For noen år siden så jeg en konsertversjon av Dogfight på Chat Noir. Renate Stridh hadde regien, og på scenen stod noen unge musikalartister fra Bårdar Akademiet. Den gang hadde jeg ikke noe kjennskap til musikalen, men digget det jeg så! Nå er Stridh tilbake i registolen og flere av skuespillerne er fortsatt med på laget. Forventningene er skyhøye, men fy søren som de innfrir!
Den unge marinejegeren Birdlace (Sigurd V. Mathinussen) vender tilbake 4 år etter han dro i krigen. FOTO: Johannes F. L. Sunde
Musikalsk ansvarlig og kapellmester: Petter Kragstad
Oversettelse: Hilde Skappel og Mathias Luppichini
Medvirkende: Sigurd Vespestad Marthinussen, Benedicte Søreng, Endre Skattum, Bendik Hvoslef-Eide, Kim Helge Strømmen, Marianne Snekkestad, Frank Engelsvoll, Helene Wibrand, Tone Oline Knivsflå, Ingrid Nøren Syenersen, Sindre Fløistad, Alex Bermann, Henriette Lerstad, Andrea Rymoen
Kommende forestillinger: 27, 28 og 29. august
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
På scenen møter vi et knippe av landets beste unge musikalartister. Sigurd Vespestad Marthinussen, sist sett i The Book of Mormon, har kapret hovedrollen som Eddie Birdlace. Han er en ung marinesoldat som skal ut i krigen og vi møter ham og gjengen siste kveld før avreisen til Vietnam. Dette er den store kvelden alle gutta har sett fram til, det er klart for Dogfight! Reglene er enkle, den som får med seg den styggeste jenta på festen, vinner pengene.
Gutta er tøffe i trynet, men det skjer noe med Birdlace når han endelig klarer å overtale Rose Fenny (Benedicte Søreng) til å bli med på fest. Følelesspektret Marthinussen må gjennom strekker seg fra A-Å, og viser oss alt fra en forelska tenåringsgutt til en hissig marinesoldat. Benedicte Søreng gjør også en nydelig tolkning av kaféjenta Rose, som blir bedt ut på date for første gang, men møter noe helt annet enn det man forventer på en date.
Noe av det jeg er mest imponert over, er castingen. Alle passer så utrolig godt i sin rolle, og de spiller hverandre gode hele veien. Bendik Hvoslef-Eide som Bernstein og Endre Skattum som Boland, utgjør “The three Bs” sammen med Birdlace. Trioen kler hverandre godt og er en klasse for seg selv. Jeg gleder meg til å følge disse gutta videre, for de kommer vi garantert til å få se mer av fremover!
Sigurd V. Marthinussen, Bendik Hvoslef-Eide og Endre Skattum imponerer som trioen “The three B’es” FOTO: Johannes F. L. Sunde
Miguel-Angel Fernandez sin koreografi er leken og energifull, og blir utført med glans av ensemblet. Ensemblet er med på å gjøre forestillingen tight og overbeviser hele veien! Ofte kan jeg ta med selv i stirre på lyskasterne om det som skjer på scenen blir kjedelig, men i Dogfight finnes det ikke et uinteressant sekund. Det er kjærlighet og krig om hverandre, og vi vet alle hvem vi heier på.
Forestillingen er en “profit share”- produksjon, så dette er mennesker som gjør alt av ren kjærlighet til faget, uten noen garanti for hvor mye de får betalt. Det er kanskje en litt uvanlig måte å gjøre ting på i Norge, men samtidig er jeg evig takknemlig for at noen tør å satse! Det er så viktig med et bredt spekter av forestillinger innenfor scenekunsten, og Renate Stridh er virkelig med på å skape et større mangfold ved å satse på de mindre kjente musikalene.
Premieren var nærmest utsolgt og applausen ville ingen ende ta. Jeg elsket hvert sekund, og klarer ikke finne noen feil å sette fingeren på. Dette er absolutt en forestilling for ungdom, og jeg tror den faller i smak hos de fleste, uavhengig av hvilket forhold man har til musikaler. Forestillingen fortjener fulle hus, så jeg håper alle som har mulighet tar seg turen og støtter opp om denne fantastiske produksjoenen, det fortjener de! Det er sjelden vi i Teaterungdom gir terningkast, men det er ingen tvil om at dette er en 6’er!
De dør. De unge elskende, i fagre Verona. 16 og 13 år gamle. I omfavnelse, med familienes bitre strid som bakteppe for det hele. Historien er velkjent, trist og rørende. På Nationaltheatret i 2019 har også nåtid og ironien fått sin rolle. Kanskje i et forsøk på å nærme seg et yngre publikum?
Hanna-Maria Grønneberg som Julie og Herbert Nordrum som Romeo. FOTO: Erik Berg
Medvirkende: Hanna-Maria Grønneberg, Herbert Nordrum, Anne Krigsvoll, Petronella Barker, Morten Espeland, Eindride Eidsvold, Kyrre Hellum, Sverre Breivik, Kim Jøran Olsen, Amell Basic.
Musikere: Sjur Miljeteig/Øystein Skar
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Vi beveger oss i samme landskapet som i fabelaktige Orlando. Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs tar tak i nok en litterær gavepakke og iscenesetter den på en stor scene. Publikum får vakre bilder, så vakre at de slår pusten ut av en, men også triviell moro som spesielt i starten er viet stor plass. Best er den likevel mot slutten, når alvoret og datidens estetikk har tatt over.
Hanna-Maria Grønneberg som Julie briljerer. Det flammende røde håret, det unge kroppsspråket, naiviteten, lekenheten og den bunnløse sorgen kjærligheten kan bringe med seg. Hanna-Maria får frem alt. I tillegg er hun gitt rom til å holde seg nærmere alvoret og lenger bort fra ironien. Heldigvis. Herbert Nordrum starter mer usikkert, men vokser seg større utover i forestillingen. Romeos kjærlighet oppleves kanskje ikke som like hjerteskjærende, men like fullt reell. Rundt seg har de et knippe mer og mindre kjente skuespillere hvor spesielt kvinnene, Anne Krigvoll og Petronella Barker, leverer varene. Knippet med mannlige skuespillere varierer mer, og Eindride Eidsvold er blitt gitt den utakknemlige oppgaven å fungere som en slags moroklump. Jaja, det lander på en måte på beina.
Petronella Barker som Fru Capulet og Hanna-Maria Grønneberg som Julie. Her ser vi tydelig hvordan både nåtid og datid er tilstede i kostymene. FOTO: Erik Berg
Andre akt er bedre enn første, betydelig bedre. Her er det mindre moro, mindre ironi og flere intense scener. At kostymer og scenografi også beveger seg lengre og lengre vekk fra nåtiden er med på å underbygge det teatrale som gis mer og mer plass. Vi nærmer oss Orlando, vi nærmer oss gull!
Forestillingen er unektelig vakker. Spesielt karnevalet er nydelig. Andre gullkorn er når Julie så vidt klarer å se over kanten og bort på sin Romeo, slik en hvilken som helst 13-årig forelsket jente ville ha gjort det. Denne forestillingen har unektelig mange fine øyeblikk.
Forstørr, klipp ut og heng opp på veggen. Karneval hos Capulet er en fryd for øyet. FOTO: Erik Berg
Den når likevel ikke helt opp. Starten er ganske masete, humoren tidvis unødvendig og distansen som skapes de første 15 minuttene kommer man egentlig aldri helt forbi. Dessuten er det noe uforløst over det pompøse og grandiose. Man vil liksom at man skal ta enda mer i… Man vil liksom tilbake til Orlando. Ironien og humoren er dessuten overraskende enkel og gammeldags, ikke så mye for ungdommen akkurat der.
Forbedringspotensiale til tross, jeg tror ingen vil forlate teatersalen skuffet etter å ha sett Romeo og Julie. Vakre bilder, en Hanna-Maria Grønneberg i storform og en fantastisk historie er mer enn nok for å bli underholdt. Så savner vi bare selve toppen på kransekaka.
Det er show på Latter. Seefood og Lene Kongsvik Johansen inviterer til intens navlebeskuing på Norges fremste humorscene. Sang, gamle og nye karakterer, og tekster som jobber seg mer og mer innunder huden på deg er noe av det publikum får presentert denne drøye timen. Jeg går hjem og setter på første episode av Kongsvikfamiliene, så da kan vel kveldens premiere kalles en suksess?
Sexolog Anne er i støtet. Både på scenen på Latter og i TV-serien Kongsvikfamiliene. FOTO: John Andresen/Seefood
Tekstforfattere: Lene Kongsvik Johansen, Christopher Pahle
Musikk: Morten Reppesgård
Kommende forestillinger: Spiller t.o.m 7. desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
De kaller det et show, ikke en teaterforestilling eller StandUp, men show. Helt riktig begrep å bruke. Dette er artig, mer enn hysterisk morsomt. Det er mange karakterer, noen kun over høytaleren, noen i fullt kostyme og noen ved toneleie. Lene Kongsvik (ingen bruker vel fortsatt Johansen) har med seg to musikere og 6 sesonger TV i ryggen. Det hele oppleves trygt og godt.
Det er show! FOTO: John Andresen/Seefood
Tydelige punchlines uteblir. De trengs ikke. I stedet får vi små og store betraktninger fra middelalderkvinnen. Vi er innom yoga og venninneklubben. Får gjensyn med Astrid og Anne. I tillegg til en rekke sangnumre. Siden jeg aldri gapskratter eller ler høyt kan man kanskje la seg lure til å tro at dette ikke er spesielt bra komikk, at showet ikke er morsomt, eller morsomt nok, men da tar man feil. Humoren ligger i teksten. I de små tingene. Ikke ulikt velkjente karakterer som Alexander og Rose, man ler, men har så vondt av de at man ikke gapskratter. Det er jo akkurat denne balansen Lene Kongsvik er en ener på å få til.
En ny favorittkarakter fra Lene Kongsvik, polsk vaskehjelp! FOTO: John Andresen/Seefood
Rett fra navlen oppleves ekte. Ekte frustrasjon over hvor navlebeskuende vi har blitt, og like ekte frustrasjon over navlebeskuende irritasjonsmomenter i egen hverdag. Jeg elsker Kongsvik TV-seriene. Kongsvik på scenen er i stor grad støpt i samme form, og det er en form jeg liker. Showet leverer til terningkast 5!
Da jeg gikk ut etter forestillingen på Heddadagene møtte jeg en skuespillervenninne. Jeg sa: “Teaterhistorie”. Hun svarte “Historie”. Jeg svarte tilbake “Eh, mest teaterhistorie da”. Sta! Jeg vil benytte anledningen til å skrive til dere om verdens lengste teaterforestilling som startet 21. november i fjor på Black Box Teater: Ways of Seeing. This is the Full Story. Hypen er over, og mens vi nærmer oss epilogen: En rettsak og en samboer kommer dette til å forbli et veeeldig laaangt stykke. Et stykke som har gått over flere måneder, og fått med seg de høyeste statsrådene på rollelista. PST har deltatt i kulissene, teateranmeldere og politikere ihop. Isolert sett har den kunstneriske gruppen i sentrum blitt tatt alt for lite på alvor, og alt for mye på ordet. Men de har også bevist at “teater er reaksjon”.
Kall det gjerne et komplott: Ways of Seeing har ufrivillig blitt et mediaregissert epos på størrelse med Tolstoys Krig og Fred. Et panoramisk dikt med regjeringen i hovedrollen. De har i hvert fall kapret fortellingens gang, og fått det til å handle om dem. For da Erna Solberg først hadde spilt rollen som Justitia (Lady Justice), gikk hun også inn i anmelderbransjen med disse ordene: “Dette er jo først og fremst en personlig tragedie”. Det har senere blitt en nasjonal farse også. I tre akter også. Og en kriminalsak også. https://www.dagbladet.no/kultur/en-personlig-tragedie-og-en-mork-nasjonal-farse/70873694
Ways of Seeing har vist oss at teater ikke bare skjer innenfor veggene i en blackbox. https://www.klassekampen.no/article/20151224/ARTICLE/151229980. Dette kaller jeg “Rolls realistiske metode”. At teater også kan utvikles i takt med mediabildet og det politiske landskapet, føre til sterke reaksjoner og samtidig ikke fjase så mye på “teatralsk vis”. Dette opplevde jeg spesielt da jeg så Ways of Seeing gjenoppsatt under Heddadagene. Den hadde endret seg mye etter premieren i november i 2018. Ikke bare i oppfatning, men i faktisk fremføring. Skuespillerne Hanan Benammar og Sara Baban høstet latter fra replikker som: “So I moved to Norway, and thought I would stay out of trouble” og “Åja, så du sier nå, Ketil Lund, at det jeg gjør, ikke er ulovlig?” Vi humrer fordi vi skjønner hva de sikter til. Funny ’cause it’s true.
FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater
Første akt: Det som skjer innenfor teaterveggene, blir innenfor teaterveggene.
Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr-kombinasjonen har vist seg å være en effektiv oppskrift på politikk som svarer til teateret, og ikke bare omvendt. Aldri har teater vært så engasjerende/tilgjengelig for hele Norge. Alle har en mening, på lik linje med at alle ble eksperter på amerikansk politikk under USA-valget 2016. På godt og vondt selvfølgelig. En webbasert krøniker; om fallet til en justisminister, og hans samboer som er mistenkt for West Side Story-inspirert tagging, film-noir-dramatiserte trusselbrev og pyro. Vi har også vært vitne til PST sine framrykk og tilbakerykk, og fire kunstneres høylytte kamp mot resten. Midt i dette infernoet fra Røa til Stortinget til Black Box til Tingretten er det rimelig få som har satt selve forestillingen i fokus. Altså scenen.
Først og fremst synes jeg regien er slapp. Det er mange tråder og statements som føres frem, uten å nyansere konflikten og motargumentene. Nyansene ligger liksom litt utenfor. Scenebildet er rotete, og trærne og buskene visner. Kanskje en metafor? Vet ikke. Jeg skjønner også hva de har prøvd på når Ali Djabbary fra Verdensteatret kommer inn iført en stor flettet trekrone. Det visuelle kommer likevel fram som noe blodfattig. Det er mer en monologforestilling enn en teaterforestilling, og fremføres enkelt. Det visuelle høydepunktet er når hver skuespiller tar opp en tuhjabusk hver og utfører et musikaldansenummer. De følelsesladde slamnummerene er også en del av noe som river i meg. Men det hadde kanskje passet best som en Bikubekveld på Det Norske Teateret? Det som trekker mest i oppmerksomheten er den 2×3 meter store skjermen i scenebildet som filmer de sagnomsuste husene til en rekke politikere og Resett-investorer.
FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater
Jeg får følelsen av å være med på en slow-TV-versjon av “Hjemme hos” eller “4 stjerners middag” uten å være invitert eller ønsket. Men litt oftere enn jeg skulle ønske, har jeg følelsen av å være Jenta med Svovelstikkene, mer enn noen venstreradikal aktivist-overvåker. Det er stille fasader vi ser, og kun en materialistisk representasjon av menneskene som bor der inne, enten det er boligen til Tor Mikkel Wara og Laila Anita Bertheussen, Christian Tybring-Gjedde og Ingvild Smines, Helge Lurås, Kent Andersen, Rita Karlsen og Hege Storhaug, Harald Håvoll, Jan Haudemann-Andersen og Øystein Stray Spetalen, Rimi-Hagen, Haakon Bruun-Hanssen, Inge Kampenes og Jens Stoltenberg, bare for å nevne alle.
Selv om jeg ikke personlig liker det visuelle ved forestillingen, er det dette som er så ekstremt flott med fiksjonen de har skapt. Alt er bare så utrolig dårlig laget og filmet, at karakterene som Sara og Hannan spiller, virker enda mer fortapte og uprofesjonelle. Jeg kjøper konseptet. Den store skjermen byr også på noen absurde og morsomme situasjoner som når Sara diskuterer med Ketil Lund om hvorvidt hun er mer mistenkelig (luskende rundt i buskene til høyrepolitikere og investorer) enn en hvilken som helst annen person med annen bakgrunn. Hun spør: “Er det på grunn av min bakgrunn?”, mens det tommestore lerretet står i bakgrunnen. Jeg ler for meg selv, og tenker “Om ikke din egen bakgrunn, så gir i hvert fall det store bildet i bakgrunnen deg endel trøbbel”. Og det ble det.
Andre akt: Tor Mikkel Wara fremfører sin monolog
Selv om kunstnergruppen ikke har gjort noe ulovlig, er det en etisk diskutabel sjanger de har skapt. Men den har fått sin blomstring, akkurat på grunn av denne moralske diskusjonen. Erna har gått ut å holdt med sine partifeller, mens få politikere har støttet kunstnerne etter premieren på Black Box Teater. Bertheussen kapret på mange måter rolleplassen fra Sara og Hannan, ved å selv følge teaterets virkemiddel. Nemlig iscenesettelse. Av en bilbrann. Bertheussen er i ettertid mistenkt for selv å ha produsert truslene mot sin egen samboer Tor Mikkel Wara og Christian Tybring-Gjedde. Altså oppdiktet en straffehandling, etter staffelovsparagraf 225 b. https://www.nrk.no/norge/black-box-sjefen-haper-ikke-forestillingen-har-vaert-inspirasjon-for-truslene-mot-wara-1.14328767 Etter at dette ble kjent i mars, har Tor Mikkel Wara gått av som justisminister, og rekken med pressekonferanser og taler fra Solberg, Jensen og Wara har vært like personlige og til tider like hardtslående som monologene til Sara, Hannan og Ali. Det er jo utrolig trist for justisministeren å være holdt for narr av sin egen kone, og dette kommer tydelig fram når han erklærer en nokså rørende monolog: “De siste ukene har vært tøffe for meg og min lille familie. Beslutningen kommer fordi noen trenger meg mer enn regjeringen. Jeg skjønner at dere har mange spørsmål. Det er en tid for å svare på disse spørsmålene. Men det er ikke nå. Nå er tiden for å stille opp for dem jeg er glad i.” Erna Stemmer i. https://www.aftenposten.no/norge/i/XgMaWx/Tor-Mikkel-Wara-Frp-gar-av-som-justisminister-Samboeren-mistenkt-eller-siktet-for-samtlige-hendelser-ved-boligen.
Det har jo vært dramatikk fra ende til annen, og jeg må ærlig innrømme at det har vært spennende å følge med. Stor guilty pleasure. Og jeg skammer meg. Jeg får samme følelsen når jeg går forbi en ulykke. Nysgjerrighet og påfølgende skam. Samtidig har det vekket endel følelser i meg, og jeg har lenge sett etter et teater som kan levere noe større og mer dramatisk enn bare noen korte fortellinger om det postmoderne liv. Dette er selvfølgelig ikke slik det skal foregå, fordi det har påvirket så mange triste skjebner, men kunstnere skal ikke slutte med å skape teater som lugger litt, utfordrer, kontekstualiserer. Ideene skal kunne leve som univers, og skape reaksjoner og engasjere folk også etter at de har gått ut av salen, hjem til kveldsmat, under dyna, drømmende. Om ikke annet har viktigheten av formidling av teater blitt styrket hos de som tror på det, og fått motstand hos de som ikke tror på det. Om man tror på at all PR, er god PR, kan vel også teateret ha fått en ny glød i Ways of Seeing.
FOTO: Leif Gabrielsen/Black Box teater
Tredje akt: En rettsak og en samboer.
Teaterstykket lever videre. Castingen har gått berserk, og alle har fått sin del av rampelyset. Ufrivillig eller frivillig. Det er duket for rettsak, og hva som vil skje i manesjen til dette kammerspillet vet ingen. Ways of Seeing er ikke over, men vi skulle kanskje ønske at det var det? I hvert fall nå som alt har roet seg ned også. Dette er trist på så mange plan, og et “prosjekt” som har dratt med seg både storpolitikk og enkeltindivider. Det er som en venstreradikal versus høyrevridd Game of Thrones, der scenekunstnere og politikere har slått sine fronter mot hverandre. Tross alt har det jo på mange måter blitt mer tverrfaglig.
Men når verden har blitt mer absurd og fucka enn scenekunsten, hva skal man gjøre da? Ingen kan toppe dette mediahysteriet. Det er vanskelig å søke midler fra Kulturrådet til “teateret som skal få med samtlige politikere fra høyresiden”. Det er mye teater som handler om så lite, ikke bare på grunn av få midler eller lav kapasitet, men på grunn av smal tankegang fra aktørene. Da syns jeg Seeing-gjengen har gjort noe riktig. Benyttet potensiale av hva som ligger latent i samfunnet, til å skape et stort univers for seg og sitt publikum.
Feil Teater leverer spenning, eventyr og herlig humor i deres oppsetning av Jorda rundt på 80 dager. Forestillingen er like underholdene for voksne, som for barn. På scenen står en fantastisk skuespillertrio som gir så svetten fyker og løsbarter løsner. Med smart scenografi, vittig manus, lynskarp koreografi og flott musikk, treffer de blink på alle punkter, og jaggu meg så gøy det var å se på!
Sebastian Skytterud Myers og Mathias Augestad Ambjør er min nye favoritt duo som Phileas Fogg og Passeparout! FOTO: Lars Halvor Andreassen
Tid og sted: Scenen på Salt art & music, 03. august 2019
Regi, manus, scenografi og skuespill: Mathias Augestad Ambjør, Sebastian Skytterud Myers og Christina Sleipnes.
Lysdesign: Thomas Gallagher
Musikk: Mathias Augestad Ambjør og Torjus Augestad Ambjør
Foto og plakat: Lars Halvor Andreassen
Kommende forestillinger: 18. august 2019 kl. 13:45 under barneteaterfestivalen Virvar
Anmeldelse av: Stine Sørensen
Jorda rundt på 80 dager er basert på Jules Vernes bok fra 1873 med samme navn. Sagaen er lagt til i Viktoriatiden og handler om den britiske gentlemannen Phileas Fogg som inngår et veddemål med vitenskapsklubben i London, og for å vinne må han klare å reise rundt jorda på – du gjettet det – 80 dager. Med på reisen har han sin trofaste tjener Passepartout, og på veien må de blant annet hanske med forlis på havet, den indiske jungelen og en slu politdetektiv som vil arrestere Fogg for ranet på den engelske bank.
Det som kanskje er enda mer imponerende enn å reise rundt jorda på 80 dager, er å lage en forestilling om det på 60 minutter. Her er det mye materiale som skal bearbeides for å kunne fortelle en solid og fullkommen historie, men det blir gjort på kløktig vis. Scenografien består av trekasser som mesterlig flyttes på og reorganiseres underveis, og på ferden skaper de alt fra Foggs leilighet i London til en reise over Stillehavet. Laken blir til seil, en enkel boks skaper illusjonen av en ubåt og en vanlig ballong blir på magisk vis en enorm luftballong. Enkle lyseffekter og musikk er også med på å styrke illusjonen. Skuespillerne inviterer både barn og voksne til å bruke fantasien, og virkemidlene de tar i bruk, faller aldri kort. Liten scenografi, liten scene og tre skuespillere klarer sammen å skape en storslått forestilling som engasjerer fra første minutt.
Den minimalistiske scenografien er både smart og kul, og det er ingen grenser på hvordan den kan bli brukt. Her står Sebastian Skytterud Myers på et skip. FOTO: Lars Halvor Andreassen
Den briljante scenografien er i seg selv et høydepunkt, men det er virkelig skuespillerne som er kronen på verket. Sebastian Skytterud Myers gestalter glimrende den eksentriske Fogg, mens Mathias Augestad Ambjør er ikke annet enn sjarmerende som den optimistiske Passepartout. Christina Sleipnes er hysterisk som forkledningsdronningen detektiv Fiks, og alle får også vist sine musikalske talenter gjennom egenkomponerte sanger og musikk. De hopper ut og inn av roller og imponerer med gode dialekter, vittige aksenter og karikerte kroppsspråk. Energien er smittende og samspillet mellom skuespillerne er en fryd å beskue. Hver replikk sitter som et skudd og det som er tydelig innøvd og skjerpet koreografi, fremstår som lekent og uanstrengt på scenen.
Christina Sleipnes som Detektiv Fiks forkler seg som både fugl og fisk. Eller som en leopard i den indiske jungelen. FOTO: Lars Halvor Andreassen
Jorden rundt på 80 dager har sett mange ulike adaptasjoner siden boka ble gitt ut på 1800-tallet, og Feil Teater stiller et sterkt bidrag til massen. Det er ikke rart at historien om Phineas Fogg og Passepartout har holdt koken gjennom årene, for temaene om vennskap og individets kamp mot samfunnet, er like relevante i dag som de var for 100 år siden. Med Jorda rundt på 80 dager viser Feil Teater at de kan puste nytt liv i en kjent fortelling og gjøre den aktuell for både store og små. At den gir oss en herlig dose teatermagi i tillegg er bare toppen av kransekaka!
På en scene dekket av sand og treklosser dramatiserer fem aktører problematikker rundt Facebook. De setter lys på de negative sidene ved det globale fenomenet, men inkluderer samtidig de positive. Det er en enormt aktuell og viktig tematikk, som det er kult at regissør Birgit Amalie Nilssen har turt å gripe tak i. Dessverre klarer ikke denne kombinasjonen av SoMe og teater å overbevise meg helt…
Ahmad Joudeh må hjelpe Ghopi Prabaharan med å holde vippen i balanse. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum
Lysdesign: Markus Fadum Lyddesign: Simen Hefte Endresen
Kommende forestillinger: 18. juni 2019 kl. 18
Anmeldelse av: Stine Sørensen
Forestillingen har fått den passende tittelen Lik og del. Våre bragder og verdier blir anerkjent via likes og hjerter, og det har oppstått en sperre i den fysiske og verbale kommunikasjonen. En av ti ytringer på nett er hatytringer, og Facebook både opphøyer og truer demokratiet på samme tid. Facebook tar liv – Facebook redder liv. Som skuespiller Ingrid Liavaag så fint sier det; «Før var vi redde for at noen skulle få lese våre dypeste tanker. Nå er vi redde for at ingen ikke vil det.». Regissør Nilssen har skrevet noen bitende replikker som er spot on på hvor det gnager i samfunnet. Manuset er svært godt, men i møte med de sceniske virkemidlene mister det noe av brodden og treffsikkerheten. Som en person som har hatt Facebook nesten halve livet, så burde jeg ha følt meg truffet. Jeg skulle ønske at jeg følte meg truffet! At det stakk der det gjorde vondt. Dessverre ble jeg ikke annet enn en tilskuer som kunne analysere og beskue fra en komfortabel avstand. En behagelig posisjon, men en noe skuffende en. Her vil jeg bli utfordret.
Alle aktørene på scenen er utstyrt med gjennomsiktige plater i nettbrett og smarttelefon størrelse. Her er Ingrid Liavaag oppslukt i sin. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum
Forestillingens fem aktører trer inn i ulike karakter som alle på en eller annen måte kommenterer dagens bruk av Facebook. Noen er virkelige, og noen fiksjon. De fremstiller alt fra Mark Zuckerberg til en liten jente som hører «smil, klikk, del» gjennom hele livet. En av aktørene er Ahmad Joudeh, som spiller seg selv. Han er uten tvil det mest virkningsfulle forestillingen har å tilby. For han var Facebook en redning, en vei ut av nød og potensiell død. Joudeh vokste opp i en flyktningleir i Syria, og fant tidlig en lidenskap i dansen. Da han ble innkalt til å tjene sin verneplikt og skulle ut i krig, ble dansen og sosiale medier en vei ut. Joudeh hadde lagt ut videoer av seg selv som gikk «viral», og en journalist dro til Syra og lagde en dokumentar om han. Som resultat ble Joudeh invitert til Europas dansescener, og unnslapp et liv som soldat. «Dansen er mitt pass», sier han. Foruten den fantastiske dansen han presenterer, så er hans historie høydepunktet i forestillingen. For et klart bilde på hva sosiale medier kan bidra til, og for en rørende tilstedeværelse på scenen.
Dans oppstår hyppig som et virkemiddel. Det er vakkert, men blir til tider for langtekkelig. FOTO: Jon Petter Thorsen Aptum
Manuset er veldig monologbasert, noe som kler forestillingen godt. Teksten er godt bearbeidet, og skuespillerne fremfører den ypperlig. Elementene av slampoesi og dans fungerer også, men noen av sekvensene blir til tider langdryge og jeg mister tråden. Forestillingen varer i 75 minutter, og den kunne med fordel blitt strammet inn til 60. Men mitt hovedproblem med forestillingen er bruken av virkemidler som åpenbart skal fungere symbolsk, men jeg skjønner ikke poenget med det. Hvorfor ruller de seg i sand, og hvorfor bygger de pidestaller med treklosser? På slutten bygger de en mur med klossene, og her aksepterer jeg symbolikken. Muren kan fungere både som en brannmur, eller en fysisk mur som den Trump ønsker å bygge. Når deler av den blir stjålet og gitt til en annen er det et fint bilde på hvordan noen kjemper for å dele biter av makten med de som har lite eller ingenting, men før det fremstår bruken av klossene som noe vilkårlig. For meg blir de en distraksjon, og jeg blir mer opptatt av å finne ut hva de vil si, enn å faktisk lytte til det som blir sagt.
Lik og del er ingen dårlig forestilling, men den faller kort i formidlingen av det enorme temaet den har valgt. Mye er bra, men unødvendig bruk av virkemidler tar fokus fra det den egentlig ønsker å fortelle. Etter applausen slo jeg på smarttelefonen som om det var det mest naturlige i verdenen, men tenkt om forestillingen hadde fått meg til å tenke meg om to ganger før jeg gjorde det? Det hadde vært noe det.
Scenekunstnerne Katja Lindeberg og Madeleine Nilsen inviterer til en verden fylt av rosa tyll, glitter, enhjørninger og smurfer. Usensurert og ærlig snakker de om det å være kvinne, både på godt og vondt. Bare en våt munn er en røff, kul og enormt underholdene forestilling, men den tillater seg også å dvele ved det såre og vanskelige.
Jeg håper å få se mye mer av kombinasjonen Lindeberg/Nilsen i fremtiden! FOTO: Elisabeth Anker Jacobsen
Av og med: Madeleine B. Nilsen, Katja Brita Lindeberg
Kostymer og scenografi: Sylvia Denais
Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen
Dramaturg: Guro Hustad Stugu
Produsent: Katja Brita Lindeberg
Co-produsent: Lokstallen og Teaterhuset Avant Garden
Kommende forestillinger: 17. juni kl. 19:30
Anmeldelse av: Stine Sørensen
Bare en våt munn er en dokumentarisk teaterforestilling hvor kompaniet Lindeberg/Nilsen tar utgangspunkt i en rekke dybdeintervjuer med forskjellige kvinner, samt deres egne erfaringer og opplevelser rundt hvordan det er å være kvinne. Den sceniske fremstillingen av tekstene varierer fra stående foran mikrofonen til jokkende på pute og tyllskjørt. I en drømmelignende fantasiverden med myke og feminine farger proklamerer Lindeberg og Nilsen kvinners vitnesbyrd, og deres stemmer runger langt og tydelig. De er herlig drøye og forfriskende ærlige, uten å bli bastante eller prekende.
Å lage en forestilling om kvinneligheten er ikke noe nyskapende, og på norske scener har vi tidligere fått servert både Kvinnemonologene og Vaginamonologene. Allikevel klarer Lindeberg og Nilsen å bringe noe nytt til bordet, og det er den uhøytidelige og vimsete stemningen de holder på gjennom hele forestillingen. Og det uten at det går på bekostning av brodden i tematikken. For det er en brodd – vi hører både om kroppspress, sexpress og mutilasjon av brystvorter. Men de har funnet en slags hårfin balanse og klarer å dvele ved det vonde uten å falle i en grop av patos og det dønn seriøse. Samtidig undervurderer de ikke alvorligheten heller, de bringer den ned til et menneskelig og avslappende nivå. Det er deilig å se på, og en fantastisk prestasjon.
Kvinnen er en gudinne, enten hun er en amasone eller prinsesse. FOTO: Elisabeth Anker Jacobsen
Når jeg sier at forestillingen har en uhøytidelig og vimsete stemning, så overdriver jeg ikke. Her snakker vi dans, synging, onanering, fødsel og i flere tilfeller henvender Lindeberg og Nilsen seg direkte til publikum. De er nærmere seg selv enn de er noen form for rolle, og de tillater seg å bli personlige på scenen. Det er kanskje nettopp derfor de bruker virkemidler som fargerike kostymer og masker, for å minne oss på at dette tross alt er teater. Selve scenografien er veldig enkel, med en paviljong på midten og et lilla teppe som avgrenser scenen i bakgrunnen. Fokuset er på kvinnene på scenen, og historien de formidler.
Som kvinne i 20-årene er jeg på mange måter den perfekte målgruppen og derfor kanskje litt forutinntatt når jeg lovpriser forestillingen. Men jeg snek noen blikk på de mannlige publikummerne i salen, og de så virkelig ut til å storkose seg like mye som jeg. En ting er i hvert fall sikkert, Bare en våt munn er nærmest skreddersydd til ungdommen, og da spesielt unge jenter. Lindeberg/Nilsen gir aldri noe endelig svar på hvordan det er å være kvinne, men materialet de har samlet inn og jobbet med blir formidlet på en utrolig god måte som jeg tror det er viktig at mange ser.
Gjennom en dokumentarisk tilnærming, har duoen Mattis Herman Nyquist og Fredrik Høyer skapt et teaterstykke om de pårørende til rusavhengige. Et slikt tema innebærer naturlig vis en voldsom sorg, og Uten navn kunne fort ha blitt et eneste langt sørgestykke. Men Høyer og Nyquist er kloke. De har valgt kjærligheten som inngang, og de har valgt Nils Jørgen Kaalstad.
Gine Cornelia Pedersen og resten av ensemblet gir oss hjerteskjærende historier fra et pårørendes perspektiv. FOTO: Trine Sirnes
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 16. Juni 2019
Produsert av: Østfold Kulturbruk og Kulturudråpen
Regi: Mattis Herman Nyquist
Komponist: Gaute Tønder
Scenografi og lysdesign: Øyvind Wangensteen
Kostyme: Alva Brosten
Medvirkende: Anne Marie Ottersen, Gine Cornelia Pedersen, Nils Jørgen Kaalstad og Alfred Ekker Sande
Kommende forestillinger: 17. og 18. juni kl. 20.00
Anmeldelse av: Mari Noodt
Å skulle framstille virkelige personer og deres private kamper, krever mot og et solid forarbeid. I forkant av denne oppsetningen har Nyquist og Høyer gjennomført utallige intervjuer og lest seg opp på statistikker og artikler om rusavhengighet i Norge. Kombinasjonen av forkunnskap, ekte fortellinger og to gode teaterhoder, har resultert i en finstemt og jordnær tekst om å miste noen til rus. Den rommer tragedien, men den holder hele tiden fast ved lyset og kjærligheten.
Veteranen Anne Marie Ottersen gir forestillingen et viktig aldersspenn og leverer en spesielt skjør og vakker tolkning av en enke. FOTO: Trine Sirnes
Forestillingen varer bare en time, og det er akkurat passe. Det er en dyster tematikk, og den krever sitt emosjonelt. Det er ingen steder å «flykte». Nyquist har gått for en nøktern regi. Et teppe av lysrør dekker midten av bakveggen. Skuespillerne står midt foran lysteppet, avkledd og ærlig, vendt direkte mot oss. De står rolig og snakker til oss. Vi konfronteres med de sorgtunge skjebnene. Som publikum må vi rett og slett investere i disse personene. Og spesielt investert blir vi i Nils Jørgen Kaalstads tolkning av en etterlatt far.
Regissør Nyquist har gjort et smart valg ved å tildele Nils Jørgen Kaalstad en sentral rolle i forestillingen. FOTO: Trine Sirnes
Få timer etter visningen av Uten navn i går, holder Kaalstad sin takketale under Heddaprisutdelingen på Det Norske Teatret. Han er tildelt prisen for beste mannlige skuespiller/Medspiller for sin deltakelse i forestillingen. Han takker en far og en sønn for deres historie, for det er nettopp iscenesettelsen av deres historie han har mottatt prisen for. Kaalstad leverer noe av det mest genuine og nære jeg har sett på en scene på lang tid. Han har funnet fram til en karakter som fyller hele han. I alle detaljer, ned til fingerspissen. Jeg glemmer skuespilleren og ser bare denne sørgende, elskende fatter’n. Kaalstads rolletolkning og den nyanserte teksten, gjør mennesket levende for meg. Det er en fryd å overvære.
Alfred Ekker Sande er et ferskt fjes, og helt klart en å se opp for i tiden framover. FOTO: Trine Sirnes
Resten av ensemblet må muligens betale litt for Kaalstads briljanse. De leverer også noen solide og nære historier, men personene trer ikke like tydelig fram som «fatter’n». Det er ikke så dumt egentlig. Det er tunge vitnesbyrd vi blir servert, og det er ofte nok å bare lytte. Konfrontasjonen kan være utmattende. Men den er også viktig.
Det er viktig å fortelle de pårørendes historie. Vi blir ofte konfrontert med hovedrollen i avhengigheten, enten det er på gata eller i teater og film. De pårørende er bikarakterer. Men det er også de som holder protagonisten oppe. Det er de som etter alle nederlag og avvisninger, fortsatt elsker og støtter. Deres historie fortjener scenerom og publikum. Uten navn gir dem dette på en verdig og god måte.
”De modigste er de som tørr å være redde”. På Black Box spilles Norberts Nye Nabo, en barneforestilling som viser oss både frykt og vennskap. Men til tross for kreativ scenografi, nydelige dukker og dyktige skuespillere, når ikke forestillingen helt frem til sitt yngste publikum.
Vår anmelder berømmer dukkene og føringen av dem i Norberts Nye Nabo. FOTO: Svein Midtskogen
Medvirkende: Erlend R. Vikhagen og Håkon T. Nielsen
Regi: Terje Hartviksen
Produsert av: Akershus Teater
Dramaturg: Ragnhild Mærli Dukker: Jon Mihle
Scenografi: Gjermund Andresen
Lyddesign: Rune Hermundsplass Lysdesign: Paul Vidar Sævarang
Kommende forestillinger: 17.juni kl. 17:00
Anmeldelse av: Helena Furu
Norberts Nye Nabo er produsert av Akershus Teater hvor Framifrå Teater står for idé, manus og skuespillere. Forestillingen har en viktig, men ikke for moraliserende tematikk. Vi blir kjent med den engstelige Norbert som er redd for nesten alt; insekt, utsiden av huset og nabokona Fru Frogner, for ikke å snakke om Frogners hund Mopsen! Det er ikke før han møter sin nye nabo Miriam, som har opplevd å være mye reddere enn han, at Norberts liv endrer seg. For hva er egentlig frykt? Sammen blir de to karakterene kjent og de hjelper hverandre til å bli sterke sammen.
Scenografien er nydelig utført av Gjermund Andersen. Den lar seg lett manøvrere og består av flere rekkehus med Norberts hus i midten. Mobiliteten gjør at de to skuespillerne Erlend R. Vikhagen og Håkon T. Nielsen med enkelhet kan endre på spillstedene underveis i stykket. Skuespillerne mestrer flere roller og har en god kjemi seg i mellom. De veksler mellom å spille menneskelige karakterer og føre dukkene, begge med en tilstedeværelse og overbevisning. Timingen er god og latteren sitter løst hos undertegnende.
Skuespillerne Erlend R. Vikhagen (til v.)og Håkon T. Nielsen (til h.) har en god kjemi gjennom hele forestillingen. FOTO: Merethe Nielsen
Publikumsplassene er langt fra halvfull og jeg undrer på om de har overvurdert forestillingens målgruppe. På hjemmesiden reklameres det med at Norberts Nye Nabo passer for barn fra tre år og oppover, men mye kan tyde på at denne aldersgruppen var litt for ung for dagens forestilling. Det kan virke som det mørke scenerommet er med på å skape en ekstra og unødvendig frykt hos de minste. Siden det forekommer både høye lyder, brå bevegelser og dunkel belysning kan det tenkes at forestillingen hadde tjent flere publikummere på å sette aldersgrensen til fem år og oppover.
Norberts Nye Nabo er en sjarmerende og humoristisk barneforestilling som viser at det er lov å være redd. Forestillingen passer nok best for barn i tidlig skolealder, men den har kvaliteter som treffer både det yngste og det eldste publikummet.
Sweatshop Aleppo er en historie om krigen i Syria og tre ungdommers hverdag: om det å være på flukt og om å stå midt i krigens brutale virkelighet,- men også om vennskap, kjærlighet, håp og drømmer.
Sweatshop Aleppo er perfekt for Teaterungdom sin målgruppe, skriver vår anmelder. FOTO: Hentet fra Vega Scenes hjemmeside
Produsert av: Dramatikkfestivalen, Vega Scene og NRK Radioteatret
Regi: Katinka Rydin Berge
Medvirkende: Ungdommer fra Vega Ung; Toheed Mehmood, Stine Standal Opsahl, Tuva Ling Horgdal og Solveig Villung, samt Espen Løvås og Hege Aga Edelsteen.
Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt
Anmeldelse av: Malin Kathrine Vik
Visningen er en iscenesatt lesning av radioteater i samarbeid med Dramatikkfestivalen, Vega Scene og NRK Radioteatret. Dette er en del av Norsk Dramatikkfestival som arrangeres på Dramatikkens hus og Vega Scene 13.-15. juni under Heddadagene. Festivalen gir publikum mulighet til å oppleve nyskrevne tekster av utvalgte dramatikere som representerer nåtidens tendenser i norsk dramatikk.
Sweatshop Aleppo handler om to jenter og en sanndrømt gutt. Alle tre følger krigen i Syria, men der jentene følger den fra en sweatshop i Izmir, følger gutten den fra soverommet sitt. Krigen har skilt de tre fra hverandre, men de kan fortsatt møtes i drømmene. Og i drømmene er alt mulig: der kan de tre sykle gjennom Europa, Meriam kan være en supernova og Sara kan få plantet frøet sitt hjemme i hagen de reiste fra. Den sterke teksten balanserer kontrasten mellom krig og ungdommenes håp og drømmer.
Scenografien er svært enkel og det som møter oss allerede når vi trer inn i rommet er tre paravaner plassert på gulvet, med skuespillerne sittende på stoler både foran og bak. Lyset er dunkelt gjennom hele visningen og nøye plassert på skuespillerne. Det spesielle med denne iscenesettelsen er at den opprinnelig er ment som radioteater, og det er særs interessant hvordan radioteatret overføres til scenen. For hva innebærer det å iscenesette en tekst som er skrevet med tanke på det auditive, og ikke det visuelle scenerommet? På kanten av scenen styres lyden helt åpent, og det er nettopp samspillet mellom lydopptak av stemmer, dialogen som oppstår på scenen og lydeffektene som blir det essensielle i denne visningen. I hørespillet blir dialogen øynene våre med alle de muligheter og virkemidler som lyddramaet bærer med seg. Nettopp fordi dette i utgangspunktet er radioteater, tar jeg meg derfor i å lukke øynene på utvalgte tidspunkt for å ytterligere kunne leve meg inn i Tale Næss sin poetiske og virkningsfulle tekst.
Dramatiker Tale Næss. Visningen var en del av Norsk dramatikkfestival. FOTO: Trond Peter Stamsø Munch
De fleste av visningens skuespillere er fra Vega Ung, Vega Scenes satsning på unge teater- og filminteresserte. Ungdommene er med og setter sitt preg på forestillingen, der jeg titt og ofte kan trekke linjer mellom livet til de unge skuespillerne og radioteatrets karakterer. Likhetene er mange, men der disse ungdommene får drømme, skape og utøve, bærer karakterenes liv preg av vold, barnearbeid, frykt og fangenskap.
Visningens produksjonstid har kun vært 10 dager, noe den iscenesatte lesningen til tider bærer litt preg av. Det er mye som skal klaffe når det kommer til timing og samspill mellom lydopptak og dialog i rommet. I noen partier tenker jeg at den sceniske handlingen og dialogen på scenen tar fokus bort fra Næss’ poetiske tekst; for det er virkelig en balansegang og noe helt eget å iscenesette en lesning av en tekst som i utgangspunktet er ment for radioteatret. Jeg synes likevel at regissør Katinka Rydin Berge har tatt enkle, effektfulle og smarte valg når det kommer til iscenesettelsen av Sweatshop Aleppo.
Forestillingen tar, som flere andre forestillinger under Heddafestivalen, opp svært dagsaktuell og politisk tematikk, og visningen er nok et godt eksempel på hvordan teaterkunsten bidrar til å skape grobunn for viktige samtaler omkring temaer som både krig og konflikt på den ene siden, men også kjærlighet, vennskap, menneskeverd og drømmer.
Sweatshop Aleppo er en forestilling som på enkelt vis berører sitt publikum ved å ta oss med inn i livet til svært gjenkjennelige karakterer og tematikk; ungdommer som prøver å overleve i en hverdag full av krig og prøvelser, men også drømmer. Og nettopp derfor er forestillingen svært aktuell for Teaterungdoms målgruppe.
