Hvis hele menneskeheten ble omgjort fra mennesker til mikroorganismer, da hadde hele menneskeheten fått plass i en revebæsj. Hva om det finnes noe som aldri dør, men som bare lever? Hvordan så det ut når det aller første livet oppstod? Også er det ett spørsmål til, et spørsmål jeg har tygget på siden jeg gikk ut dørene på Vega Scene etter å ha sett Øyteaterets nyeste forestilling Mikrobia: Hvordan skal jeg beskrive det ubeskrivelige?

Tittel: Mikrobia

Hvor/Når: Vega Scene, torsdag 16.januar

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Produsert av: Øyteateret v/produsent Andrea Skotland

Manus: Amalie Olesen

Regi: Ellen Jerstad

Scenografi: Baum & Leahy

Medvirkende: Kjersti Aas Stenby, Huy Le Vo, Vincent Vernerie, Sjur Miljeteig (komponist og musiker)

Kommende forestillinger: Forestillingen er ferdigspilt

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Dette er mer enn bare en forestilling –  det er en opplevelse. Vi får dele noe med hverandre, smake på noe, lukte på noe. Ligge på gulvet og kjenne følelsen av et fjærlett slør som trekkes over oss. Se en enorm figur bevege seg. Høre magisk musikk og svevende tekst. Tiden er umulig å henge med på, jeg aner ikke om det har gått en time eller ti minutter. Det jeg vet er at dette er helt spesielt. Mikrobia er ubeskrivelig.

Ellen Jerstad har regien. Ellen Jerstad som en dag kommer til å skape noe briljant som blir husket i generasjoner, det er jeg ganske sikker på. Verkene hennes gir meg samme følelse som de første gangene jeg så Alan Lucien Øyens produksjoner, man bare vet at her er det noe helt ekstraordinært. Med Mikrobia skaper Ellen sitt eget lille univers, bygget rundt et ganske enkelt og konkret premiss. Mennesker er ikke lenger mennesker, men mikroorganismer.

Dette samspillet mellom det konkrete og det abstrakte er veldig spennende. Og det er ganske rart også. Innholdet ligger i stor grad i de magiske bildene som skapes, da forestillingen er nesten helt uten handling. Dessuten er lydbildet perfekt. Altså virkelig perfekt. Komponist og musiker Sjur Miljeteig skal ha en stor del av æren for at denne forestillingen har blitt det den har blitt. Bravo!

Så hva har den blitt? Ikke lett å si, men jeg liker det, og jeg vil anbefale alle å se den. Bare for å ha sett det. Jeg har prøvd å beskrive det ubeskrivelige, jeg har prøvd å beskrive Mikrobia. Se den og prøv selv, det er ikke så lett…

Askeladden inntar Teater Manu – Norges tegnspråkteater. Flotte parykker, velfungerende scenografi og tydelige gjennomarbeidede bevegelser. Formen er noe helt eget. Det er tydelig, typete og tradisjonelt, akkurat som eventyrene.

Tittel: Askeladden og Prinsessen i Trollfjellet

Av: Tine Thomassen, fritt etter norske folkeeventyr

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skuespillere: Anne-Sofie (Fie) R. Sennels, Ronny Patrick Jacobsen, Nikolai S. Wisny, Ipek D. Mehlum, Anne-Line L. Kirste, Kennedy Wisny

Kommende forestillinger: Spilles over hele Norge våren 2020

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Siden både formen og historien blir så tydelig, er det kanskje litt mye av det gode? Selve handlingen er forutsigbar, noe som gjør at spenningen ligger i de ulike bildene som skapes. Til gjengjeld er de både vakre og gode. Det snør på scenen, og slottet blir virkelig dekket i gull. Trollet ser akkurat passe skummelt ut og de utallige parykkene er nydelig laget. Alt rundt er veldig bra, så svakheten ligger i selve historien.

Prinsessen er fanget i Trollfjellet, Askeladden vil finne henne. Det er med en bror, en mor og noen harer. En fugl er også med, selve Trollet ser man bare et sekund. Konge, dronning og gardister er her også. Og ei kjerring, det er alltid ei kjerring med rar nese i eventyrene. Askeladden finner henne, Trollet blir til stein og alt ender godt. Det er eventyr, eventyr skal være sånn.

Forestillingen er selvsagt laget for barn, men det er noe eget med salen på Dælenenga som gjør at vi i Teaterungdom.no alltid prioriterer å ta turen. Det er spennende å se tegnspråk som scenespråk. Det blir noe helt eget. Nødvendig tekst blir alltid sagt høyt for lyttende publikummere, så det er lett å følge fortellingene. Dessuten lager teatret aldri noe dårlig, de snubler aldri. Her satses det på kvalitet.

Personlig skulle jeg ønske at de dro på litt mer. Turte å utfordre, ikke var så tradisjonelle denne gangen. Da tror jeg Askeladden og Prinsessen i Trollfjellet virkelig kunne blitt en knallbra forestilling. I stedet er det en forestilling på det jevne, med vakre parykker og helproff ramme. Det er ikke dårlig bare det.

Det er barnas nyttårsfest på Sentralen i Oslo. Huset koker av aktiviteter og barn og foreldre som løper hit og dit. Stemningen og spenningen er til å ta og føle på. Så hva gjør Teaterungdom på et barnearrangement? Svaret er enkelt: Jo Strømgren kompani har forestilling! Og da er Teaterungdom.no alltid på plass, enten det er på Dansens Hus, i Operaen eller barnefest på Sentralen.

Tittel: Den trøtte mannen

Hvor/når: Sentralen, 11. januar kl. 12:00

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Regi, koreografi, tekst, lyd og rekvisitter: Jo Strømgren

Lyddesign: Lars Årdal           Produsent: Jo Strømgren Kompani v/ Sara Norlin

Medvirkende: Anders Sanzén

Kommende forestillinger: Spilles blant annet i Bærum oktober 2020

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Forestillingen heter Den trøtte mannen og handler om en fryktelig trøtt mann, som prøver å våkne for å komme seg på jobb. Teknikkene for å få søvnen til å slippe taket er mange. Han går på tegnestifter, har utallige vekkerklokker og stikker strikkepinner inn i strømstøpselet i veggen. Det står ikke på innsatsen, og potensielt dødelige metoder å våkne på testes ut i fleng.

Han rekker ikke jobben, ikke denne dagen, men får en ny sjanse av sjefen. Da gjelder det å sovne, for å rekke jobben neste dag. Nok en utfordrende oppgave, for klokkene tikker, lyset lyser osv. osv.

Historien er enkel og artig. Assosiasjonene mine trekkes til Mr. Bean. Enkle ting gjøres ekstreme. Her er også noen små replikker, de liker jeg egentlig ikke så godt. De gjør Clas Gøran (som den trøtte mannen heter) litt mer menneskelig og ikke så “ute”. Her ville jeg heller gått motsatt vei, gjort han enda rarere. Det er ikke lett å normalisere en person som skyter seg med pistol i foten når han vil våkne.

Forestillingen passer nok best for barn, men også for unge skuespillerspirer. Den sier noe om hvor lite man trenger, og hvor lenge man kan spille på en konkret oppgave, med en helt bestemt motivasjon. For selv om handlingen nærmest er fraværende og virkemidlene enkle, kjeder jeg meg aldri. Der har Den trøtte mannen klart noe interessant.

Fantastiske dansere, band og kor i toppform og en Amalie Stuve som alle revyelskere vil falle pladask for. Med Live viser Muchrevyen nok en gang at de er en del av toppklassen. Fellesnumrene er formidable. Litt variasjon til tross, dette er gøy! 

Tittel: LIVE

Hvor/når: Edderkoppen scene, 9. januar kl. 19:00

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Instruktører: Jesper Breen Frilseth og John Gunnar Edvinsen

Skuespillere: Iben Dalen, Alvin Müller, Vilde Neraal, Felix Karlsson, Amalie Stuve, Alfred Wammer, Elina Panea Berg, Leo Holmertz Lien

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 12. januar

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Åpningsnummeret er rått! Bang, bang, vi er LIVE og det svinger. Deretter går det raskt nedover med 2-3 sketsjer som egentlig ikke gir meg så mye. Det er også helt unødvendig at bortimot alle karakterene er hesblesende og har en eller annen diagnose. Talefeil-sketsjen er bedre, Crazy Frog på Kiwi like så og når henrettelsen kommer inn er det skikkelig morsomt. Venterom, eventyr og Leo er sketsjer på det jevne, før det virkelig smeller igjen med “Dele live med andre” – den er rå!

Andre akt går mye i det samme. Høye topper, virkelig høye, som bærer revyen inn til et solid resultat. Spesielt vil jeg berømme måten de klarer å bruke danserne og koristene på. De integreres i revyen, løfter numrene de er med på og gjør helhetsinntrykket bedre. Akkurat slik dansere og korister skal brukes – imponerende!

Bandet svinger, skikkelig. I tillegg både synger og danser skuespillerne utrolig bra. Talenter, rett og slett. Så det musikalske er det ingenting å si på. Toppkarakter der! Dessverre er talkshowet (som går igjen gjennom hele revyen) ganske intetsigende og kjedelig. Så det er noen utfordringer. Men hvem bryr seg vel om det når “Livet er aller best live” synges og danses til tusen rett før pause. Amalie Stuve – for et trøkk, wow.

Frode Berg nummeret synes jeg heller ikke er dumt og bloggeren som prøver seg på standup fordi folk kommenterer “haha” og “lol” i kommentarfeltet hennes er også artig løst. Disse to numrene har godt manus og leveres sterk, igjen – toppkarakter der.

Jeg holder meg på toppene. Føler på trøkket i fellesnumrene og gleder meg over en deilig bra revy på Edderkoppen teater. Livet er aller best LIVE.

Tja, hva skal man si? Rumpetaske over brøstet har en fet scenerigg, et rått (innleid) band og gode skuespillere. Dessverre stopper det der. 

Tittel: Rumpetaske over brøstet

Hvor/når: Blindern videregående skole, 9. januar

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skuespillere: Tyra Ugland, Henriette Molvær, Herman Vang, Vilde Sæther, Christian Windwik Dunker, Aatavan Chandrakumar, Rikke Vigander Von Hirsch, Felix Dahl, Jenny Buxrud og Tuva Iuell

Instruktører: Fredrik Bentzen og Linn Gabrielsen

Kommende forestillinger: t.o.m. 18. januar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Blindernrevyen 2020 har en god ramme, men mangler innhold. Jeg har tenkt mye, men skjønner ikke helt hva de vil frem til. Med rumpetasker over brystet kunne man spilt på stereotypier i samfunnet, men fokuset blir mer på hvor normalt det er å være original – som fører til at det originale ikke lenger er originalt, og alt dermed er normalt. Forvirrende? Helt enig. 

Revyen starter med et energifylt sang og dansenummer, som etter min smak er høydepunktet i revyen. Nå skal det sies at jeg satt sånn til at jeg bare så halve scenen, men den halvparten av castet jeg så var synkroniserte, gjorde kule trinn og sang bra. 

Skuespillerne i seg selv har jeg ikke noe vondt å si om, her er det sketsjene som kommer til kort. Jeg ler litt her og der, men de mangler punchlines og det hele blir for enkelt. Det er også ganske pinlig at Steinerskolen er offeret i en av sketsjene, for når sant skal sies har Steinerskolen hatt en av de beste revyene så langt i år. 

I et øyeblikk er det viktigste at man har rumpetaske over brystet, mens en annen gang er det å lese bok en fredag kveld og referere til kjente forfattere og bøker. Igjen, jeg er forvirret over hva de prøver å vise oss. Noen ganger begynner jeg å lure på om det i det hele tatt er en baktanke. Jeg hører flere i publikum ler, så kanskje dette bare ble for internt for meg? 

Jeg vet ikke man ikke skal henge seg opp i sånne ting, men med to knær i ryggen og mine egne knær most inn i personen foran meg, måtte jeg le litt for meg selv da de begynte å snakke om brannsikkerhet. Og kanskje hadde punchlinene vært bedre om jeg hadde sett hele scenen? Det får jeg dessverre aldri vite svaret på. 

Marsjerende inn med grønne militærbukser og røde bånd rundt skulderen, starter Ullernrevyen til toner fra Aladdin. Disiplin heter revyen som er “en feiring av at de opprettholder selv de mest absurde delene av orden, og de som stikker seg ut – og bryter den”. Okei – hva betyr egentlig det? Etter å ha sett revyen er jeg jaggu ikke sikker.

Tittel: Disiplin

Hvor/når: Ullern videregående skole, 7. januar kl. 19:00

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Instruktører: Tevje August Njálsson Espeland og Jonas Vilhelmshagen Bern

Skuespillere: Constance Løken Dahl, Mikkel Mauritzen, Mie Emilie Frankrig-Johannessen, Tyar Tvedte Kristoffersen, Olav Rosòn Eide, Liv Johanna Kavli, Kaia Baumann Semb og Elias Gusevik Skottland

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m.12. januar

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Skuespillerne har scenesjarm, varme, og jobber seg godt igjennom det materialet de har å jobbe med. Bandet spiller solid og dansen rett etter pausen er god. Det er alt i alt ingenting galt med Disiplin, den bare klarer aldri å fenge meg skikkelig.

Sketsjene kan deles inn i to ganske tydelige kategorier: de korte og de lange. De korte består av ordspill og one-liners som favner alt fra wrestling-pappa, måke (både verbet og fuglen) og pizzabestilling. De lange gir oss alt fra eventyr med kroppspress til svenske tilstander i den lokale dagligvare forretningen. Det er mye å ta tak i, veldig mye, litt rotete, litt udisiplinert.

Selv liker jeg greven, enkelt og gøy. Også svenske tilstander (med en hysterisk morsom Greta Thunberg parodi) er et høydepunkt. Det er også noen søte innslag, som hybelkaninfamilien og de kule MGPjr. kidza som avslutter 1.akt. Det hele avsluttes med en sang jeg egentlig ikke forstår så veldig mye av, men som er trivelig og fengende nok.

Artige enkeltnumre til tross, dette blir nok en revy som fort går i glemmeboken. Den fester seg liksom ikke. Det er mye jeg ikke helt forstår hvor de vil med. Faktisk opplever jeg at det denne forestillingen mangler mest av alt, er nettopp disiplin. En retning, stramhet, klare rammer som gir frihet, den type ting. To hyggelige timer på Ullern til tross, dette var ingen høydare.

OBS-revyen slår til med årets kanskje lengste tittel: Personalmøte for nye sikkerthetsrutiner og innføring i innloggingssystemer på møterom B204 kl 15:45 på tirsdag. Men selv om tittelen er for lang til å huske, er selve revyen noe jeg sent vil glemme. Jeg får lyst til å komme med et høyt gledeshyl, for så moro har jeg ikke hatt det på lenge! 

Tittel: Personalmøte for nye sikkerthetsrutiner og innføring i innloggingssystemer på møterom B204 kl 15:45 på tirsdag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvor/når: Oslo By Steinerskole (vgs), 6. januar 2020

Instruktører: Erik Goplen Gulliksen og David Kløve Kjernlie

Skuespillere: August Hein Hammer, Nova Maria Huus, Ida Sæther, Klara Bloma Mohn, Elliot Stange, Ylva Thedin, Aagot Wilse.

Kommende forestillinger: t.o.m. 13. januar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

En perfekt revy for meg er når jeg kan sitte i salen og kose meg, le masse og bli lei meg når jeg innser at siste sang er ferdig. OBS-revyen kan huke av på samtlige punkter. De beviser at man ikke trenger å være en stor skole med mye penger for å lage god revy – to instruktører og et knippe engasjerte elever er mer enn nok.

Vi starter på et “kjedelig” lærermøte hvor skuespiller Klara Blomma Mohn tar oss gjennom skolens sikkerhetsrutiner og gir en innføring i innloggingssystemene. Hun blir fort avbrutt av skolens revyskuespillere som kommer inn og spør om de kan få holde revyen sin på møterommet. Siden dette er en revy, er selvfølgelig svaret “ja”, og så starter det for fullt. Vi får et godt utvalg av sketsjer, hvor punchlinene kommer tett.

Elliot Stange har et hysterisk morsomt uttrykk når han spiser grøt og får servert en kamel. Han skal jo selvfølgelig ikke ha kamel på grøten, nei, han skal ha dromedar. Og julen blir aldri det samme etter sketsjen hvor “jule-” blir byttet ut med “pule-“. Pulebrus, puleselskap, første puledag, trenger jeg si mer?

Med så mange morsomme sketsjer er det vanskelig å plukke ut én favoritt, men jeg likte veldig godt sketsjen om lommemannen – eller “lommedama” i dette tilfellet. Sketsjen tar en morsom vri når den lille gutten skal hente godteri i lomma hennes, og reaksjonen er et utbrudd med noe sånt som “Hva? Tar du meg på tissen?!”, før den fornærmede “lommedama” forlater scenen.

Stomiposer blir et gjennomgangstema. Hvor idéen kommer fra har jeg ingen anelse om, men det er overraskende gøy! Finalen i første akt avbrytes to takter for tidlig, når kontordamen fra åpningen (Blomma Mohn) plutselig må ha tilbake rommet i 20 minutter. Det beste er at de plukker opp tråden og fullfører de to taktene som begynnelsen på 2. akt. Elsker det!

Det er så deilig når en revy ikke prøver å være noe mer enn den er, og så bare funker alt sammen SÅ BRA! De bruker rommet godt og det at bandriggen er ganske stygg og upraktisk, glemmer vi fort når Kontorbandet begynner å spille. Koristene gjør ikke så mye ut av seg i 1. akt, så det er først under deres solonummer i begynnelsen av 2. akt jeg innser hvor geniale de er – spesielt den mannlige vokalisten synger sjukt bra!

Jaaaaaaaa, jeg kan ikke annet enn å ta av meg hatten og danse i søla for denne gjengen. Mer feel good-stemning skal du lete lenge etter, jeg kosa meg skikkelig! OBS-revyen fortjener fulle hus, for dette var gøy!

Med ctrl alt delete tar Oslo Handelsgym oss med inn i en teknisk revy hvor kunstig intelligens (eller KI som de kaller det) står i fokus. Det sies at robotene er så smarte at de vil utklasse mennesker, og på et tidspunkt vil vi bli overflødige – allerede i 2040 om vi skal tro revyen. 

Tittel: ctrl alt delete

Hvor/når: Oslo Handelsegym, 5. januar

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Instruktører: Angelo Barra og Mikkel Lyseggen

Skuespillere: Martine T. Andersen, Balder Bergan-Gulli, Fannar Steinn Lindal Rafnsson, Madeleine Hovtun, Nils Petter Alfsen, Julie Grønnerød Sundby, Maria Aaserud, Aksel Melkersen, Falicia Andresen, Aksel Heider Almaas og Una Moe Giske

Kommende forestillinger: t.o.m. 17. januar

Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Revyen starter med et energifylt sang- og dansenummer som gir høye forhåpninger, men det hele ender mer som en berg- og dalbane. Det blir litt for langt mellom høydepunktene, men de er absolutt til stede. 

Det har lenge vært snakk om at man via genmodifikasjon kan være med på å bestemme hva slags baby man skal få. I babyklinikken på OHG tar de det enda lenger – her er også alder en valgmulighet, for hvor greit hadde det ikke vært å få en baby som allerede har fullført ungdomsskolen? I tillegg til babyklinikken, er jeg også veldig fan av de talestyrte butikkassene som tar kundens dialekt litt for bokstavelig.

OHG er gode på å holde seg til tema, noe som får revyen til å flyte godt. Flere av karakterene går igjen, og spesielt Jarvis treffer godt. Der Siri kun kan gi råd, er Jarvis en ekte husrobot som hjelper deg med hva enn det måtte være. I vårt første møte med Jarvis tar han over alle familiefarens oppgaver i hjemmet, mens en annen sketsj viser en gjeng maktsyke Jarvis’er på vei til verdensherredømme. 

Det er ganske mange skuespillere, så jeg føler ikke at jeg blir ordentlig kjent med noen av dem, men de er en sjarmerende gjeng. Når de synger er det til tider ganske surt, men de skal ha creds for at de gjør alt selv – dette er tross alt en skole uten hverken dans-, drama- eller musikklinje. 

Sceneskift med blackout mellom hver sketsj gir oss mange unødvendig lange pauser, og selv om bandet spiller så det svinger og scenearbeiderne løper så svetten renner, må det finnes en mer effektiv måte å gjøre dette på. Vi mister fokus gang på gang og revyen føles med det altfor lang. Etter det jeg tror er finalenummeret, smeller de til med enda en sketsj, et musikalsk innslag og så den faktiske finalen. Det blir rett og slett litt for mye av det gode.

Hadde pausene og de kjedeligste sketsjene vært kuttet, kunne revyen kanskje hevdet seg i toppen, men den havner dessverre bare midt på treet.

Glem voksenlivet og bli med på å lage putefort! Rudrevyen tar oss bokstavelig talt inn i et gigantisk putefort og serverer en fargerik bukett av tradisjonelle sketsjer, rågode sangnumre og en gjeng skuespillere med særdeles høyt nivå. Dette er et putefort du ikke vil gå glipp av!

Tittel: La oss bygge putefort

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvor/når: Rud videregående skole, 5. januar kl. 18:30

Instruktører: Einar Bardal, Tarald Aas Reite og Joakim Ljønes

Skuespillere: Tiril Bakke, Ulrik William Græsli, Signe Dammann Anker, Tuva Dysthe Lyngstad, Johannes Kaaby Helsteinhus, Idunn Gismerøy Ekker, Cathrine Louise Coll og Anna Kjøs Oddli

Kapellmestere: Håkon Måge, Herman Sverre Havsgård og Christoph Kvinnsland

Band: Hans Christian Stokke, Herman Sverre Havsgård, Edvard Johansen Usher, Nicolai Engstad Anker, Magnus Kaspersen Evjen, Tius Danielsen, Jakob Myrbakk, Erik Lee Thu, Christoph Kvinnsland, Håkon Måge, Emil Hvesser, Simen Rommen og Helene Klepper

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 14. januar

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Når jeg sier at Rudrevyen tar oss inn i et gigantisk putefort, mener jeg det helt bokstavelig. Hele scenen er innrammet av dyner, lakener og puter i alle farger og fasonger. Det er flere steder aktørene kan komme inn på scenen, og selve genistreken ligger i sklia som leder ned fra øverste plan hvor bandet holder til. Her kommer skuespillerne rutsjende ned, og det er like gøy for oss å se på, som jeg innbiller meg det er for skuespillerne å gjøre det.

Åpningsnummeret er fult av energi og gode sangprestasjoner, og setter med en gang standarden for resten av revyen. Endelig er putefortet ferdig, og mamma  – et gigantisk hodet i pappmache med “mamma”-stemme – får ikke komme inn. Barnlig og forfriskende!

Et putefort som tematikk høres kanskje veldig begrensende ut, men jeg synes absolutt det funker. Ikke alle sketsjene har noe med temaet å gjøre, men når hele scenen likevel er et putefort så kan man ikke annet enn å si at de forholder seg til rammen de har satt. Sånt synes jeg er gøy! De veksler på å være tenåringer som unngår “pappmache-mamma” gjemt blant putene, og helt andre figurer som absolutt ikke befinner seg i noe putefort.

Det er tilfellene hvor putefortet virkelig blir brukt i sin originale funksjon, at Rudrevyen er på sitt beste. Skuespiller Tiril Bakke er jenta som inviterer gjengen hjem på vorse og spanderer både komplimenter og limousin til festen, men egentlig er hun veldig ensom. Det utvikler seg til et vittig sangnummer hvor ordet “ensom” hyppig blir til “En som… er kul!”. Når gjengen underveis i sangen forlater henne føler vi på brodden i nummeret.

En annen innertier er avslutningen på første akt. Med lommelykter, skuddsikkervest og militærlue sniker skuespillerne seg rundt i det som er den morsomste, mest voldelige og mest rørende putekrigen jeg noen gang har sett.

I andre akt får det særdeles gode koret også skinne. De åpner med en absurd sang om en rotte-puff til de episke tonene til “O Fortuna”, og skaper stor begeistring som et damekor som synger om hvorfor de er single. Bandet er en trygg og kompetent ryggstøtte som losjer revyen gjennom engasjerende og godt fremførte musikalske numre.

Revyen har også med seg en gruppe dyktige dansere som de med fordel kunne ha brukt enda mer. De har et solid solo-nummer i første akt (kledd i lappeteppe-gensere) og dukker opp innimellom, men de beviser at scenen er stor nok til alle, så her kunne de ha utnyttet sine gode ressurser enda bedre.

Skuespillerne holder som nevnt et høyt nivå gjennom hele revyen, og spesielt “ensomme” Tiril Bakke utmerker seg med stor tilstedeværelse på scenen og en enorm komisk timing. Ulrik William Græsli stjeler også stadig oppmerksomheten, spesielt som deltager i Norske Talenter, hvis talent er “å holde audition”. Han kaster dommerne ut på gulvet og tvinger dem til å vise talentene sine, og trykker selvfølgelig på gullknappen for så å stikke av med seieren selv. Småteit, men morsomt!

Rudrevyen er en stram og høyst underholdene revy, stappfull av sceneglede og godt samarbeid. Under pausen hører vi “pappmache-mamma” som kommer med velmente råd, mens publikum kan kjøpe både pølser og snop: “Det er uhøflig å ha albuen på bordet”. Gjennomgående gjennomført er alltid et pluss! Dette er en gjeng som kan sitt fag, og jeg kommer til å huske mange av sketsjene med latter i en god stund framover.

Persrevyen 2020 inviterer til dommedag, absurd humor og frekke vitser i Dag én. Det er underholdene revy med lave skuldre og enormt engasjement – og innimellom er den ganske morsom også. 

Tittel: Dag én

Hvor/når: Persbråten videregående skole, 4. januar kl. 20

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Instruktører: Martin Jordsjø, Isabel Halvorsen, Martin Jostad og Mounir Echarif.

Skuespillere: Sarah Aarkvisla-Eriksen, Hennie Maria Grinde Rinding, Inez Wold, Ella Bergsløkken Mizrachi, Valentin Barli, Tobias Paulsen og Julia Svarthaugen Djokoto.

Kommende forestillinger: Spiller t.o.m. 9. januar

Anmeldelse av: Stine Sørensen

Dommedag har rast og verden må bygges opp på nytt! En kvinne har tatt på seg det ærefulle oppdraget. Med en opptaker i hånden teller hun dager og sier hvordan oppdraget går. Vi skjønner at dette er den røde tråden med en helt klart tilknytning til tittelen, men dessverre har den lite å gjøre med resten av sketsjene og fremstår som noe unødvendig.

Sketsjene er mange og varierende, og ofte med en ganske frekk tone. Det er mye onani og underlivshumor, men de klarer å holde det unna det vulgære. Det hjelper også at det er flere jenter enn gutter på scenen, så det faller aldri helt i #guttastemning. En overdreven seksuell parodi på Triana Iglesias er provoserende morsom, og en hel absurd sekvens av Harry Potter-slossing og tyrefekting ender i en “Han hadde rett, dette var bra for sexlivet vår!”. Overraskende og gøy.

En annen fulltreffer er alenefaren som sparker sin aupair og innser hvordan han ikke kommer til å klare seg uten henne. Kim må derfor komme tilbake både for å hjelpe han med å synge den sarte balladen – samt for å tørke opp etter yngstemann. Skarp og vittig! Det er Valentin Barli som gestalter den syngende pappaen, og utmerker som kveldens sterkeste skuespiller.

Likevel er det en del sketsjer som ikke helt klarer å nå potensialet sitt, og blir derfor ganske raskt glemt etterpå. Noen punchlines kommer så brått at man omtrent ikke får det med seg, og i noen tilfeller slår de ikke an i det hele tatt. Men når det er bra, da er det gøy!

Det Persbråten vinner mest på er et høyt tempo og en stor spilleglede. Det er jaggu gøy å se skuespillerne på scenen, som tydelig storkoser seg uansett hva. Det skal ikke legges skjul på at de fleste av sangnumrene var ganske sure, og de kunne nok med fordel ha valgt melodier som ikke var så musikalsk-krevende. Likevel er det en sjarm i de eksplosive numrene når skuespillerne tydelig har det så gøy!

Bandet må også trekkes frem som et veldig fint tilskudd til revyen. De har stålkontroll på musikken og er smart plassert bak vegger av plast på scenen. Når de ikke er i fokus glir de sømløst inn i scenebildet, og når det er deres tur til å spille skinner lyset på plasten. Kult virkemiddel!

Tim Åsgard på trommer har også et av kveldens beste numre, hvor han rett og slett beveger seg vekk fra publikum, spiller trommer opp trappen, og ender til slutt på balkongen over scenen. Snakk om å utnytte scenerommet og talent. Den enorme applausen som følger sier sitt om hvor virkningsfull noe så enkelt kan være.

Årets revysesong er i gang, og Persrevyen leverte en underholdene revy med både svakheter og styrker. Men på sitt beste er den virkelig vittig, og spillegleden skuespillerne viste får meg til glise hver gang jeg tenker på den.