Hvem er fienden? er en iscenesatt visning som del av Norsk Dramatikkfestival. Visningen skaper noen fine øyeblikk, men pirker litt på overflaten og jeg skulle gjerne sett det hele skrudd litt mer til for å virkelig formidle noe nært og sårt til sitt publikum.

Tittel: Hvem er fienden

Hvor/Når: Dramatikkens hus, 15.juni 2019, kl. 16:00

Produksjon: Iscenesatt visning i samarbeid med Brageteatret som en del av programmet til Norsk dramatikkfestival på Dramatikkens hus

Av: Liv Marit Weberg

Regi: Even Torgan            Regiassistent: Rebekka Jynge

Medvirkende: Trine Wiggen, Andrea Berntzen, Jakob Fort, Sacha Slengesol Balgobin, Hedda Gundersen Gullikstad

Kommende forestillinger: Dramatikkens hus har arrangementer utover juni, deres program finner du HER!

Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa

Scenebildet er rått og enkelt. I denne iscenesatte visningen er det enkle sceniske virkemidler som blir brukt, en flyttbar vegg, mange stoler, lommelykter som spotter og kommunikasjon med lystekniker Tobias. Her er det teksten og skuespillerne som er i fokus. Vi blir kjent med terapeuten (Trine Wiggen) som forteller om sine problemer og utfordringer i hverdagen. Det lyses lommelykter fra salen på terapeuten og vi forstår at flere av skuespillerne sitter i salen. Det er de fire ungdommene som er en del av hennes terapitime. De begynner å kaste godteri på henne og er frekke og aggressive med terapeuten sin. Vi forstår at det er ulike grunner til at alle ungdommene er samlet i denne terapitimen, og at vi vil få vite mer om det i løpet av stykket.

Med det første vil ikke ungdommene fortelle om hvorfor de er her, så terapeuten må bruke ulike triks for å få de til å snakke ut. Med disse triksene og konkurransene virker det som terapeuten ikke tar ungdommenes liv på alvor og det er lite troverdig at en terapeut ville gjort noe slikt. Hun vil bare få de til å snakke for så å kunne dra hjem etter jobb.

Underveis i stykket forteller to av jentene i om overgrep og voldsomme hendelser som har hendt dem og at det er derfor de er her. Da de har fortalt dette blir det noen korte reaksjoner fra de andre før de forlater terapirommet. Det oppleves litt underlig at de slenger ut disse historiene og temaene for så å forlate scenen. For meg er det som om de ljuger bare for å komme seg ut av terapirommet. Det er litt merkelig at de plutselig bare lar slike historier henge i luften uten å ta tak i dem.

Innimellom synes jeg teksten og skuespillerne skaper fine øyeblikk som sier noe om det å være menneske og ung i samfunnet. Jeg synes forestillingen er best i samspillet mellom Terapeuten, Edit og Silas. Kanskje forestillingen bare kunne handlet om disse tre? Det er mellom disse tre karakterene at det såre i stykket kommer frem. At det er skummelt å være sårbar og man setter opp vegger for seg selv fordi man ikke ønsker å blottlegge seg. At man er heller sint og tøff mot andre enn å tørre og være sårbar selv, å si at man liker noen. Og kanskje er det slik også for de voksne? Jeg synes ikke at visningen og teksten går helt i dybden på dette. Det blir litt pirking i overflaten. Jeg kunne gjerne sett mer av det såre mot det tøffe. Det er der de fineste øyeblikkene skapes.

Forøvrig synes jeg Andrea Bernzen gjør en god rolle som Edit. Hun er troverdig og har en fin tilstedeværelse på scenen. Trine Wiggen er (som alltid) stødig og formidler rollen og teksten hun har fått godt. Det er en del unødvendig flytting av stoler og jeg kunne ønske både de unødvendige stolene og festivalveggen var kuttet ut. At det kun var de nødvendige stolene, og lommelyktene.

Jeg føler det ligger mye uforløst potensiale i denne teksten og visningen. Jeg kunne ønske den skrudde til spenningen og konflikten karakterene har i seg selv, i møte med samfunnet og andre. Hvem er fienden? har et potensiale, men er ikke helt i mål enda…

Manning er fri er historien om livet og fengslingen av Chelsea Elisabeth Manning, historien om en soldat som våget å fortelle sannheten. Den svarte boksen ble åpnet og vi fikk ta del i hemmelighetene bak hemmelighetene. Indre krig, ytre krig, politikk og identitet. Manning blir fengsles som mann og fri som kvinne. Forestillingen rokker ved noe fundamentalt i oss alle, er det sannheten som skal sette oss fri?

Tittel: Manning er fri

Av: Anders Budde Christensen

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Tid og sted: Vega Scene 14. juni 2019

Produsert av: Vega Teater

Oversettelse: Henriette Vedel

Regi: Line Heie Hallem

Scenograf/lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien

Kostyme: Ida Toft

Lyddesign: Bård Kleppen Watn

Koreograf: Anne-Katrine Fallmyr

Medvirkende: Petter Winther

Kommende forestillinger: 15. juni kl. 21.00 og 16. juni kl. 13.00

Anmeldelse av: Helena Furu Flingtorp

For første gang i Norge presenteres Manning er fri av den danske dramatikeren Anders Budde Christensens. Forestillingen er Vega Teaters andre egenproduksjon og skuespiller Line Heie Hallems regidebut. Historien utspilles gjennom skuespiller Petter Winther som gjør en strålende og sterk soloforestilling. Den drøye en og en halve timen stykket varer blir vi tatt med på en berg og dalbane av følelser, hvor Winther fyller alle rollene utmerket. Vi blir tatt med gjennom oppveksten, den militære tjenesten, fengslingen og frigjøringen. Mannings indre kamp og det den evige søken etter rettferdighet og sannhet. Krigens skitne spill skal ut av esken og fram i lyset; hemmeligstemplet informasjon lekkes til WikiLeaks.

Scenografien er enkel, men effektiv og består av en lysrigg på hjul. Lyd- og lysdesignet, presentert av Ingrid Skanke Høsøien på scenografi/lysdesign og Bård Kleppen Watns på lys, blir skuespillerens sparrepartnere gjennom hele forestillingen. Lydkulissene gir oss pulserende rytmer, støy fra helikopter og skudd, ravemusikk, plystring og hjerteslag. Lyddesignet blir toneangivende for hva vi i publikum har i vente. Den flyttbare bakre lysriggen manøvreres og skaper flere magiske sceneøyeblikk, hvorpå Manning i fengselscella er ett av disse øyeblikkene.

Forestillingen tar opp en viktig og dagsaktuell tematikk. Det politiske aspektet rundt Chelsea Mannings avsløringer og måten hun ble stemplet som landsforræder av USA, viser hvordan styresmakter kan ta til våpen når deres hemmeligheter offentliggjøres. De sa at Manning ville bruke informasjonen for å svekke sitt fedreland i krig, når sannheten og målet bak var noe helt annet. Hun ville snakke sant, fortelle hvordan det hele egentlig hørte sammen og gi en stemme til de uskyldige ofrene i krig. Manning er fri viser oss konsekvensene av å fortelle sannheten.

Flere av  teaterforestillingene i årets Heddafestival har et politisk tilsnitt, derav både Ways of Seeing og Sweatshop Aleppo for å nevne noen. Den politiske vinklingen trekker forestillingene inn i viktige og pågående debatter, hvor teateret kan bli en samtalepartner. Manning er fri er en forestilling som både beveger, involverer og provoserer sitt publikum. Jeg vil si at forestillingen passer godt for ungdom fordi den med sitt fokus på identitet og sannhet kan være med på å vise at er mulig å gjøre en forandring, ett skritt av gangen. Manning blir fri fra løgnene og fri til å være seg selv.

Engelen frå Kobane er ein sterk forteljing om å være ei ung kvinne i Midt-Austen. I eit lite rom sitter vi nært i ein firkant av bord i krans rundt skodespelaren Madalena Sousa Helly-Hansen. Det nærmaste dei betydelege og store Heddadagene kommer ein intimteaterframsyning.

Tittel: Engelen frå Kobane

Av: Henry Naylor                                     Oversatt av: Elise Risnes Eikevik

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired – opptil 70% avslag

Produsert av: Hordaland Teater og Sogn og Fjordane Teater

Hvor/Når: Det Norske Teatret, scene 3. 14.juni

Regi: Miriam Prestøy Lie                         Lysdesign: Jon Eirik Sira

Medvirkende: Madalena Sousa Helly-Hansen

Kommende forestillinger: 15.juni 16.00

Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Innleiingsvis får vi beskjed om ikkje å legge sakane våre på borda, da de vert nytta under framsyninga. Vi får utdelt såkalla Knaldperler eller Heksehyl. Dei skal eg kaste når eg får beskjed. Til eit interaktivt biluhell, får eg vite seinare. Velkommen til Syria.

Stykket Angel er skreve av britiske Henry Naylor. Fyrst her kan det rive litt i fordomar. Teksten har fått god omtale førre som eit “realistisk” stykke. At forteljinga er basert på ein myte utakring den kurdiske jenta Rehana som tilgiveleg hadde drepe over 1000 IS-soldatar for den kurdiske motstandsbevegelsen (YPG) i grensebyen Kobane, vekkar ein nysgjerrigheit i meg.

Kjem vi til dømes til sjå ein heltesoge i Engelen frå Kobane eller ei kvinne som har fleire daudsskudd på si kappe en nokon andre eg har høyrt om, “no matter the cause”? Overraskande blir båe helten og mordaren framstilt når Rehana sjølv uttrykkjer replikken: “Far, eg har vært eit monster”.

Krafta i framsyninga ligg endå ikkje i røyndomen. Ein finn engasjementet i den billedlege fiksjonen. Det er eit utrolig velspilt, fysisk stykke. Helly-Hansen bærer 100% av rollene, likeins Helga Guren held heile historia i Dritt // Le Merda (som du kan lese vår anmeldelse av HER!). Begge like sterke skodespelarprestasjonar. Skodespelaren er kroppen i framsyninga. Ho styrer oss også gjennom dei forskjellege situasjonane med ein kreativ bruk av lyskjelder. Lommelykter anvendes som billykter, til avhøyr osv. Ho får maksimalt ut av lo-fi-effektar. Slik som ein lydbok optimalt brukar lyd. Denne framsyninga er ein “lys-bok”!

Rehana påminner oss også om menneskelegheita i krigsrammede land. Ho er på leiting etter far si, og i flokk med ein gruppe kvinnelege krigarer som praktisk talt er ungar, utløyser det seg latter og sang. Til dømes seiar ein av soldatkollezane til Rehana at ho skal ta iPod-en hennar (i tilfelle ho døyr). Rehana svarar at det burde være Justin Bieber på den. Eit anna augeblink som dette, er når faren og Rehana dansar til “All the Single Ladies” av Beyoncé, på hans dødsleie. Det er “vestlige” relaterbare kvardagselement som gjer framsyninga balansert.

Engelen frå Kobane handlar om ei dotter som skal finne far si, med den upraktiske omkringliggjande historia om eit land i krig. Helly-Hansen kjem så tett på, at ein ikke kan gøyme seg. Eg var meget oppslukt frå start til slutt. Helly-Hansen er ei sjokkbylgja og ein stjerne!

På vei inn på Sentralen møter vi flere skoleklasser, de synger og skaper stemning før vi slipper inn i salen. Å se en barneforestilling sammen med målgruppen er noe helt eget. Reaksjonene fra barna underveis viser at Tobias og dagen det smalt er en veldig bra teaterforestilling.

Tittel: Tobias og dagen det smalt

Av: Jenny Svensson                 Produsert av: Rimfrost produksjoner og Hålogland teater

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Hvor/Når: Sentralen, Marmorsalen 14.juni kl.12:00

Idé: Kristine Myhre Tunheim      Regi: Morten Røsrud

Dramaturg: Lina Killingdalen     Scenograf og kostymedesigner: Mari Lotherington

Medvirkende: Kristine Myhre Tunheim, Jonas Delerud, Alexander Rindestu

Kommende forestillinger: Ingen kommende forestillinger under Heddadagene 2019

Anmeldelse av: Ester Gjermundnes

Historien handler om Cecilie som inni seg føler seg som en gutt og ønsker å hete Tobias. Cecilie/Tobias er veldig interessert i dinosaurer og i fantasien har han et dinosaurprogram sammen med en eksentrisk programleder, Konrad. På skolen har Cecilie/Tobias havnet i et basketak med klassens bråkmaker, fordi jentene ikke fikk lov til å leke på snøborgen. Pauline, bestevenninnen til Cecilie, kommer på besøk og Cecilie tørr endelig fortelle noen om følelsen inni seg. Men hvordan vil alle andre reagere om Cecilie forteller at hun egentlig er Tobias?

Dette er en forestilling med mye dyp dialog og viktig innhold, som jeg tidvis lurer på om barna forstår? Når dialogen går uten handling blir barna i salen rastløse, men de er med en gang med igjen når det skjer endringer på scenen. Tobias og dagen det smalt har mange overraskelsesmoment som raskt fanger interessen til både barn og voksne, og en spennende scenografi som gir mange muligheter for skuespillerne. Så kanskje det ikke gjør noe at den mest komplekse dialogen er mest spennende for oss litt eldre?

I starten sier Cecilie/Tobias, spilt av Jonas Delerud: «sånn som dere ser meg nå, det er slik jeg føler meg inni meg». Og med den ene setningen godtar barna at 9 år gamle Cecilie spilles av en voksen mann. Skuespillerne imponerer også med lekenhet og godt kroppslig spill, som jeg tror er med på å gjøre at barna kjenner seg igjen. Spesielt karakteren Konrad sine dinosaurlignende bevegelser fascinerte veldig.

På vei ut kan barna spørre skuespillerne om det de lurer på, og her stilles det alle slags spørsmål: «Er det ditt ekte hår?» «Hvorfor føler du deg som en gutt, egentlig?» Denne muligheten for at barna kan undre høyt, og kanskje til og med få svar, tror jeg er viktig etter en slik forestilling.

Humoren treffer barna og jeg som voksen blir godt underholdt av at barna blir underholdt. Sjokk-reaksjonen til elevene når den ene karakteren sa «hold kjeft» fikk meg til å le høyt og lenge!

Dette er en fin forestilling med et viktig budskap som jeg håper flest mulig har fått med seg under Heddadagene!

Circus Absence er et fantastisk tullete show som underholder hele familien fra første sekund. Jo Strømgren møter break dance fungerer kjempefint, og den typiske historiefortellingen står fortstatt i fokus.

Tittel: Circus Absence

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Tid og sted: Dansens Hus, 13. juni

Produsert av: Samproduksjon mellom Absence og Den Nationale Scene

Regi: Jo Strømgren           Koreografi: Absence

Med Andreas Roksvåg, Christopher Bottolfsen, Christopher Cardoso, Daniel Grindeland, Halvard Haldorsen, Hans Kristian Andersen og Piero Issa

Kostymedesign Linn Therese Michelsen   Maske Mette Noodt

Lysdesign Einar Bjarkø     Lyddesign Bjarte Våge

Kommende forestillinger: Spilles frem til 16. juni

Anmeldelse av: Sandra Mari Miller

Det er bare ryddegutten som ser at den griske sirkusdirektøren legger unna penger til seg selv, mens han selv, klovnene og dyrene får ikke så mye av det som er igjen. Og hvordan skal ryddegutten endelig få sin sjanse i manesjen? Sammen med de få, men godt brukte sceneelementene og med bruken av lys og røyk, blir vi dratt inn i en dansende sirkusverden.

Absence Crew imponerer igjen, og kan absolutt både danse og spille teater. Selv om noen av scenene kan føles litt mangelfull både koreografisk og skuespillermessig i forhold til de scenene som imponerer mest, er de med på å gjevne ut forestillingen og gi flere inntrykk. Her får vi servert både energiske, hoppende, og gøyale scener, men møter også på moral og ettertanke. Humoren er enkel og lekende, og balansen mellom for dumt og akkurat dumt nok til å være gøy treffes akkurat; hele salen ler.

Dette er en flott forestilling for deg som ønsker å se dans, teater og ha en kul kveld. Perfekt om du har barn interessert i dans, spesielt break-dance, og vil se en kul gjeng gjøre morsomme og teite ting med stil.

Når denne operaversjonen av Askepott ble iscenesatt på Operaen i 2017 mottok den glimrende kritikker. Anmeldere var over seg av begeistring dengang, så vi i Teaterungdom.no var raske med å sikre oss billetter når vi så at den igjen skulle settes opp – denne gangen under Heddadagene. La Cenerentola spilles igjen, men jeg forstår ikke helt hvorfor. 

Kjærligheten kjenner ingen grenser i denne velkjente historien. Askepott og prinsen blir forelsket atter en gang. FOTO: Erik Berg

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Tittel: La Cenerentola

Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen. 12.juni

Samproduksjon med: Opéra de Lyon

Musikk: Gioachino Rossini           Libretto: Jacopo Ferretti

Musikalsk leder: Leo Hussain      Regi: Stefan Herheim

Medvirkende: Tone Kummervold, Taylor Stayton, Edward Nelson, Miklós Sebestyén, Vera Talerko, Astrid Nordstad, Michael Surmuel m.fl. Operakoret- tenor og bass, Operaorkestret

Kommende forestillinger: 15. og 18. juni

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Askepott er en velkjent historie for de fleste, og selv om enkelte elementer i historien varierer er enden på visa det samme. Jenta som slaver i asken, ender opp som prinsens brud. I fornøyelige 30 sluttsekunder ender hun riktignok opp tilbake i vaskedameantrekket sitt akkurat i denne oppsetningen, men dere skjønner greia.

Godheten vil seire! Askepott får sin prins. Stesøstrene og den onde stefaren får sin straff, i form av en tilgivelse. Publikum ler og koser seg i salen. Folkeligheten har inntatt Operahuset. “Da vet vi hvordan en folkelig Askepott hadde vært,” sier min venninne på vei ut av salen. Hun har så rett.

I denne oppsetningen er Askepott (Tone Kummervold) et grepa kvinnfolk, med beina plantet bredbeint på jorda. Artig, livlig, folkelig og karslig. Jeg har aldri sett en slik Askepott før. Greit nok det, men hvorfor?

La Cenerentola er solid og gjennomført, men dessverre også forglemmelig… FOTO: Erik Berg

Det er egentlig spørsmålet som går igjen. Det er ikke noe galt med forestillingen. De synger flott, alt ser bra ut, men hvorfor er (de andre) anmelderne over seg av begeistring? Jeg skjønner det egentlig ikke. Selv kommer jeg til å glemme denne forestillingen i løpet av en uke. Den oppleves solid, men fryktelig lite minneverdig.

Første akt er lang, den andre betydelig bedre, og sluttminuttet er forestillingens beste. Vognen er fantastisk! Og jeg liker at skyen har en liten port foran, det er gøy. Det er i grunnen mange gode enkeltelementer. Det funker greit helhetlig. Ingenting er feil, men hvorfor skal man prioritere å se akkurat dette under en fullspekket teaterfestival? Det har jeg ikke noe godt svar på.

PS: Dette har ingenting med selve forestillingen La Cenerentola å gjøre, men jeg vil nevne det allikevel. Det at Den Norske Opera og Ballett tar et aktivt valg og ønsker å delta som en del av Heddadagene er HELT FANTASTISK! Selvfølgelig er Opera en del av norsk teater! Jeg håper virkelig at Heddajuryen tar seg tid til å se og vurdere også forestillinger her. Hadde det vært for mye å be om en nominasjon, for eksempel i kategorien for Beste scenografi/kostymedesign? Hilsen en som fortsatt tenker på The Hamlet Complex opptil flere ganger i uken.

Heddaprisnominerte Mio, min Mio selger ut Trikkestallen på et blunk når den omsider har tatt turen til Oslo. Teatret Vårt og Nordland Teater har jobbet et helt år med Astrid Lindgrens eventyrbok. Resultatet er en magisk papirverden i sort og hvitt. Og selv om boken er ufattelig trist, er forestillingen full av håp og lys.

Tittel: Mio, min Mio

Av: Astrid Lindgren                            Produsert av: Teatret Vårt og Nordland Teater

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Trikkestallen. 12.juni kl. 16:00

Dramatisering og regi: Hilde Brinchmann

Scenografi: Paul Garbers                  Kostyme- og maskedesign: Helena Andersson

Lysdesigner: Jonas P A Fuglseth      Komponist: Eirik Myhr

Medvirkende: Iver Innset, Amalie Sofie Ibsen Jensen og Dagfinn Tutturen/Rune Storsæther Løding

Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 16.juni, utsolgt hver dag

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Publikum stiller seg opp i par og blir ført inn i salen ved å følge et lysende rør. Der inne setter vi oss ned på gulvet og hører Bo Vilhelm Olsson (Iver Innset) fortelle om sitt liv. En magisk flaske senere og vi forflytter oss opp i amfiet og til “Landet i det fjerne”. Her møter Bo, eller Mio som det viser seg at han heter, faren sin, Kongen. Han får også en bestevenn som heter Jum-Jum og en nydelig hest han kan ri på. Men i denne verdenen finnes også den onde Ridder Kato med hjerte av stein, som må bekjempes.

På mange måter et klassisk eventyr. Det gode mot det onde. Det gode får hjelp og seirer. Veien dit er en reise. Gjennom ulike verdener, til fots og på hesteryggen. Gjennom både fortellerkunst og handling på scenen. Mio, min Mio er en usedvanlig god bearbeiding fra bok til scene. De to teatrene har virkelig klart å skape et magisk univers i papir. For det er papir det går i. Sort og hvitt.

Scenografi, kostymer- og maskedesign har gjort en briljant jobb med å bygge et troverdig univers av papp og papir, hvitt og sort, også tekst da. Og de tre skuespillerne (de er kun tre) gjør jobben sin på en strålende måte. Forestillingen byr dessuten på noen av de mest overbevisende ridescenene jeg har sett (og der har jeg sett mye rart). Dramatiseringen og regien er Hilde Brinchmanns verk, hennes forestillinger er Heddaprisnominert både for Beste forestilling for ungdom (Ingenting – les vår anmeldelse HER!) og Beste barneforestilling (Mio, min Mio). Hadde jeg sittet i juryen hadde jeg slengt på en nominasjon for Beste regi for disse verkene. To fantastiske forestillinger som tar målgruppen på alvor. Iver Innset (Mio) har virkelig fått en pangstart på sin skuespillerkarrière ved å medvirke i begge disse produksjonene. Brinchmann/Innset: et bra team!

Forestillingen varer bare en time, men det er nok. Suksessfaktoren her er at de lar Mio fortelle store deler av handlingen, slik rykker vi hurtig nok frem. En klassisk setning i teatret er “vis det, ikke si det”, men her våger Brinchmann å gå motsatt vei. Det er lurt, Innset er en strålende historieforteller. I tillegg er det skumle virkelig skummelt. Ridder Kato ser ut som en grusom demon. Jeg har ingen problemer med å se for meg at dette monsteret river hjertet ut av folk og erstatter det med stein.

Det er et snev av publikumsinvolvering her også. Dette kunne fort blitt kleint eller pinlig, men det er det ikke. Skuespillerne våger å ta skikkelig tak i barna, trekke de med seg opp på scenen, gi klare beskjeder og kaster sånn sett ikke bort tiden. Effektivt og smart løst.

Mio, min Mio er en av årets beste barneforestillinger, kanskje den aller beste? Det gjenstår å se hvor Heddaprisen havner. Uansett et meget godt stykke teater som både Teatret Vårt og Nordland Teater kan være stolte av. Jeg finner boken Mio, min Mio ufattelig trist, det er ikke denne forestillingen. Den er rørende og fin, og har et hav av håp, lys og varme. Døden er ikke så stor i forestillingen som i boken og det kler denne papirverdenen bra.

Nå er du Gud igjen sikter seg inn på aldersgruppa 10-14 år. Slutten på barndommen, starten på ungdommen, kan man kanskje si. Hvordan lager man relevant teater for dem? For dem som er midt i mellom alt. For “tweens” som bobler over av spørsmål om livet og om verden rundt seg. Brageteatret mener Gud er en god idé. Jeg vet ikke helt om jeg er så enig i det.

Tittel: Nå er du Gud igjen
Av: Anders Duus
Produksjon: Brageteatret 
Tid og sted: Teater Manu, 12. juni 2019
Regi: Victoria Meirik
Scenografi/kostymer: Gjermund Andresen
Oversetter: Toril Solvang
Lyddesign: Runar Magnussen
Lysdesign: Chris Roch
Medvirkende: Inga Ibsdotter Lilleaas, Tarjei Westby
Kommende forestillinger: 13. juni kl. 16.30
Anmeldelse av: Mari Noodt

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Brageteatret har allerede turnert med forestillingen i flere måneder. De har besøkt et titalls barne- og ungdomsskoler på Østlandet og spilt ut denne ca 50 minutter lange dialogen. Oppsetningen bærer et visst preg av det, og er enkelt utformet. To skuespillere boltrer seg i en slags åpen trailer. På hver langside sitter publikum. Traileren er innredet som en skolegang, med sekker, klær, benker og flimrende lysrør i taket. I gangen møtes en gutt og en jente, og vi blir vitne til en eksistensiell dialog mellom dem. Finnes Gud? Og i så fall – hvorfor finnes han eller hun eller det?

Det er noe med sjargongen i denne eksistensielle praten som plager meg litt. Den er så voksen og påtatt. Det oppleves litt som et bestillingsverk fra en KRLE-lærer eller en kateket. Dette er refleksjoner de voksne ønsker at de unge skal ha, og ikke genuine tanker fra et ungt sinn. Det nytter ikke å legge til en hel haug av “da”, “as”, “lissom” og “serr”. Jeg tror ikke på det. Men jeg tror at mange tweens og ungdommer tenker på sin egen eksistens og hva meningen er… Derfor skulle jeg ønske de klarte å sette bedre ord på det i forestillingen. Det oppstår jo små øyeblikk, som når jenta forteller om å føle seg ensom, selvom hun har mange gode venner. Eller når gutten forklarer at han alltid blir stemplet som “badguy” av lærere. Dette er fine øyeblikk av noe ekte og relevant. Ja, man kan trekke inn noe om tro og Gud og det å ikke være alene – å finne trøst i noe større. Men Nå er du Gud igjen har en veldig kristen tilnærming til samtalen, og virker derfor mer påtatt. Som en bestilling. Jeg savner en mer undrende og bredere tilnærming til begrepet om Gud.

Det styrker heller ikke troverdigheten, at fiksjonskontrakten skurrer. Aktørene reagerer på omverdenen, men unnlater å følge opp… En støvel lyser plutselig opp. “Hva skjer med støvveln?!” utbryter den ene. Samtalen fortsetter så over den lysende støvelen, som om det er det mest naturlige i verden. Det inkonsekvente skaper en distanse til fiksjonen, og jeg ender på utsiden av det hele. Det er dumt, for det er jo mange fine sekvenser i forestillingen. Skuespillerne arrangerer blant annet scenarioer for hverandre og regisserer den andre i rollen som seg selv eller Gud. Det er et godt virkemiddel som skaper fine øyeblikk og gir en dybde til fortellingen og karakterene. Jeg skulle ønske jeg befant meg lengre inne i fiksjonen til å sette pris på dem.

Jeg tror ikke jeg ville anbefale denne forestillingen til hvem som helst. Den krever i alle fall et godt stykke etterarbeid. Er du en tween som går i kirka, eller en konfirmant med mange spørsmål, så kan det jo være verdt et besøk. Men Nå er du Gud igjen egner seg nok aller best for skoleklasser med et konkret opplegg og en god lærer som kan åpne opp samtalen om eksistens og begrepet Gud.

Hun sitter på en pidestall, i et kostyme jeg forbinder med den amerikanske 70-tallets performancescene. Det er lyst i salen, publikum setter seg, og hun ser ikke ut til å fryse på tross av at kostymet består av ingenting. Ikke en tråd. Hun venter tålmodig. 

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Tittel: Dritt // La merda

Av: Cristian Ceresoli

Produsert av: Østfold Kulturutvikling

Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Centralteatret, 11. juni 2019.

Regi: Audny Chris Holsen

Medvirkende: Helga Guren

Lyddesign: Jonas Bjerketvedt   Lysdesign Norunn Standal

Oversettelse Ilene Sørbøe

Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Kommende forestillinger: 12. juni 2019 kl. 15

Så begynner hun å snakke til oss. På italiensk. Hun sier Ciao, Ciao, Ciao. Hva er det hun sier hade til? Er det over allerede? Har vi gått glipp av historien til den eneste karakteren, spilt av Helga Guren? Her bryter jeg inn med litt informasjon (istedenfor bare spørsmål), og nevner at teksten er oversatt fra italiensk av dramaturg Ilene Sørbøe. Som tydeligvis ikke bare har oversatt denne teksten. Det følger nemlig ganske konkrete instruksjoner fra dramatikeren Cristian Ceresoli selv. På samme måte som kunstneren Sol LeWitt sender manualer og regler med sine billedverker.

Monologforestillingen er regissert av Audny Chris Holsen, men tydelig påvirket av en streng mine fra dramatikeren i Italia selv. Den skal for eksempel handle om Italia, og blir derfor noe utypisk i norske hender. Spesielt disse hender. Audny Chris Holsen har sammen med Helga Guren tidligere skapt en serie vellykkede forestillinger om skadeskutte/sterke kvinnelige karakterer. Et dukkehjem (2016) og Hedda Gabler (2018). I denne tradisjonen prøver jeg derfor å lese forestillingen Dritt // La Merda.

Jeg sammenligner selvfølgelig ikke den O, store kanon-Ibsen sine kjente kvinneroller med den moderne Ceresoli sin 13-årige jenteskikkelse. Men jo, det er akkurat det jeg gjør. Som en veldig kul tentamensoppgave som sammenligner Nora fra Et dukkehjem med Noora fra SKAM. For det er et stort og jævlig lidenskapelig prosjekt disse to har startet sammen, Holsen og Guren. Det ser man i alle deres oppsetninger. Det lyser igjennom (selv i TORO-pose-karakteren som Hedda Gabler) en helt sjuk kraft og ny iver Guren gir sine roller. Nora og Hedda representerer jo en politisk nasjon i endring og frigjøringen av en hel garde. Det prøver også jeg-personen i Dritt // La Merda på. Ikke i Norge, men i Italia denne gangen.

Det er skrevet i tradisjonell stil. En tragedie i tre satser. Karakteren symboliserer både alle kvinner, samt Italia som person. Det er forvirrende og deilig å lytte til, men ender med å bli en smule stereotypisk. For det norske publikum som ikke automatisk har satt seg inn i Italias utfordringer og historie, blir det mange lag å forholde seg til. Spesielt når det oppå dette framstilles som en jente oppfostret på kultur og kroppspress, med spiseforstyrrelser, pappa-lengsler og en manipulerende mor. Den kunne nok heller blitt en av de store #MeToo-forestillingene, fordi den både i sine skrikende nyanser viser en stor fuck-you-finger til feministiske troper som hevnende kvinner, drittkasting og sinna protest mot patriarkatet. I de stille partier viser den i samme slengen at kvinners utfordringer ikke bare er kvinnens problem, men kulturansvaret. Det er en gjennomgående slående tekst, direkte vill faktisk, men jeg kan ikke komme unna å tenke på at den kommer ørlite grann for seint. Den strekker seg heller bakover mot Ibsen, enn framover.

Derfor trekker jeg også frem 70-tallets kunstnere. Helga Guren har selv nevnt kunstneren Marina Abramovic som inspirasjonskilde. Både heldig og uheldig vil jeg si. Jeg er selv fan av performancekunsteren (spesielt hva hun gjorde sammen med Ulay, sin partner) de tidligste årene i sin karriere. Det er en sterk knagg å henge denne forestillingen på. Ser man tilbake på Abramovic sine prosjekter, med sterke og utrolig flotte prosjekter med enkle nedstrippede virkemidler, er det mye å sammenligne med. Men naturligvis får denne forestillingen ikke den samme slagkraften som før tusenårsskifte. Vi er “vant” til å se en naken kvinnekropp på scenen. Vi er overeksponerte på øyekontakt til vi griner. Vi har også hørt dem blir fremført med den samme takt og rytmen fra slampoetene gjennom 2000-årene. Og alle historiene om at man må suge pikk for å komme seg til topps og suksess? Viktig å fortelle, men allikevel. Dritt // La Merda tar i bruk karakterer og virkemidler med en nostalgisk (litt utdatert) smak. På tross av dette klarer den på underlig vis å skape noe nytt og veldig nært for meg. Dette spesielt gjennom framføringen til Helga Guren.

For det jeg til slutt vil kommentere (og på forhånd personlig unnskylde Guren for, om dette blir litt personlig) er det ikke-planlagte regigrepet om at Guren er høygravid. For meg ga dette noe helt eget til forestillingen. Da Guren begynte å snakke til oss fra scenen, trodde jeg først det var en radikal barneforestilling. Hun hvisket til oss, overartikulert og med den samme fremtoning man prater til unger på teater. Forklarende, høye toner som Klatremus, til dype, mystiske skrik som Hufsa fra Mummidalen. Rollen beatboxer fram replikkene sine, synger nesten. Guren skaper et orkester av stemmer i gjen- og etterklang. En innledende ouverture til et liv som skal starte snart. Jeg forestiller meg at hun synger en hel monologforestilling til sitt eget barn i magen. Konkrete opplysninger og advarsler mot hva barnet vil oppleve her ute. Da er det plutselig innafor at forestillingen er en smule tacky. Det viser bare enda sterkere at vi er på vei til å forlate 70-tallet og Ibsen, og proklamerer de redefinerte tider.

Forestillingen Dritt // La Merda taper mye på å snakke rundt og utenfor forestillingen. Tematikken Italia blir for eksempel som en tvungen, litt for stram BH som gnager på feil sted i denne norske oppsetningen. Gullet ligger i opplevelsen av å lytte til teksten og oppgjøret der. En virkelig sanselig og musikalsk opplevelse. Sammenligner man den med store kunststykker fra tidligere kulturrevolusjoner, faller den kort. Men ser man den som en vuggevise til fremtidens 13-årige jenter og gutter er det et utrolig personlig og eksplosivt stykke. Det er så inspirerende å se en tekst som betyr så mye for alle involverte. Holsen og Guren er med i overgangen jeg mener vi står ovenfor i scenekunsten. De vinker bakover og klarer på snedig vis å skape en nyskapende forestilling med utdaterte fortellergrep. Ciao, Ciao, Ciao.

Alan Lucien Øyen er tilbake med ny danseforestilling på Dansens Hus. Denne gangen deltar vi på både forsnakk og ettersnakk, og får et unikt innblikk i arbeidet til (jeg sier det rett ut) Norges fremste dansekunstner. 

Tittel: Story, story, die

Hvor/Når: Dansens hus, Hovedscenen 26.mai 2019

Koreografi: Alan Lucien Øyen

Dansere: Olivia Ancona, Zander Constant, Mai Lisa Guinoo, Pascal Marty, Lee Yuan Tu, Tom Weinberger, Cheng An Wu

Kommende forestillinger: forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Øyen har døpt kompaniet sitt Winter Guests, etter en tanke om at ulike kunstnere deltar på ulike prosjekter som gjester. Gruppen består likevel av mange gjenkjennelige fjes, og har utviklet et karakteristisk uttrykk et sted midt imellom dansen og teatret. Denne gangen heller det i retning dans, på tross av at tittelen er hentet fra en kjent dramalek.

Dramaleken er enkel. Man står på rekke og skal fortelle en historie, sammen. En person peker på den som skal snakke og dersom hen ikke klarer å fortsette historien ryker hen ut, eller dør. Story, story, die. Sannhet og fiksjon er tema. En slags underlig tanke om at likes og kommentarer i sosiale medier må til for å bli elsket har spredd seg i dagens samfunn, spesielt blant unge. Samtidig er det vi fremstiller i SoMe ofte noe annet enn virkeligheten. Hvis noen gir et “hjerte” til et bilde hvor du ikke ser ut som deg selv, betyr det da at de liker dette bedre enn ditt egentlige utseende? Og hvis de ikke gir “hjerte” i det hele tatt, betyr det at de ikke er glad i deg? Det er mye her som er spennende å snakke om. Alan Lucien Øyen lar sine dansere danse om det.

Måten klisjeer brukes på er med på å skape et gjenkjennelig og trygt rom i forestillingen. Dette er moderne dans. Det er ikke alltid så lett å få tak på. Men klisjeene kjenner man igjen og forstår, og få kan kunsten å spille på klisjeer like godt som Øyen. Det er dramatiske historier, bruddstykker av liv. Man får på følelsen at dette virkelig er på ramme alvor.

Jeg er fornøyd og spent og liker forestillingen. Jeg tenker hele tiden at “dette er viktig”, men det er som om den glipper mellom fingrene på meg. Jeg får ikke helt tak på hvor den vil. Likefullt liker jeg den. Hadde dette vært story, story, die hadde jeg dødd tidlig, for jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette…