, fra miljø- og klimafokus, til ordinært ungdomsdrama. Engasjementet de kanskje klarte å bygge opp i enkelte publikummere videreføres ikke, og vi ender som et passivt publikum som “liksom” er med på krangler og diskusjoner mellom dramatiske og umodne ungdommer. Det er nesten så jeg tar til orde, kun for å teste ensemblets reaksjon… Men jeg tar heller meg selv i å le. Jeg tror det bare ikke treffer meg helt.

Det er ikke fordi Antiteateret er dårlig. Skuespillerne gjør en god jobb og er overbevisende i sine roller som klimaengasjert ungdom. De går all in på å skape et virkelighetsnært rom, der vi som publikum kan delta, men det er som om det mangler noen rammer. Spillereglene er for uklare.

Kanskje gaper de over for mye? Her er det både en historie om en vennegruppe og deres interne konflikter, de store utfordringene vi står ovenfor i samfunnet vårt når det gjelder klima, en rørende fortelling om en familie og deres kjære mormor og en avsluttende absurd sekvens full av røyk. Kanskje mangler det en forventningsavstemming et eller annet sted i prosessen. Jeg vet ikke hva løsningen er, men jeg håper Anti finner ut av det – for jeg vil så veldig gjerne digge det!

Society Under Construction er en byggebazaar med innslag av dans og store powerpoints. Rimini Protokoll med regissør Stefan Kaegi leverer velkomponert tysk kaosteater og fryder øyet om man fristes av bærende stålkonstruksjoner, container-estetikk og synlig kabling.

FOTO: Benno Tobler

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tittel: Rimini Protokoll: Society under Construction (State 2)

Hvor/Når: Nationaltheatret 28.september

Forfatter og regi: Stefan Kaegi

Medvirkende: Sonja-Verena Breidenbach, Dieter Läpple, Fang-Yun Lo, Alfreo Di Mauro, Jürgen Mintgens, Marius Ciprian Popesco, Viviane Pavillon, Reiner Pospischil

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Etter å ha blitt delt inn i fargegrupper blir vi bedt om å følge etter vår egen guide. Vi kommer inn til en støyete Hovedscene som først virker uoversiktlig. Rommet er arrangert som en kompakt byggeplass. Utstyrt med live audioguide blir vi beordret fra nivå til nivå og må utføre enkle oppgaver. Det er enten opp i stillaser, inn i containere på investormøter og eller ned på gulvet som lediggående migranter. Det kan minne om aktivitetsstasjoner fra skolegymmen. 

Kompaniet klarer noenlunde komplekst å føre publikum rundt. I begynnelsen hører man kun sin egen guide og forstår ikke hva de andre gruppene instrueres til. Etterhvert som gruppene bytter plass med de foran seg, øker forståelsen av det helt sinnsykt store opplegget. Gradvis får vi større innsikt i de utvalgte byggeprosesser som av en eller annen grunn har stanset eller bør stoppes. Uferdige flyplasser i Berlin, fotballstadioner fra helvete i Qatar og lange Autostradaer i Italia som aldri tar slutt. Til og med Regjeringskvartalet får seg en smekk over baken. På vei gjennom det hele forteller alle oss det samme: “Don´t believe those others.”

Tysk faglig aksent

Aktørene var ikke drevne skuespillere, og der lå sjarmen. Dette er den første forestillingen jeg ser av kompaniet, selv om de har holdt på siden tidlig 2000. Derfor innså jeg ikke før en stund ut i forestillingen at dette jo absolutt var ekte mennesker. (I motsetning til skuespillere). “Ekspertene” som de kalles, fremførte sine monologer nervøst, brokete og snakket om ting de var utdannet i. Da var det plutselig ikke helt vanlig teater, det var fagfolk med forseggjorte forelesninger i arrangerte rammer. Dette fungerte på en underlig og sympatisk måte godt. Styrken lå i det såre og autentiske. Ble den rumenske bygningsarbeideren eller den britiske advokaten for profesjonell, fikk jeg en følelse av at det dokumentariske også gikk tapt. Sløyfen på verket var da hver ekspert fremførte sin egen dansebevegelse  avslutningsvis. Insektsprofessoren lagde antenner med fingrene som en japansk maidenservitrise og økonomieksperten delte ut imaginære cash som Tupac. Dette var koselig og rørende.

Men kosen stod nok i veien for budskapet. Opptil flere ganger gikk alvoret tapt i artige påfunn. Fra de personlige historiene og det heftigste fagstoffet husker jeg lite. Heller ikke den tunge tyske aksenten gjorde det lett å finstille øret inn på all informasjonen og tyngden den egentlig hadde. Det var harde overganger fra fun til facts og infobolkene varte ofte litt for lenge.

Die Weltspiel

Society Under Construction tar opp grusomme konsekvenser fra en ineffektiv byggebransje. Men ikke bare det. Jeg opplever at de prøver å fortelle oss at alt som skjer på arbeidsbordet, er symbolske handlinger for prosesser i verden der ute. Allikevel sitter jeg ikke igjen med en større følelse av innsikt eller deltagelse. Vi blir ufrivillig med i maskineriet. Forestillingen er nemlig en meget sømløs lenke av publikumsbevegelser. Det er imponerende, men en relativt enkel konstruksjon.

Om noen dro og så Carsten Höller sin utstilling Sanatorium på Henie Onstad i 2017 husker de kanskje den tragikomiske sirkusversjonen av en klinikk. Museumsvertene loset publikum opp i en karusell og ned gjennom en sklie. Man kunne til og med leie seg en natt på automatiserte sykesenger som loset deg rundt i museet. Det hele var en lang vandring gjennom Liseberg for mentalt lidende. Höller nevner selv i et intervju med Natt & Dag at han er interessert i at opplevelsen skal være en kollektiv greie. “At man ser på det i termer som om alle mennesker er en del av arbeidet.” 

Sosial dumping

Det skuffende var at jeg som publikummer ikke ble oppfordret til annet enn å lytte og flyttes. Selv om det introduseres som vandreteater, var aktørene så absolutt avhengig av deltagelse at teksten ikke hadde fungert uten. For meg er det også en invitasjon til interaktivitet. Men interaktivitet skal ikke føles som falskt demokrati. Det skal føles som å bli tatt med inn i en verden man kan være med å endre, selv hvor umulig og innviklet det måtte være. De ga oss heller strenge ordre om hvor vi skal legge steinen ned, hva vi skal gjøre når og hvordan da. For en dyr penge finner jeg meg i å danse kleint foran masse fremmede, gå i ring og ta standpunkt om økonomi og risikoinvisteringer som uansett ikke får noe utfall. Jeg ser en ironisk likhet mellom dette spesialdesignet og gammeldags sosial dumping, hvor arbeidere som kommer utenfra blir presset inn i et system med mindre forutsetning for å forstå hvordan man skal oppføre seg og får mindre frihet eller innsikt enn de opprinnelige aktørene.

Troubled Water

Kompaniet klarer derfor med utrolige krefter å skape følelsen av et komplott. Ikke gjennom formen alene, men fordi formen speiler innholdet. Mye av stoffet blir servert smakfullt med en liten aktivitet attåt. Det er absolutt spennende å tematisere hvordan individet er lenket til systemet og derfor gi samme behandling til publikum. Men det gir dessverre ikke meg som deltaker en følelse av å være del av noe spennende, fordi jeg er satt i en undertrykt posisjon. Det var fengslende å følge omvisningen. Både i negativ og positiv forstand. På samme måte som det er “gøy” å kjøre rundt i en automatisert sykeseng på Henie Onstad er det like “gøy” å leke seg med Rimini Protokoll fordi vi vet det er glatt moro over dypt tema. Det er et effektivt men enkelt og underholdende virkemiddel. “Like a bridge over troubled water.”

Kompaniet har klart å skape en fornøyelsespark med mye aktivitet, men det er en falsk frihet vi blir presentert for. Denne tvungne formen kan vel ikke annet enn å gjenspeile tematikken. Det er på ingen måte i enkeltindividets makt å stanse den utviklingen vi ser i dagens bryggebransje, heller ikke å kickstarte forlatte prosjekter. Det er jo ekspertene sin oppgave. De forteller:  “Behageligheter hos noen, skaper ubehageligheter for en annen yrkesgruppe.” Det er kanskje poesien, at jeg gjennom hele affæren følte meg pinlig berørt ovenfor de andre i rommet. Fanget i å ha det litt gøy og litt presset og litt kjedelig om hverandre, visste jeg ikke hvilket av disse jeg skulle føle når. Rimini Protokoll har skapt noe som tilsynelatende er en evig korrupt koreografi som ikke kan stoppes, selv av publikum. Og tro meg, jeg prøvde.

Skedsmo Amatørteater inviterer til sang, dans og fargen rosa i alle nyanser, når de setter opp Legally Blonde The Musical på Lillestrøm Kultursenter. Det er et fyrverkeri av en forestilling som holder nivå med de proffe, norske teatrene. For en energi og for en sceneglede! Legally Blonde The Musical er en fryd å se på og en ny suksess for Skedsmo Amatørteater.

Tittel: Legally Blonde The musical

Hvor/når: Lillestrøm Kultursenter, fredag 20. september

Regi: Christoffer Paulsen

Koreografi: Cecilie Marjatta Välinen

Musikalsk ansvarlig: Thomas Gunnari Røtting

Produsent: Lars Christian Wahlberg

Medvirkende: Linn Gabrielsen, Marcus Rooth, Lars-Jørgen Kristiansen, Vilde Cecilia Ratvik, Christian Alfred Ranke, Karin Gjørv Røraas, Emilie Berge Appelquist mfl.

Så sant du ikke har vokst opp uten tv eller internett, så er sjansene store for at du har sett filmen bak musikalen, Legally Blonde, eller i det minste hørt om den. Komedien fra 2001 har blitt et pop-kulturelt fenomen, og karakteren Elle Woods, foreviget av Reese Witherspoon, er ikonisk for mange. Om du nå likevel ikke har fått med deg historien, så er den kort og godt forklart slik: Malibujenta Elle Woods tror at kjæresten Warner skal fri, men ei, han skal til Harvard og studere jus, og trenger som han sier, «en Jackie, ikke en Marilyn». Det stopper ikke Elle, som tar med seg både Chihuahua og rosa garderobe og følger etter ham til Harvard, med en flunkende ny studieplass i kofferten. Der møter hun fordommer, slibrige professorer, en vimsete stylist og en mann som viser seg å være hakket mer alright en eksen.

Det er Linn Gabrielsen som denne gangen har fått oppgaven å gestalte ikonet Elle Woods på scenen. Det er en utfordrende rolle å bite tenna i, for her må du virkelig være en «triple threat», altså du skal være rågod i både sang, dans og skuespill. Det er ingen sak for Gabrielsen, som bærer forestillingen glimrende som Elle Woods. I nummeret «Det du vil», (som for øvrig er undertegnes favorittnummer), blir hele scenen fylt av cheerleader-uniformer, prangende pomponger og storslått dans og sang. I sentrum står Gabrielsen som i tillegg til sang og dans, også skal overbevise oss om sin kjærlighet og lidenskap. Fy fader som hun leverer! Det er også tydelig at hun har skapt sin egen versjon av rollen. Mer jordnær enn Reese Witherspoons versjon, og mindre vimsete enn den Laura Bell Bundy leverte i den originale Broadway-produksjonen. På mange måter en mer realistisk og nyansert karakter enn det jeg har sett tidligere.

Resten av rollebesetningen skinner også soleklart på scenen, og noen fortjener å bli trukket spesielt frem. Marcus Rooth leverer en Warner som er akkurat passe sjarmerende selvopptatt til at vi faktisk liker han mer enn vi hater han, mens Lars-Jørgen Kristiansen går rett inn i Elles og våre hjerter som den litt keitete, men snille advokaten Emmet. Christian Alfred Ranke gjør en storartet innsats som den strenge jusprofessoren Callahan, og spesielt imponerer Vilde Cecilia Ratvik i rollen som Paulette Buonufonte, den brautende stylisten med elendig selvtillit og en forkjærlighet for Irland. Ratviks tilstedeværelse og spill stjeler showet hver gang hun trer inn på scenen, og hun mestrer å spille karikert uten å bli en parodi. Ensemblet imponerer også, med gode sangstemmer, fornøyelig energi og plettfri timing. Det er en sammensatt gjeng som står på scenen, og de utfyller hverandre godt. Noen av dem trer ut og inn av ulike roller, og de får alle vist frem sine egne talenter, enten det gjelder sang, skuespill, dans eller alle deler samtidig.

Legally Blonde The Musical er en humoristisk historie, full av varme øyeblikk, tullete seanser og en god porsjon kjente klisjeer. Er du blond og pen er det tross alt helt vanvittig å skulle gå på en tørr og seriøs skole som Harvard, for ikke å snakke om faktisk klare å komme inn! Det musikalen vinner på, er at den tør å satse fullt på klisjeene, og prøver ikke å forkle det som noe annet. Desto mer blir Elle sin vei til toppen mer realistisk for publikum. Det hele starter kanskje som en naiv jakt etter hennes livs kjærlighet, men på veien modnes både følelser og tankemåte. Og mot slutten kan hun velfortjent høste frukten av sitt harde arbeid – og samtidig stå stolt kledd i en baby-rosa drakt.

Regissør Christoffer Paulsen har gjort en god jobb i å overføre musikalen til en norsk scene. Han kjører på med pomp og prakt der det trengs, men viser også at han kan ta elementer ned til et mer seriøst nivå, uten at det tar piffen ut av showfaktoren. Det er en herlig blanding som gir historien dybde samtidig som den underholder. Koreograf Cecilie Marjatta Välinen leverer dans fylt av smittende energi og imponerende bevegelser, mens Thomas Gunnari Røtting har rodd i land fantastiske musikalnumre og fått hver individuelle stemme til å skinne. Hvis jeg skulle pekt på noe jeg savnet, ville det vært en hakket tightere forestilling. Det var noen partier og pauser som strakk ut akkurat langt nok til at noe av energien forsvant, men det er flisespikkeri sammenlignet med den totale opplevelsen.

Legally Blonde The Musical er en fest på scenen, og et solid bidrag til det voksende musikal-Norge. Tematikken og den skyhøye underholdningsverdien tror jeg vil gå rett hjem hos alle ungdommer, og i hvert fall hvis du er fan av filmen eller musikaler generelt. Hvis du er fysen på et kulturelt innslag denne uke, er min anmodning klar: dra til Lillestrøm og se Legally Blonde The Musical, jeg garanterer en fornøyelig aften!

Some hope for the bastards har sine interessante og spennende øyeblikk. Best er den når konteksten og bildene på scenen lar assosiasjonene og fantasien flyte fritt.

Tittel: Some Hope for the Bastards

Hvor/Når: Dansens Hus, 23.august

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Skapt av: Grouped’ArtGrave/ArtGroup v. kunstnerisk ledelse Frédérick Gravel

Koreografi: Frédérick Gravel i samarbeid med danserne

Medvirkende: David Albert-Toth, Dany Desjardin, Kimberley De Jong, Noémie Dufour-Campeau, Louise Michel Jackson, Alanna Kraaijeveld, Jean-Benoit Labrecque, Alexia Martel, Frédéric Tavernini

Kommende forestillinger: Ferdigspilt

Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa

Når vi kommer inn i salen på Dansens hus er de medvirkende allerede på scenen, i en slags uformell dialog med publikum. Publikum er i godt humør, danserne drikker Munkholm og er festkledd på scenen. Det står en rad med stoler fremst på scenen og de ni danserne er plassert rundt omkring på scenen sammen og alene. Stående og sittende. Bak på scenen er det satt opp en liten scene med bandutstyr. Ingenting er skjult. Nakent og åpent. Danserne skaper definitivt en feststemning en fredagskveld verdig.

Etterhvert begynner vi å forstå at forestillingen har startet. Lyset i salen er fortsatt på. Danserne ser på oss og blir stående der de har plassert seg fra starten av. Sakte, men sikkert sklir beina deres lenger og lenger fra hverandre. Etterhvert mister de balansen og skyver seg ut i rare posisjoner. Strekker kroppen så langt det er mulig før man detter. Noen faller også på gulvet. Slik starter det hele før bandet entrer scenen og gitaristen begynner å snakke. Han er kunstneren bak forestillingen og snakker løst om visjoner for forestillingen. Han introduserer så sin andre intro som han også liker godt og gjerne vil vise fram. Alle disse introduksjonene av stykket virker umotivert og merkelig. Som om kunstneren ikke har gitt slipp på sine ideer og sagt «ja takk, begge deler». Det oppleves useriøst, rotete og undergraver forestillingens integritet. Som om den delen av forestillingen som har vart i 10-15 min allerede ikke betydde noe. Som om forestillingen egentlig ikke har begynt.

I intro nummer to samler danserne seg på stolene som er satt fremst på scenen. Noen står bak, noen sitter. Lyset i salen skrus av. De starter å bevege hoftene. En slags jokke-bevegelse. Først subtilt, så subtilt at du nesten ikke legger merke til det, så blir bevegelsen større og større. Dette skjer samtidig som livemusikken bygger seg opp og plutselig ut av det blå blir jeg interessert. Denne introduksjonen var bedre. Jeg får følelsen av å være på et diskotek. Bevegelsene gikk fra å være merkelige til å ha en kontekst. Som om all bevegelse på et dansegulv starter med en jokkebevegelse. Nå gir kostymet og Munkholmen mening. De er på fest og dansegulvet er hovedpersonen. Nye situasjoner kommer og går og jeg får assosiasjoner til ulike situasjoner som kan oppstå på et dansegulv. De to venninnene som er hverandres wing-womans på en sliten nattklubb i Europa eller de to elskede som er i et hjørne og har funnet tonen for lengst. Eller han som ypper seg og vil sloss fordi en annen har prøvd seg på feil person. Situasjonene glir over i hverandre og det er spennende å se på. Alle bevegelsene med samme utgangspunkt, jokkebevegelsen.

Underveis i denne suggerende festen hvor mine egne tanker og indre assosiasjoner flyter over i hverandre, bytter danserne kostymer. Fra å være festkledde har de nå på seg et mer hverdagslig kostyme. En olabukse, vanlig cardigan. Håret er slått ned og pynten er borte. De er ikke lenger på festen. Herfra og utover mister forestillingen meg litt. Assosiasjonene til dansegulvet er borte og koreografien går mer over i simultan dans der alle gjør de samme bevegelsene. Konteksten og karakterene forsvinner og dermed forsvinner også det interessante. Motstanden i situasjonene er borte.

Jeg gleder meg alltid til å se barneteater, spesielt når det er mange barn i salen. Det gjør forestillingen mye mer ærlig. Jeg hadde helt sikkert kost meg med å se Jungelboken kun omgitt av voksne, men det er barnas reaksjoner som kan gjøre forestillingen komplett.

Tittel: Jungelboken

Hvor/Når: Riksteatret, Nydalen onsdag 4.september

Av: Svein Gundersen, Arne Lindtner Næss og Wayne McKnight etter Rudyard Kiplings eventyr. Bearbeidet av Arvid Ones og Tine Thomassen.

Produsert av:Teater Innlandet i samarbeide med Riksteatret

Regi: Arvid Ones                                  Koreografi: Therese Slob

Scenografi: Kristin Bengtson               Kostymedesign: Christina Lovery

Medvirkende:Lars Halvor Andreassen, Anne Bolette Stang Eng, Patrick Hilmar Ingvaldsen, Julia Küster, Sebastian Skytterud Myers, Thomas Jørstad Pettersen, Eigil Solberg Smørås, Ida Holten Worsøe

Tigeren Shere Khan er en av de som gjerne vil spise Mowgli og hun er virkelig skummel. Noe gutten foran meg viser veldig tydelig ved å gjemme seg på fanget til mamma i løpet av første akt. Etter pause har han fått nytt mot og setter seg på plassen sin igjen – klar for akt to. Helt til han kommer på Shere Khan og mamma sier at ‘hvis tigeren kommer, så fyker vi inn i jakka. Skal vi legge den klar?’ Den lille tøffe gutten nikker, men et halvt minutt senere gråter han på mammas fang og de må gi opp. Det ble ingen akt to på dem.

Jeg forstår den lille gutten. Alle skuespillerne er ypperlige og det er klart Shere Khan blir skummel med en svart og gul lang pelskåpe med hale. Utrolig kul, må sies, men jeg forstår at det kan være et uhyggelig tidlig møte med teater for barna. Kostymet til Shere Khan er ikke alene om å være imponerende. Det er ikke vanskelig å se hvilke dyr som står på scenen og det er alt fra pelskåper og fløyel, til skinnjakker. Sminken, parykkene, detaljene – her er det mye som er bra. Lysdesignet er fargerikt og musikken fengende.

Sekvensen hos orangutangene topper alt. Den glitrende rumpetaska, de rød-oransje treningsdressene, Østfold-dialekten, koreografien, tempoet. Jeg skulle ønske akkurat den scenen kom to ganger etter hverandre. Hele scenen toppa seg da jeg innså at de har lysekroner laget av bananer i taket. Nydelig detalj.

Helheten er fin, men det er de små øyeblikkene som gjør at jeg koser meg litt ekstra. Panteren Bagheera som oppgitt er så lei hilsemåten ‘Skjera bagheera?’. Slangen Kaa og Mowgli som har ‘viklet seg inn i en dødsviktig samtale’. Baloo som innser at vegetarianere er vanskelige middagsgjester. Gribbene som har lært at man kan fange et bytte ved å gjøre ‘stor sirkel, liten sirkel’ og hvisker motivasjonssitater á la ‘det er i motbakke det går oppover’ når skumle Shere Khan skal angripe en sovende Mowgli. Barna blant publikum som gisper og spør foreldrene engstelig ‘er han død?’ når Baloo har kollapset av utmattelse etter en løpesekvens. Eller når det plutselig kommer en bestemt barnestemme fra høyt oppe blant publikum: ‘aldri spis han!’ rett før pause. Et lite hint til Mowgli om at vi i publikum heier på han, selv om livet i jungelen innimellom kan være vanskelig.

Regien er leken og de scenene voksne kan synes er hakket for lange, ler barna mer og mer – som i en bjørnekamp mellom Baloo og Mowgli hvor det også legges på en del lydeffekter fra de to som lekeslåss. Ganske gøy, men etter en stund dras øynene mine vekk fra scenen og jeg smiler heller av barna rundt meg som koser seg heller enn selve bjørnekampen – og det er jo tross alt det barneteater i bunn og grunn handler om.

Spenn fast setebeltene og gjør dere klare for en turbulent reise gjennom kjærligheten. For hva er egentlig kjærlighet? Med What is love? gjør Odd Magnus (Odda) Williamson seg klar til å vinne diverse Nobelpriser og andre høythengende statutter – for i løpet av snaue 90 minutter skal han gi oss svaret på hva kjærlighet er.

Odd Magnus Williamson prøver på kløktig vis å forklare oss hva kjærlighet er. FOTO: Lars Opstad

Tittel: What is love

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Tid og sted: 11. september, Oslo Nye Centralteatret

Regi: Jostein Kirkeby-Garstad

Medvirkende: Odd Magnus Williamson og Liv Natalie Nymo

Scenografi: Gjermund Andresen

Kommende forestillinger: t.o.m. 19. oktober

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Det hele starter med dukketeater om familien til mannen bak sangen «What is love». Et dukketeater som kort og godt forteller oss hvordan kjærlighet kan oppstå og hvordan barn blir til. Videre utvikler forestillingen seg til å gå mer personlig inn i Odda sitt eget liv. Og det er gjennom å analysere seg selv, han lærer oss om hvordan oksytocin og dopamin oppstår, og hva man må gjøre for å opprettholde produksjonen av disse stoffene. 

Disse dukkene viser oss med glede hvordan barn blir til. FOTO: Lars Opstad

Det blir en personlig reise hvor vi får være med på nyforelskelse og kjærlighetssorg om hverandre. Til tider en ganske turbulent reise uten noe klart mål. Men som det står i bibelen «størst av alt er kjærligheten», og det er også kjærlighet i Oddas liv. En stor del av forestillingen blir viet til Oddas kone, Tinashe – både på godt og vondt! Det er deilig å høre at et tilsynelatende stormforelsket par har sine intriger, men at det er mulig å finne tilbake.

Det er en ærlig forestilling. Her legges det ikke skjul på noe. Og kanskje det er nettopp det som trengs for å gjøre det hele troverdig og få oss til å tro på kjærligheten. Om Odda gir oss svaret på hva kjærlighet er blir opp til hver enkelt å bestemme, men han fører oss inn på noen baner jeg ikke selv har vært innom tidligere.

Scenografien løfter forestillingen enda et hakk! FOTO: Lars Opstad

Foruten noen sidekick fra mulittalentet Liv Natalie Nymo, bærer Odda hele forestillingen selv, og han gjør det med stil. Jeg hadde kanskje forventet enda mer humor, men samtidig så er vi på Centralteatret og ikke Latter, så det blir feil å forvente stand up. Scenografien må trekkes frem, for den er med på å sette prikken over i’en, med sine mange spreke rullgardiner. Alt i alt en kjempebra kveld, og det hele toppet seg med et ekte bryllup helt på tampen (men såvidt jeg forstod var det bare premierepublikummet som fikk oppleve en vielse i salen). Selv om Odda nærmer seg 40 år, bærer forestillingen preg av ungdommelighet og bør være midt i blinken for alle våre lesere! 

Showbiz elsker forestillinger om showbiz. Venus i Pels finner sted på et teater, en regissør møter en skuespiller. Det er audition. Stykket som skal settes opp har et hav av seksuelle undertoner og referanser. Skillet mellom spill og virkelighet blir diffust. En farlig maktkamp. Hvem eller hva er egentlig Venus i Pels?

Tittel: Venus i Pels

Hvor/Når: Chat Noir 3.september

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Av: David Ives

Presentert av: Det Norske Mikroteatret          Produsent: Torvid Flamoe

Instruktør: Peder Hamdahl Næss

Medvirkende: Vanessa Borgli og Øyvind Frøyland

Kommende forestillinger: 9. og 10. september

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det Norske Mikroteatret har på rekordtid blitt “a household name” i norsk teaterverden. Forestillingene deres har blitt spilt i stuer og på små steder. De skal alltid være stedsspesifikke, så når handlingen foregår på et teater, befinner vi oss på et teater. Publikum sitter riktignok på scenen noe som gjør forestillingen intim. Intimteater – helt klart, mikroteater – litt mer usikker. Det er tross alt ganske mange publikummere tilstede, og den ekstreme nærheten uteblir. Da mister også Det Norske Mikroteatret sin fremste styrke.

Venus i Pels har blitt aktuelt etter #MeToo. Maktspill, sex og underkastelse er bærende tematikker som tas opp. Stykket er aktuelt, men jeg er usikker på om det er bra. Selve handlingen oppleves overraskede banal. Jeg er ikke spesielt interessert i de karakterene. Jeg føler ingen nærhet til dem. Dessuten blir meta-meta-meta litt mye meta. Litt mange lag, jeg blir sittende litt for langt unna selve handlingen. Det er intimt, men ikke mikro.

Det er vanskelig å si noe bastant om skuespillerprestasjonene, da begge varierer mye i løpet av forestillingen. På sitt beste er Vanessa levende, kvikk, morsom og totalt altoppslukende som den overivrige skuespillerinnen, men tidvis faller hun inn i en slags døsig sensualitet jeg ikke helt forstår hvor hun vil med. Øyvind starter svakt før han spiller seg stort opp utover i forestillingen. På midten av stykket møtes de to på topp og gir publikum en knallgod halvtime, før det faller litt mot slutten igjen. Uansett, de jobber godt, og jeg har tro på at de vil spille seg opp til neste forestilling.

Venus i Pels klarer aldri å engasjere. Den blir for distansert. For mange nivåer, for fjernt og for referansetung. Det Norske Mikroteatret kan med fordel holde seg enda mindre, mikro, der er de best.

Teaterungdom tror på teatret, på teatrets kraft og evne til å forandre samfunnet. Vi tror teatret har en verdi, langt utover det som foregår i teatersalene. Nasjonalballetten: RAW bruker teatrets kraft til å gjøre en forskjell.

Tittel: Nasjonalballetten: RAW

Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, scene 2 23.august 2019

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Grunnlegger og prosjektleder: Samantha Lynch

Komitee: Douwe Dekkers, Shane Urton, Whitney Jensen, Philip Currell, Helge Freiberg

Koreografi: Anais Touret, Shane Urton, Youngseo Ko, Kenji Wilkie, Georgie Rose, Erik Murzagaliyev, Yoshifumi Inao, Francois Rousseau, Melissa Hough, Kaloyan Boyadjev

Medvirkende: Nasjonalballetten

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

RAW er Nasjonalballettens frisone, hvor danserne samarbeider om å realisere sine egne prosjekter. Det hele gjøres frivillig og inntektene går til et godt formål, denne gangen til Cerebral Parese-foreningen. Publikum får se dans, film og høre tale som forklarer både prosjektet og CP-foreningens arbeid. En viktig kveld i sal 2 på Den Norske Opera og Ballett.

Det er flere grunner til at vi ville få med oss akkurat denne forestillingen, den viktigste: dette passer for ungdom. Stemningen er lettere enn den ofte er i Operaen. Det selges hettegensere og vi ser like mange joggebukser som pressede dressbukser i salen. Publikumet er dessuten yngre enn de ofte er. I tillegg har man forestillingens oppbygning. Vi får servert 9 korte verk innenfor 2,5 timer. Med ulikt innhold og struktur. Tempoet er høyt og man går raskt videre til det neste. En form som er veldig lett tilgjengelig og veldig givende. Du er nærmest garantert å se noe du liker. Dette er dans for ungdom, dette er Nasjonalballetten på ungdoms premisser.

Med 9 ulike verk er det selvfølgelig noe man liker mer og mindre. Jeg fikk to favoritter. Them, en bekmørk liten sak som griper tak i deg og nærmest hypnotiserer deg til å følge med, og Next step into new world one som danses med en herlig presisjon og absurd humoristisk undertone. Helheten, med variasjon og overskuddsenergi er også en av stjernene denne kvelden. Herlig!

Noen av dansene er litt overtydelige. Jeg liker ikke tvangstrøyen eller den kappekledde religiøse, disse detaljene trengs ikke. Styrken i dansen er mer enn nok. Dette er uansett små detaljer.

Alt i alt er RAW et særdeles vellykket prosjekt. Man får satt søkelys på en viktig sak og formidlet dans på en annen måte. En måte som kler Operaen og som passer perfekt for teaterungdom. Mer av RAW! Det er vår klokkeklare konklusjon.

Heddapris for beste regi og beste mannlige hovedrolle. Endelig skal teaterungdom se Havboka – en bunnsolid Jan Sælid i en oppslukende forestilling. Heddajuryen har min fulle støtte.

Tittel: Havboka
Av: Morten Strøksnes
Dramatisert av: Ole Anders Tandberg
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 22. august 2019
Regi og scenografi: Ole Anders Tandberg
Komponist og lyddesigner: Joel Sahlin
Kostymedesigner: Maria Geber
Lysdesigner: Elisabeth Kjeldahl Nilsson
Maskør: Wibke Schuler
Medvirkende: Jan Sælid
Kommende forestillinger: I spilleplan hos Nationaltheatret til 28. desember
Anmeldelse av: Mari Noodt

Salen er fullsatt idet Havboka settes opp igjen på Nationaltheatret. Det bør ikke komme som noen overraskelse, med tanke på all god omtale siden premieren i januar. Vi har ventet i spenning på å få se den “ekstraordinære” forestillingen – for å bruke Heddajuryens egne ord. Det medfører selvfølgelig noen skyhøye forventninger, men her er det ingen plot twist og Havboka lever fullt og helt opp til sitt gode rykte.

Det er få som kan formidle tekst som Jan Sælid. Han er en makeløs historieforteller, som fører oss inn i sin verden og aldri – ALDRI – gir slipp. Jeg sitter klistret til både skjerm og scene til siste lampe slukker. Sælid har taket på oss, med sin dype røst og brommende latter, den deilige komiske timingen, tilstedeværelsen og sitt skarpe blikk. I tillegg får regissør Tandberg fram et underliggende seriøst engasjement for klimaet og naturen, som også får komme til overflaten. Det er den finurlige kombinasjonen av bølgende historiefortellinger, som maler avgårde, og det overhengende klimaopprøret, som gjør denne forestillingen så enestående.

Havboka gir rom for våre egne bilder og tanker, samtidig som historiefortellingen fortsetter på scenen. Sælid balanserer tempoet perfekt og maler frem bilder i hodene til sitt publikum. Det gjør tematikken aktuell for hver enkelt tilskuer, og drar oss lengre inn i forestillingen. Jeg er fortapt på havets dyp sammen med håkjerringa, og ser verden over bølgene ødelegge livet som omfavner meg. Det er Sælids stødige prestasjon som gir meg muligheten til å dykke ned i disse følelsene. Det gjør inntrykket sterkere. Klimakrisen settes til liv gjennom fortellingene om havet, uten å være verken moraliserende eller overdreven. Gjennom Sælids formidling blir det hele svært vakkert og poetisk, men med store doser komikk og spenning. Det må være veteranens superevne å kunne binde sammen disse kreftene i forestillingen på en slik sømløs måte.

Når en forestilling er gjennomført god, med kvalitet i alle ledd, overskrider den også målgrupper. Havboka passer for ungdommer og voksne i alle aldre. Tematikken er brennaktuell og viktig, Jan Sælid er brilliant og historien vakker. Det er ingen grunn til å la være å se den – sånn bortsett fra at det er tomt for billetter. Sikre deg dine nå!