Endelig har startskuddet gått for en ny revysesong og Nissenrevyen var en av revyene med premiere allerede 4. januar! Årets tittel er ved første øyekast ganske kjedelig, men samtidig er det lite som kan bli feil når man velger å kalle Nissenrevyen for nettopp: Nissenrevyen. 

Tittel: Nissenrevyen

Hvor/når: Hartvig Nissen videregående skole, 4. januar kl 18

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Instruktører: Mikkel Gundelach og Thomas Gallagher

Skuespillere: Eline Radharani, Mariell Sørensen, Hannah Haslie, Synneva Lindblad, Ylva Lyng Fuglerud, Alma Stensrud, Anna Fillipa Hjarne og Niels Skåber

Kommende forestillinger: t.o.m. 18. januar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Vi får servert en tradisjonell revy uten noen tydelig rød tråd. Her er det sketsjene som er i fokus. Noe går igjen, mens andre ting er frittstående uten noen sammenheng. Det starter litt tamt med playback på åpningslåta, men bygger seg opp underveis og blir bare bedre og bedre.

Som tidligere dramaelev, elsket jeg kysse-sketsjen og scenekamp-sketsjen, det var som å være tilbake på i blackboxen på Ski videregående igjen. Det evige kaoset med Nike vannflaskene er også gøy, og casting sketsjene er fantastiske. Jeg sitter sjelden og gapskratter, men jeg koser meg godt likevel. 

Det er tydelig at Nissen har mye fokus på teater, for det er lite dans og musikalske numre – noe som er synd, for de få numrene de har er veldig bra. Likevel er det ganske nedtur at hele åpningsnummeret er playback. Det kunne funket som et kult nummer underveis, men med så mange gode sangere syns jeg åpningsnummeret burde vært fremført live og med enda mer trøkk. 

Nytt av året, er at Nissen for første gang har et band bestående av elever fra skolen. Bandet gir et friskt pust til revyen og er annerledes enn alle revyband jeg har sett tidligere. Her er den elektroniske musikken i fokus og det fungerer overraskende bra.

Selvom det helt sikkert var et bevisst valg, syns jeg åpningsnummeret ødela mye for denne revyen, og det forblir et irritasjonsmoment jeg har vanskelig for å legge fra meg. Hitler-sketsjen falt heller ikke helt i smak, men stort sett likte jeg alt annet.

Alle skuespillerne holder et jevnt veldig høyt nivå, så det er umulig å skulle peke ut en favoritt. Alle har sine høydepunkter, og klarer stort sett å holde maska hele veien. Mange av kostymeskiftene foregår på scenen, og jeg får ofte følelsen av å være på et filmsett. Det er gøy! 

Årets revysesongen er endelig i gang og jeg slenger meg på Nissen og tar en pinne for revy! Selv om ikke absolutt alt falt i smak for min del, viser Nissen nok en gang at revy er et fag de kan – og når det først er bra, er det skikkelig bra!   

Når Liv Ullmann åpner opp om liv og karriere på scenen, er det et vakkert møte med en av Norges største kunstnere. Og, vil jeg tørre å påstå, en av Norges beste historiefortellere. Liv Ullmann er åpenhjertig, vittig, sjarmerende og direkte, og det er en glede å ta del i hennes beretninger. Men det må også sies at dette ikke er en forestilling som vil treffe alle. 

Tittel: LIV

Hvor/Når: Riksteatret, 28. september 2019.

Regi: Bentein Baardson

Konseptutvikler og regiassistent: Einar Bjørge

Medvirkende: Liv Ullman og Tom Remlov

Scenografi: Nora Furuholmen

Videodesigner: Anders Åhslund

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Kommende forestillinger: Spilles på ulike scener i 2020, sjekk spilleplan her:

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Denne høsten og utover våren inviterer Riksteatret i samarbeid med Nationaltheatret til en samtale med hele Norges Liv Ullman. Riksteaterets sjef (i hvert fall ut 2019), Tom Remlov, losjerer publikum gjennom praten som en slags intervjuer, men hele formen er mer teatralsk enn et typisk talkshow. LIV er ikke helt teater, men kanskje en form for dramatisert dokumentar om en stor personlighet med et stort liv.

I bakgrunnen ligger en nøye utvalgt samling av ulike gjenstander, noen symbolske og andre fra Liv sitt liv. Blant annet en bok hvor Liv skrev ned både tankerom og gjendiktninger som hun til tider leser høyt fra, og kofferter og klær som viser til en aktiv karriere – ikke bare i Norge. Det er et fint og kløktig grep fra scenograf Nora Furuholmen. Noe mer hadde brutt kraftig med den enkle samtale-formen til stykket, men slik blir det akkurat tydelig nok at dette tross alt er en dramatisert fortelling.

Jeg må si at Liv er ei dame det skal godt gjøres å ikke like. Hun har en varme og sjarm som trekker deg automatisk inn, og stemmen innvier til fortrolighet og vennskap. Hun smir ord og handling i en sømløs kreasjon av ypperste formidling, og får vist en fortellerevne som matcher skuespillertalentet. Det skader selvfølgelig ikke at historiene hun deler er både spennende og engasjerende, vittige så vel som tankevekkende.

Vi møter ungjenta Liv som tidlig visste at hun ville bli skuespiller, eller skuespillerinne som de sa på den tiden. Hun lagde egne forestillinger for både medelever og familie – og ville helst ikke gå på skolen. Vi får høre om sorgen etter en dårlig opplevelse på opptaksprøven til teaterhøgskolen (tenk at det finnes et menneske som stoppet Liv Ullman under en monolog), og overraskelsen over å bli tilbudt jobb dagen etter. Vi blir med til det lykkelige, vanskelige og noe sagnomsuste livet med Ingmar Bergman, og karrieren i Hollywood som skjønnheten fra Norden. Jeg har aldri vært noen stor “Liv-kjenner”, men jaggu meg så mye jeg lærte om denne dama under den knappe to-timer lange forestillingen. Spesielt satt latteren løst da Liv fortalte om den gangen hun viste hud på en kinofilm, og resultatet var en familie i sjokk og en pastor som anmeldte filmen. Vi hører også om et stort samfunnsengasjement, spesielt stakk flykningskrisen hardt.

På bakveggen blir det vist bilder og videoklipp fra Livs liv (corny å si, men sånn blir det). Et vanlig virkemiddel på scenen nå til dags, men det funker spesielt godt her, for da kan Remlov spørre og Liv forklare. Det spilles flere minneverdige klipp, blant annet fra Broadway-musikalen ”I remember Mama” fra 1979 (dama kan jo synge også!) og et hvor hun taler i 1993 under innsettelsesseremonien til Bill Clinton som president.

Det er enorm gnist og råskap i Liv Ullmann, og det skinner gjennom når hun forteller om et langt liv på scenen. Hun viser en undring og evne til refleksjon som på ingen måte virker påtatt. En særdeles god forestilling med en stor kunstner, uten tvil. MEN. Jeg vil presisere at dette ikke er en forestilling for alle. Har du ingen interesse for Liv Ullman så sier det seg selv at dette ikke er noe for deg. Hvis denne formen for teater virker helt uinterresant vil jeg heller ikke anbefale LIV, for den krever et annet type fokus en enn typisk forestilling gjør. Om du derimot liker Liv Ullmann (eller kanskje vil lære mer om henne?) og samtale-aspektet ikke virker helt avskrekkende, så er dette helt klart forestillingen for deg. Hatten av til Liv Ullmann, en vaskekte norsk legende!

Etter å ha sett Charlie og sjokoladefabrikken både på West End og Broadway, er det endelig tid for å se musikalen hjemme i Oslo. Vi kjenner alle historien om gutten Charlie som finner en gullbillett og får komme inn i Willy Wonkas fabrikk – men egner fortellingen seg som musikal? Etter å ha sett den tre ganger i tre forskjellige land, er jeg fortsatt usikker.

Tittel: Charlie og sjokoladefabrikken

Tid og sted: Det Norske Teatret, 24. november

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Regi: Vidar Magnussen   Koreografi: Belinda Braza

Scenografi: Gjermund Andresen   Kostymedesigner: Christina Lovery

Medvirkende: Peter Andreas Hjellnes Mosen, Fridtjof Stensæth Josefsen, Pål Christian Eggen, Geir Kvarme, Catharina Wu, Ellen Birgitte Winther, Christoffer Olsen m.fl.

Kommende forestillinger: t.o.m. 29. mai, 2020

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Vi befinner oss i London, hvor vi møter Charlie Bucket og hans lutfattige familie. Peter Andreas Hjellnes Moseng briljerer virkelig i rollen som Charlie. Han tar oss med på en reise på jakt etter gullbilletten som skal få ham inn i sjokoladefabrikken til Willy Wonka, og jeg tror ikke jeg avslører for mye ved å si at gullbilletten dukker opp til slutt – muligens med litt hjelp av den mystiske mannen som stadig vekk dukker opp rundt om i byen. Gleden Moseng ustråler når han finner gullbilletten, er ubeskrivelig! Bedre utstråling og energi skal du lete lenge etter, han får oss rett og slett til å smelte.

Scenografien leker med perspektiver og størrelse, og forvandles enkelt fra en bakgate i London til en magisk sjokoladefabrikk. Gråtonene i scenebildet sluker oss inn Londons dysterhet, mens Willy Wonka sin knallgrønne dress utstråler en helt ny energi. De beviste fargevalgene er med på å forsterke spillet hele veien, og scenografien er en viktig del av denne forestillingen. Det er stilrent og enkelt, men samtidig spennende og variert.

Fridtjof Stensæth Josefsen har fått det ærefulle oppdraget med å spille selveste Willy Wonka, og det gjør han på en glimrende måte. Han er den mystiske mannen vi drømte om å møte da vi var små, men når vi først kommer inn i sjokoladefabrikken, møter vi en autoritær mann uten noen form for medlidenhet for barna som drukner i sjokoladeelver eller blir spist av kjempe ekorn. Likevel er det noe med ved karakteren som gjør at jeg liker ham, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på nøyaktig hva det er.

Resten av ensemblet gjør også gode prestasjoner, men det er en ting med castingen jeg stusser over. På West End ble alle barna spilt av barn, mens Det Norske Teatret har de gått for samme løsning som på Broadway – med unntak av Charlie, spilles alle barna av voksne skuespillere. Det blir et stort sprik i alder, og selvom de voksne skuespillerne er gode på å spille barn, har Moseng en helt annen energi. Det blir en merkelig miks som ikke helt gir mening, og jeg tror at det ville løftet helheten flere hakk om man puttet barn i alle barnerollene.

Til å være en musikal syns jeg ikke sangene treffer helt, selv etter å ha sett forestillingen 3 ganger, er det ikke noe av musikken som har festet seg. Nå er ikke komposisjon min sterke side, men musikken i denne forestillingen fremstår som litt enkel og kunne med fordel vært mer variert, gjerne med flere store ensemblenumre. Når det er sagt, syns jeg regissør Vidar Magnussen har løst det på en god måte ved å legge mye av fokuset på selve skuespillet.

Alt i alt er dette en koselig familieforestilling, som jeg tror spesielt barna har stor glede av. For ungdom og voksne blir det kanskje litt enkelt, samtidig som det er deilig å kunne se en forestilling hvor man slipper å tenke og analysere det som skjer. 10 år gamle Peter Andreas Hjellnes Moseng er forestillingens store helt og leder an et voksent ensemble med glans! Hans prestasjon står igjen som hovedgrunnen til å se denne forestillingen!

Et forlatt tivoli. Grønn brus. En galning og barn forkledd som dyr. Fattige kår. Det er premiere på Operaen. Hans og Grete er opera for hele familien. Sunget på norsk og med storslåtte kulisser. I tillegg er skurken oppriktig skummel, for både store og små. Operamaskineriet er i full sving, og likt svevehuskene på tivoliet – svinger det.

Tittel: Hans og Grete

Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen fredag 22.november

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Musikk: Engelbert Humperdinck

Libretto: Adelheid Wette, basert på brødrene Grimms eventyr

Musikalsk ledelse: Dmitri Jurowski         Regi: Alexander Mørk-Eidem

Medvirkende: Denise Beck, Adrian Angelico, Tone Kummervold/Eli Kristin Hanssveen, Johannes Weisser, David Hansen/Barnekoret, Operakoret, Operaorkesteret

Kommende forestillinger: Spilles ut desember 2019

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Operasjef Annilese Miskimmon får med dette omsider se sin favorittopera, i sitt eget operahus. Musikken er velkjent og solid. De skumle kulissene (forlatt tivoli) er en klassiker for å skape en ubehagelig atmosfære. De komiske grepene, de ville kostymene, forestillingen er definitivt klisjefylt, men velfungerende.

Det er et kjent eventyr, man vet jo hva som skjer. Spenningen ligger derfor i hvordan det skjer. Søskenparet er sympatisk og lekent. Heksa er en gal mann (glimrende spilt av David Hansen) som i stor grad bærer forestillingen. Ellers skal lysdesigner Ellen Ruge trekkes frem, nydelig lekent og overraskende kreativ lyssetting er med på å sette stemningen.

Hans og Grete er virkelig en historie som kler operaformatet. Den overdrevne spillestilen, de karikerte figurene. Folk som er kun snille eller kun slemme. Eventyr og opera er rett og slett en skjønn forening. Om du ikke er kjent med opera fra før, vil jeg si at dette er en perfekt forestilling for å bli kjent med opera”stilen”.

Det er jo et eventyr, så det går bra til sist. Selvfølgelig gjør det det. Det gjør definitivt også denne forestillingen. Jeg koser meg hele tiden. For denne forestillingen fenger. Kanskje er den i overkant skummel for barn? For teaterungdom derimot er den midt i blinken.

Det er ikke ofte jeg sitter på teater og føler meg dum, men denne gangen hang jeg virkelig ikke med. Jeg skal ikke prøve å late som jeg likte det jeg så, for det gjorde jeg ikke, men jeg skal prøve å gi en forklaring på hvorfor forestillingen ikke fenget meg. Det jeg likte med forestillingen var skuespillerne. Skuespillerne var rågode, men det var egentlig det.

Tittel: Gymnaslærer Pedersen

Hvor/Når: Urpremiere på Centralteatret, 21. november 2019

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Regi: Ole Johan Skjelbred

Kostymer: Ane Ledang Aasheim

Medvirkende: Stine Fevik, Ingvild Holthe Bygdenes, Modou Bah, Andreas Stoltenberg Granerud og Eldar Skar

Kommende forestillinger: t.o.m. 21. desember

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Det starter ganske tydelig med en skoleklasse og deres lærer Pedersen. Lydeffektene når Pedersen skriver på den imaginære tavlen er godt timet og får meg til å trekke på smilebåndet flere ganger. Dessverre blir det hele fort rotete. Skuespillerne hopper ut og inn av roller, og jeg mister oversikt over hvem som er hvem. Det er mye skriking og lite sensur, så jeg sitter igjen med mange stygge ord uten sammenheng.

Kostymene ser ut som om de kommer fra blind-shopping på Fretex, bakgrunnsteppet ser ut som en billig kopi av sceneteppet i Operaen, teksten er rotete og uklar – jeg skjønte rett og slett ikke hva de prøvde å formidle. Det er nok litt min feil også, for jeg burde sikkert ha fulgt bedre med i historietimene på ungdomsskolen. Samtidig er noe av det jeg liker best med teater, at skuespillerne formidler tekst på en mer visuell måte, som ofte er lettere å forstå. Denne gangen blir jeg sittende igjen som et spørsmålstegn.

Jeg skulle gjerne sagt noen ord om handlingen, men dette var nok den delen av historietimen jeg sov gjennom på ungdomsskolen. Hvis jeg har forstått det rett, er det en gjeng som går sammen og danner et parti de kaller AKP ML. Disse bokstavene blir gjentatt gang på gang gjennom forestillingen (uten at jeg får med meg hva de står for), men etter litt googling skjønner jeg at det handler om det politiske oppgjøret på 70-tallet.

Stine Fevik sin monolog om postbudet til Mao skiller seg positivt ut fra resten av forestillingen. Her kommer diksjonen tydelig frem, og hun forteller en sammenhengende historie. Det er intenst, morsomt og skremmende på en gang, og hun fanger oppmerksomheten til publikum lenge. Sikkert 15 minutter. Resten av skuespillerne er også på hele tiden. Diksjonen drukner i de mest skrikete seansene, men selv om jeg ikke nødvendigvis skjønner så mye av det de prøver å formidle, ser jeg tydelige karakterer og en evne til å leve seg inn i de mest absurde rollene. Det er et relativt ungt ensemble, men de kler hverandre godt!

Det hele fremstår som en ujevn blanding av samtidsdans, performance kunst og frijazz – det er i hvert fall det nærmeste jeg kommer en beskrivelse på min opplevelse av forestillingen. Jeg sier ikke at det var dårlig, men det var helt klart ikke noe for meg! Politikk og historie er to av mine svakeste sider, så dette var dårlig match. Blir en swipe til venstre for min del, men jeg håper andre kan ha glede av forestilling – bare vær forberedt og les dere gjerne litt opp på historien først.

Eili har sex med Benjamin. Det filmes. Hun stemples som løs og fryses ut. Et helvete. Vennskap fjernes og eksen står igjen som den sannsynlige filmeren. Elementer av slampoesi brukes for å få frem karakterenes indre tanker, mens korte scener viser intense møter mellom de 5 karakterene. Teaterungdom.no har besøkt Teater Neuf, hele Oslos studentteater.

Tittel: Blottlagt

Hvor/Når: Chateau Neuf, Teatersalen 15.november

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Av: Regine Folkman Rossnes

Regi: Julie Kristine Woie

Medvirkende: Synnøve Mørkrid, Sigurd Spørck Thoresen, Terje Linchausen Christiansen, Natalia Grippo og Helene K.

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Hvorfor er det vanskelig å skrive om Blottlagt? Forestillingens tema er relevant for dagens unge, så da burde jo Teaterungdom ha masse å si. Og det er ikke fordi jeg ikke mener noe om teksten eller forestillingen. Her er det masse å ta tak i, mye som fungerer og ting å sette fingeren på. Det som gjør det vanskelig, er spriket. At det både er bra og har så åpenbare utfordringer. Dessuten er konklusjonen min etter å ha sett og bearbeidet forestillingen at den er: bra. Noe som også er ganske tyntflytende og vanskelig å formidle tydelig.

Jeg prøver likevel, jeg er tross alt teateranmelder. Regissør Julie Kristine Woie sparer ikke på kruttet. Her er filmklipp, og lydklipp (vi er innom FKA twigs noe som i seg selv gir en ekstra liten fjær i hatten), slampoesi-bolker og mange korte intense scener. Det flyttes på krakker. Totalen blir at uttrykket blir litt rotete, jeg savner retningen. Noe som er synd, for hver for seg fungerer egentlig både scenene og de kunstneriske elementene godt. Det blir bare litt for mye av det gode. Men det er kanskje nettopp derfor man har Teater Neuf? For at man skal kunne prøve mye.

Skuespillerne gjør også en fin jobb. Spesielt overbeviser Sigurd Spørck Thoresen i rollen som Benjamin. Han virker oppriktig snill og god. En godhet som den ganske beinharde historien har godt av. Jentegjengen virker derimot iskald og helt ærlig ganske fæl (det lille oppgjøret på slutten er ikke nok til å endre det inntrykket). Da er Terje Linchausen Christiansen, som Andre, lettere å forstå. Sint, dum, urettferdig, helt klart, men han er såret og desperat.

Synnøve Mørkrid skal på sett og vis bære forestillingen som Eili, noe som er vanskelig med så mye som foregår rundt henne både av virkemiddelbruk og tekstlige krumspring. Hun står stødig i oppgaven, men slukes også litt av maskineriet rundt.

Alt i alt er Blottlagt absolutt både en spennende tekst og forestilling. Jeg koser meg i teatersalen til Teater Neuf. Det føles nesten som om jeg studerer teater igjen, for her er så mye å legge merke til, knekke fra hverandre og ta tak i. Sånn sett er denne forestillingen perfekt for studenter som vil se og lære noe om teater. Det er lett å se elementer som både fungerer godt og mindre godt. Kanskje er det akkurat derfor man har Teater Neuf?

Fredrik Høyer (du vet, Grønlandsutraen), Peter Michelsen (han fra Donkeyboy), Brageteatrets Nils Petter Mørland, Veslemøy Mørkrid (kanskje min favoritt på Det Andre Teatret), Ina Svenningdal (for evig og alltid dømt til å være kjent som Jente-Chris fra SKAM), Mimmi Tamba (google that voice), Fabian Christensen (som Teaterungdom ble kjent med via kompaniet Rastløs sitt herlige overflødighetshorn av en forestilling: Suksesskalenderen) og Ingrid Dissen (hun med ostepopp på fingrene i den der ostepoppreklamen med den lille vampyren som går knask eller knep). Dette må jo bare bli bra! Men at det skulle bli SÅ BRA, det hadde vi ikke turt å håpe på.

Tittel: Indigo Englehår

Hvor/Når: Vega Scene  16.november

En forestilling av: Brageteatret

Dramatiker: Fredrik Høyer

Regi: Nils Petter Mørland

Musikk: Peter Michelsen

Medvirkende: Ina Svenningdal, Fabian Christensen, Mimmi Tamba, Ingrid Dissen, Veslemøy Mørkrid

Kommende forestillinger: spilles frem til 6.desember

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

For Indigo Englehår svinger fra første stund. For en energi! Kostymene er overdrevne, scenografien effektfull. Vi befinner oss på en fest og det fortelles en slags historie. Karakterene er 18 år. Dette er teater for ungdom. Det letes etter en mening. Det ligges, drikkes, du vet, ungdom. Bygningen skal rives, dette er siste kvelden. “Jeg håper de bygger noe fint oppå det gamle”.

Vi følger fire karakterer med tilknytning til hverandre. Scenen er intim med publikum på begge sider. Den fjerde veggen finnes ikke, historien blir fortalt direkte til oss. Også synges det. Det synges skikkelig fengende kule sanger av skikkelig fengende kule skuespillere. Og det funker, selvfølgelig funker det. Dette er en forestilling hvor alt kunne ha føltes kleint og teit og påtatt. Men hallo! Mimmi Tamba er typ den kuleste, fineste dama i gata. Ina Svenningsdal, say no more, og sånn kan man fortsette, for en gjeng…

Bak teksten står yndlingen Fredrik Høyer. Mannen som gjør lyrikk for ungdom kult. I tillegg virker det som teatersjef og regissør Nils Petter Mørland virkelig forstår ham. Forestillingen yter tekstens rettferdighet. Alt spiller på lag, tiden flyr. En time og tyve minutter med Indigo Englehår. Jeg ser en forestilling om det å være ungdom, hvor stort alt er, hvor viktig, og allikevel hvor meningsløst alt føles. Å være sårbar. Langt nede og høyt oppe. Du vet, alt det som blir forsterket når man er drita full på en fest. Nesten spy, sovne, snill mann på 7eleven, trekanten som røk, danse, eksen, men mest av alt bare danse.

Jeg er så imponert. Høstens sterkeste, beste teateropplevelse for min del. Også er det laget for ungdom, hurra! Jeg tar av meg alpelua, enhjørningsbøylen og slenger av meg den rosa parykken. Jeg vil bare danse. Du vet, det er så deilig å danse, selv om ingenting gir mening. Terningkast 6!

Teaterscenen i Oslo er rik og mangfoldig. Vi i Teaterungdom.no jobber hver dag for å oppsøke både de store og små scenene. Vi ser alt fra skolerevyer til enorme oppsetninger på Operaen. Og vi skriver om det vi ser, og alt skriver vi for ungdom, på ungdommens egne premisser. Dette er ikke en vanlig anmeldelse, men en vurdering av en rekke oppsetninger som er noe utenom det vanlige. Noe ekstra. Noen foregår i helt spesielle omgivelser og noen gjør noe helt spesielt med deg. De skiller seg ut! Dette er vår hyllest til “de ukjente”, dette er vår anmeldelseskavalkade for 2019 og vår langlesning:

Mumiebrun av Susie Wang

Oslos kuleste dame er ingen dame, men en teatergruppe. Vi fikk gleden av å se (mesteparten) av Mumiebrun på Black Box teater. En forestilling som mottar kritikerprisen for beste forestilling 2018/2019. Den er brutal, ekkel, vakker og absurd. Den evige følelsen av at noe ikke stemmer. Du kan kjenne på statuene. Vi hører knasing av knekkebrød. Det fødes et barn. Jeg elsker det. Virkelig, jeg elsker det, men jeg må ut. Jeg må ut å spy. Jeg kommer meg ut av salen, ut av bygget, finner en busk og spyr. Susie Wang, Oslos kuleste dame, har gjort noe med meg.

Vi befinner oss i et slags museum. Lydbildet er til å ta og føle på, og museumsvakten er fryktelig fryktelig rar. Besøkende får lov å kjenne på noen av statuene. Det er et hull der. Et hull som lokker. Det er ganske komisk. Komisk på en brutalt ubehagelig måte. Det er sjelden jeg føler så mange motstridende følelser på en gang. Jeg er lattermild, sjokkert, bergtatt og livredd. Kroppen min klarer ikke å kontrollere alle disse følelsene. Noe må opp og ut.

Underveis tenker jeg at forestillingen vipper mellom femmer og sekser på terningen. Den er knallbra, vakker, kompromissløs. Bunnsolid kvalitet. Men jeg klarer ikke se hele. Jeg må jo spy. For å oppsummere litt banalt kan jeg si at kroppen min skuffer stort, Susie Wang skuffer ikke!

Sommerstandup på Latter

Sommerstandup har blitt en tradisjon. Ute i bakgården på Latter samles man for en uhøytidelig kveld med noe godt i glasset, godt humør og lettbeint humor. Hvem som holder standup varierer fra uke til uke. Her er både kjente og mindre kjente aktører som får sin mulighet for et mer eller mindre entusiastisk publikum. Akkurat denne sommerkvelden er publikum litt vel engasjerte.

Nesten litt ufyselige. Fra scenen blir enkelte på første rad spurt om å roe seg ned flere ganger. De blir nesten kastet ut. Roer seg mot slutten, jaja. Det er varmt i været, kaldt i glasset og noen skulle nok selv gjerne ha stått på scenen. Uansett forholder konferansier og de øvrige på scenen seg ekstremt profesjonelt til dette. Latter er et finsmurt maskineri, de takler slike slike gjester godt.

Jonna, Jørgen, en Moland-lookalike og en nyforlovet amerikaner. Gøy. Veldig ryddig. Formen er velkjent, ulike komikere får sine tildelte minutter på scenen og en konferansier loser oss gjennom det hele. Det les både med og av publikum og komikk. Enkelt, ryddig og fint.

Jeg skriver ikke så mye om innholdet her. Det er egentlig ikke det viktige. Man får sitte ute og hygge seg. Le med gode venner i en uformell og lettbeint setting. Konseptet Sommerstandup på Latter har blitt en tradisjon, også for oss i Teaterungdom, rett og slett fordi vi liker det.

Det Andre Teatret spiller de andre teatrene åpningsforestilling på Det Andre Teatret

Hurra, det er fest! En nydelig kveld skal toppes med et fantastisk konsept man bare må bli glad i. Improvisert sesongprogram på speed av hele ensemblet på Det Andre Teatret. Hei hvor det går, og hei hvor gøy det er.

De spiller ut sin versjon av forestillinger de andre teatrene i Oslo skal sette opp. Vi er innom alt fra Dramatikkens hus til Nationaltheatret. Det er så funny. Publikum er i storform, improvisatørene bobler over av overskudd. Konseptet er lett tilgjengelig og siden dette ikke er noen konkurranse (slik mye improteater fort blir) virker det som om ensemblet virkelig kan slippe seg løs og ha det gøy. Dette er bare fest, vi kan le og kose oss.

Selv blir jeg plukket ut i publikum og skal beskrive min “gode barndom”. Det blir ledd høyt når det kommer frem at jeg også skal skrive om forestillingen. Det er et slags samhold mellom sal og scene denne kvelden. Jeg tror skyldes konseptet! Det er så lurt og intelligent og enkelt.  Som skapt for Det Andre Teatret og improvisasjon.

Nå høres jeg kanskje litt vel ukritisk ut: vel, dette er nok det beste jeg har sett på Det Andre Teatret, så da trenger jeg ikke være så kritisk. Spill på de andre teatrene mer, det er jo så gøy! Etterpå er det fest og mer moro. Heia heia og hurra, det er fest!

Sylvelinsporet av Claire de Wangen

Det er en dårlig skjult hemmelighet at Claire de Wangen og hennes produksjoner er blant Teaterungdoms favoritter. Hvert år gleder vi oss til hennes spennende og nyskapende prosjekter. I høst har deWangen- produksjoner inntatt Oslo S med Sylvelinsporet. Første utfordring er å finne den riktige grupperingen mennesker, for det myldrer av folk og små gjenger som har samlet seg ved den store oppslagstavla på Oslo S. Etter å ha funnet “gjengen” får vi utdelt hver vår lommebok. På min lommebok står det «Sira» og kort tid etter får alle i gruppe Sira tildelt en vertinne vi skal følge til et hotellrom. Publikum blir altså delt inn i ulike grupper, som får innblikk i forskjellige historier. I alle fall at vi blir fortalt historiene med forskjellige perspektiv og følger forskjellige hovedkarakterer. Min gruppe følger først og fremst den kommende bruden Ellen, som er ute på et hemmelig oppdrag. Noen ganger møtes gruppene og får spilt ut en scene felles, men stort sett er vi hver for oss.

Å lage stedsspesifikt teater i omgivelser hvor det foregår så mye fra før er ingen enkel oppgave. Jeg er imponert over de flytende overgangene, over skuespillerne som klarer å sjonglere de ulike gruppene og situasjoner som improviseres frem basert på reaksjoner fra forbipasserende. Jeg får følelsen av å være en slags medsammensvoren for den kommende bruden og karakterene vi følger. Det som fascinerer meg mest er likevel alt det andre som foregår på Oslo S. Alle menneskene som er her, som har ulike motivasjoner for å gjøre som de gjør, som har sine historier. I blant blir vi sett rart på i det vi gjør noe som tiltrekker oppmerksomhet, men samtidig blir disse menneskene og blikkene en del av vår forestillingsopplevelse. Vi i publikum har tatt på oss «forestillingsbrillene» og leter etter historier, vi er forberedt på å ta inn det som skjer, på å lete etter mening. De tilfeldig forbipasserende er ikke det, og virker dermed mer undrende.

Forestillingen er gjennomtenkt ned til hver minste detalj. Lommeboka vi fikk utdelt ved start får vi lov til å ta med oss hjem, og jeg får da anledning til å titte ordentlig i den. Forestillingen får enda flere lag, noen av gjenstandene kan jeg knytte direkte opp mot fortellingene som ble fortalt, får meg til å forstå noe mer. Andre får meg til å skape egne historier. Om jeg skal kritisere noe, så skulle jeg ønsket at lommeboka ble brukt mer aktivt underveis i forestillingen. Jeg ville ikke bruke for mye tid på den under forestillingen, da jeg var redd for å gå glipp av det som foregikk, men jeg tror noen av opplevelsene hadde vært sterkere om jeg klarte å trekke linken mellom lommeboka og det jeg opplevde der og da.

Det jeg først og fremst sitter igjen med etter denne opplevelsen er tanken om at vi alle er en del av hverandres liv, spesielt i disse offentlige rommene. Jeg sitter med mange spørsmål til historien/historiene som jeg ikke føler ble besvart, men uten at det hemmer forestillingsopplevelsen. Noen svar  hadde jeg kanskje fått om jeg hadde sett den tre ganger, fra alle de ulike perspektivene. Jeg opplever likevel ikke at disse detaljene er det viktige i denne forestillingen. Som helhet har deWangen skapt en interessant produksjon som minner oss på at verden er full av skjebner overalt. Dette er virkelig en teateropplevelse uten om det vanlige!

B-siden på SALT

Det er vinter å været. Snøen har begynt å dale og faklene er tent på SALT. Vi beveger oss inn i Langhuset og gjør oss klare for B-siden. Det er premiereshow (vi elsker premierer) og Teaterungdom.no er på plass.

Fortellerscenen i Oslo er fra før ganske rik, med StorySlam Oslo som det naturlige flaggskipet. Med StorySlam Oslo er det snakk om konkurranse, B-siden derimot er bare for kos. Noe som kler formen. Det er 5 fortellere som deler sine sanne historier uten filter. Kvelden er mild og ganske rar. B-siden er lett å like.

For dette skal være litt rart. Salen er intim og hyggelig. De fem fortellerne har alle en sjarme og naivitet som gjør de lett å være glad i. Historiene er dessuten “utenfor boksen”. Der leverer de. Kanskje kan det jobbes enda mer med å sy det sammen? En liten intro av hver enkelt forteller kunne gjort seg. Det er små ting her og der, noen fortellinger er litt lange, men det gjør ikke så mye. B-siden er ikke, og burde ikke være glattbarbert og nypollert, det er vel litt av poenget.

13.desember er det ny fortellerkveld på SALT, nok en runde med B-siden. Et konsept vi i Teaterungdom heier på. For dette er rart, rart på den aller beste måten.

Forestillingene er sett iløpet av 2019 og er anmeldt av: Marianne Ek Hagen og Helge Langerud Heikkilä

Debatten har rast. Vi har fulgt med, men sittet rolig i båten. Helt til nå. Krenket på Nationaltheatret gir oss hvit kvinne, muslim, jøde, mørk kvinne og ung fyr på leting etter seg selv. Litt underlig dans får vi også. Det er nok en tanke at dette skal skape debatt. Der lykkes de. Om forestillingen er god som forestilling, er jeg mer usikker på.

Tittel: Krenket

Hvor/Når: Nationaltheatret, Hovedscenen onsdag 6.november

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Av: Ayad Akhtar                          Oversatt av: Agnes Banach

Regi: Marit Moum Aune             Dramaturg: Hege Randi Tørressen og Rania Broud

Scenograf: Siri Langdalen         Kostymedesign: Ingrid Nylander

Medvirkende: Marte Engebrigtsen, Assad Siddique, Amina Sewali, Oddgeir Thune og Fabian Svegaard Tapia

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Veldig ofte sitter jeg å tenker “det er jo ikke så dårlig”. Da sier det seg selv at jeg ikke har latt meg rive med. Marte Engebrigtsen er nydelig som Emily og redder stort sett de scenene hun er med i. Assad Siddique skal i utgangspunktet bære mye av forestillingen på sine skuldre som Amir, tidligere muslim som er kritisk til Islam, religionen han likevel har tilknytning til. Rolletolkningen bærer preg av å være innøvd. Han oppleves ikke ektefølt eller reell. Da er det vanskelig for publikum å la seg rive med.

Handlingen foregår rundt et middagsselskap fra helvete. Et samlivsbrudd. Krangling. Vonde stikk. Ytterpunkter. Det snakkes mye om vakker estetikk fra Islam, men det får vi aldri se eller oppleve på scenen. Leiligheten er iskald og amerikansk, du vet, de studioleilighetene som får trendsetterne på Grünerløkka til å sikle. Jeg savner noe vakkert, Emily er tross alt kunstner.

Debatten har rast. Det er ikke rart. Dette er en forestilling man lett både kan like og mislike. Selv stiller jeg meg et sted i midten. Det er noe merkelig uforløst over det hele. Hvor er sjarmen? Hvor er sinnet? Påtatt er noe som står igjen. Det virker ganske påtatt.

Jeg er på ingen måte krenket av Krenket. Jeg er ung, hvit privilegert norsk borger med standard moralpoliti-holdninger i bunn. Kanskje den verken er laget eller skrevet for meg? Jeg beveger meg på siden av debatten som har rast, den kan du lese om andre steder. Uansett er ikke dette Nationaltheatrets beste forestilling denne høsten. Så det at den har fått overlegent mest oppmerksomhet er kanskje Krenkets aller største prestasjon.

Anna møter Vronskij og det slår gnister. Langs togskinnene mellom Moskva og St. Petersburg og i Russlands mektige palass utspiller det seg livsfarlige kjærlighetsrelasjoner. Lev Tolstojs verdensberømte verk danses i disse dager på Hovedscenen på Den Norsk Opera og ballett. Resultatet er en bekmørk, sensuell og gripende ballett, med døden til følge.

Tittel: Anna Karenina

Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen mandag 28.oktober

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Av: Lev Tolstoj

Koreografi: Christian Spuck             Musikk: Sergej Rakhmaninov, Witold Lutosławski, Sulkhan Tsintsadze, Josef Bardanashvili

Medvirkende: Nasjonalballetten, Operaorkestret, Håvard Gimse (klaver), Ingebjørg Kosmo (mezzosopran), Désirée Baraula (mezzosopran) 28/10, 30/10

Kommende forestillinger: 30.okt, 5., 7., 9., 13., 15. og 16.november

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det umulige valget. Mannen hun elsker eller barnet hun har født. Anna kan ikke få dem begge. Jeg blåser i hva baktankene til Tolstoj var den gang han skrev verket, for meg er det dette historien handler om, og det er dette jeg ser på scenen denne mandagskvelden. Melissa Hough gjør sin Anna sensuell, maskulin og krever sin rett til å leve sitt liv. Erik Murzagaliyev som Karenin er rolig, behersket og tom i blikket. Han mister sin Anna, men hater henne ikke. Det er ikke plass til hat i en historie med så mye sorg. Douwe Dekkers danser Vronskij med en gutteaktig sjarm jeg ikke har sett før. Kanskje krever rollen litt mer brodd? Jeg er ikke sikker. Det jeg vet, er at scenene mellom han og Melissa mangler noe i første akt. En slags brodd. Det virker mer som sex enn kjærlighet, og det gjør på en måte hele relasjonen deres mindre viktig.

Det var kritikken, og jeg velger galant å hoppe over de andre karakterene også, de oppleves ikke like viktige. Det er disse tre det handler om, og et barn selvfølgelig. Barnet som hele veien er på en armlengdes avstand. For langt unna for hans mor Anna.

Kostymene er tunge, mektige og mørke. Scenografien naken, med bjørkestammer så høye som de høyeste palasstårn. Et par enkle lysekroner. Kalde stoler. Vi skal inn i mørket denne oktobernatten.

Andre akt er dessuten betydelig bedre enn første. Noe som slettes ikke er en dum ting. Her får Anna være råere, Karenin mer fremtredende og Vronskij blir mer som en statist. Sønnens inntreden rundt togskinnene er som alltid et høydepunkt. Jeg koser meg i salen.

For meg er dette en av verdens vakreste kjærlighetshistorier. Helt der oppe med Hamlet og Ofelia, Romeo og Julie, og Elio og Oliver. Forskjellen er at her har kjærligheten en ekstra dimensjon. Mor – barn – elsker. De tre, som ikke kan være mer enn to. Det kan ikke Anna leve med. Men denne Balletten kan jeg leve med, og det kan Den Norske Opera og Ballett også. Gratulerer med nok en fabelaktig forestilling!