Et av de første spørsmålene vi måtte ta stilling til da vi startet opp Teaterungdom.no var: Hva er teater for ungdom? Vi visste at vi skulle dekke teaterlivet på ungdommens egne premisser, men betydde det at vi kun skulle se forestillinger laget spesielt for ungdom, eller kunne vi tenke bredere? Vi landet på det siste. Virkelig gode teaterforestillinger klarer å fenge et bredere publikum enn bare primærmålgruppen. I andre sjangre er dette en selvfølge (SKAM ble jo sett på av langt flere enn vgs-elever), men i teaterverdenen kan båsene virke trangere. Derfor bestemte vi oss for å rive båsene! Dette har ført oss inn i Hovedsalen på Operaen, og til foredrag på Dramatikkens hus. Vi har fått oppleve fantastiske ting, produksjoner som ikke er laget spesielt for ungdom, men som treffer en nerve eller en tematikk teaterungdom forstår bedre enn noen andre.
Rådhuset i Elverum, på kvelden, da det er på sitt fineste. Foto: Helge Langerud Heikkilä
Da vi bestemte oss for å innta Elverum og dekke kulturlivet der, var Elverum bibliotek det første stedet vi oppsøkte. Her satte vi oss ned med PCene våre og forsøkte å kartlegge kulturlivet i byen. Hvilket teatertilbud finnes her? Hvordan blir Elverums teaterungdom ivaretatt? Vi sjekket ut tilbudet på Skogmuseet og Glomdalsmuseet og fikk på plass avtaler med Kulturhuset, men vi la også merke til rommet vi satt i. Store bjelker, bøker og fine vinduer. Kjelleren på rådhuset, selve biblioteket.
Bøker, sjakk og kultur. Et bibliotek kan være så mangt. Foto: Helge Langerud Heikillä
Som tidligere nevnt har vi flere ganger vært på foredrag, det arrangerer også Elverum Bibliotek. I dag (29.november) holdes Sjakkforedrag med Hans Olav Lahlum og Atle Grønn. Timingen er perfekt med tanke på VM-matchen som nettopp er unnagjort. Som møteplass og samlingssted har biblioteket en unik posisjon og, i likhet med teatre, samler det mennesker i alle aldre. Denne høsten har jeg selv sittet flere ganger i biblioteket og skrevet anmeldelser fra Elverum, og til min store glede ser jeg at Elverum bibliotek i all hovedsak besøkes av ungdom, kanskje til og med teaterungdom? Jeg er langt inne i egne spekulasjoner og tanker allerede, så jeg gir meg her. Jeg ville bare benytte muligheten til å skryte litt av Elverum bibliotek. Teaterungdom.no har inntatt byen, og lokalet i kjelleren på rådhuset har imponert.
Riksteatret inntar Kulturhuset i Elverum med Teaterungdom.no på slep. Kveldens publikum består i all hovedsak av småbarnforeldre og en og annen nostalgiker med hjerte Roald Dahl. En fantastisk forfatter som tillot bestemødre å være ekle og foreldre å være grådige. Kveldens forestilling serverer begge deler, men mest av alt er dette en forestilling det svinger av, for her står det musikalske i sentrum.
En magisk gryte og en helt fantastisk medisin laget av Georg, i Espen Maunos skikkelse. FOTO: L-P Lorentz
Tittel: Georgs magiske medisin
Hvor/Når: Elverum, storstua 27.november
Av: Roald Dahl Dramatiker/regissør: Morten Joachim
Musikk/sangtekster: Gunnar Eiriksson Musikalsk ansvarlig, musikk og sangtekster: Espen Mauno
Produsert av: Riksteatret i samarbeid med Sogn og Fjordane Teater og Haugesund Teater
Medvirkende: Ellen Andreassen, Ulla Marie Broch, Espen Mauno, Kristian Winther. Musikere: Andreas Bratlie og Tore Thorvaldsen Sandbakken
Kommende forestillinger: Spilles på turne over hele landet vinteren/våren 2018-2019, i Oslo Nydalen 13.-19.desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Funky! Om jeg må beskrive Riksteatrets oppsetning av Georgs magiske medisin med ett ord må det bli funky. Her er musikken høyt prioritert. Så om bestemor blir litt mindre skummel av å danse og groove med, får det bare være. For musikken er virkelig fengende! Musikerne Gunnar Eiriksson og Espen Mauno har gjort et solid stykke arbeid. At så store deler av denne snaut 90 minutter lange forestillingen (inkludert pause) synges og danses er selvfølgelig med på å plassere forestillingen med et bein godt plantet inn i musikalsjangeren. At karakterene i stor grad snakker til publikum og ikke til hverandre er også et tydelig grep. Georgs magiske medisin er sånn sett både ryddig og grei å forholde seg til, en oppskrift det er mulig å gjenta kveld etter kveld.
Tungen til —- er kanskje forestillingens største stjerne, makan! FOTO: L-P Lorentz
Historien handler om Georg – en ung gutt som bor på en bondegård sammen med mor, far og bestemor. Bestemor er fæl, og når hun er alene med Georg avslører hun at hun er en heks. Derfor bestemmer Georg seg for å lage en egen medisin å gi bestemor klokken 11, i stedet for den som står i medisinskapet. Resultatet er en enorm bestemor, et gigantisk egg og et par dansende gårdsdyr. Mor og far blir i tillegg griske og fæle. Til slutt nyses bestemor bort og vi står igjen med en relativt lykkelig slutt.
Så kort og konsist kan man oppsummere handlingen i Georgs magiske medisin, og når sant skal sies går ikke Riksteatret så mye dypere enn det. De lar karakterene være artister og leker mer med musikken enn med historien. Sånn sett blir man ikke ordentlig kjent med rollene, og flere barn i salen forsøker faktisk å advare bestemor når far skal til å gi henne den siste medisinen. Skillet mellom “onde” bestemor og “midt på treet all-righte” far er med andre ord uklart for barna i salen.
Det synges og danses og spilles på scenen, og det svinger også. FOTO: L-P Lorentz
Det denne forestillingen derimot lykkes med er å skape magi. Selve gryta, og forvandlingene fungerer strålende. Scenografien vokser også på meg utover i forestillingen. Små detaljer som “bilen” og “gryta” er også med på å heve hele opplevelsen. Alt i alt er dette nok en solid barneteaterforestilling fra Riksteatret. En forestilling som svinger, men som ikke gir meg noe særlig mer enn litt rockefot.
Tidligere i høst ble Are Kalvøs bok “Hyttebok frå helvete” utgitt. En bok der komikeren trashtalker friluftslivet og dets entusiaster. Nå står han på scenen og gjenforteller innholdet i et one-man-show med samme navn. Hyttebok frå helvete er et spark bak til alle som går søndagstur i marka, besøker DNT-hytter i ferien og sanker fjelltopper med familien. Det er ganske mange av oss, faktisk 80% i følge Kalvø selv. Tåler vi – majoriteten – en hel kveld med harselering? Ser også vi humoren i det?
Are Kalvø har utforsket friluftslivet og konkluderer med at han absolutt ikke tilhører fanskaren. FOTO: John Andresen
Tid og sted: Latter, Hovedscenen, 24. november 2018
Kommende forestillinger: 27. november på Latter (utsolgt). Spiller i Bergen ut året og reiser på turné i 2019.
Anmeldelse av: Mari Noodt
Kalvø står alene på scenen, som komikere ofte gjør. Bak han er en hyttevegg malt på en backdrop, og på midten, et vindu. Det fungerer fint som en liten skjerm for bilder og tekst. Kalvø selv sluntrer fram og tilbake foran vinduet og forteller åpenhjertig om sitt hatfulle forhold til friluftslivet og hvordan han ser ned på alle som lovpriser det. Han sammenligner friluftsfrelste med karismatiske kristne, forteller om alle vennene han har mistet til naturen, om hvor idiotisk det er at vi helt ukritisk oppsøker hytter som heter for eksempel “myggheim”.
Basert på latteren i salen, kan det tyde på at Kalvø også denne gang treffer blink med satiren sin. Majoriteten, de friluftsfrelste, ser ut til å ha en god dose selvironi og showet må sies å være en suksess for de på 40+. Det er tross alt de som fyller opp salen i kveld. Jeg deler nok ikke den samme entusiasmen. Det er ikke mangel på gode poenger, for Kalvø har et skarpt blikk, men temaet mister litt piffen etter 30 minutter. Kalvø oppleves som litt for sint og er nesten utelukkende morsom på andres bekostning. Det blir dessverre litt kjedelig i lengden.
Kalvø byr mye på andre, og lite på seg selv i “Hyttebok frå helvete”. FOTO: John Andresen
Mot slutten av forestillingen forsvinner Kalvø ut i en digresjon som tar opp dagens politiske klima. Her leverer han intelligent og dagsaktuell satire som hadde sklidd rett inn i for eksempel Nytt på nytt. Det er forfriskende og viser komikerens samfunnsforståelse og satiriske talent. Jeg skulle ønske dette var en større del av forestillingen. Å kun fordype seg i materiale fra Hyttebok frå helvete er litt snevert… Det hadde fungert strålende som en liten del av et show! I kveld blir det for mye trashtalk og nedlatende ord om oss 80%, og for lite humor på andres bekostning – spesielt Kalvøs egen.
Julen nærmer seg med stormskritt. For å virkelig finne julestemningen kan man ta turen til Chat Noir for å se Natt i Nisseland. En magisk verden hvor julaften er i fare!
Det er sent på kveld, lille julaften i Nisseland. Alle er i godt humør og alt er som det pleier, men plutselig kommer det et voldsomt tordenbrak etterfulgt av en ond latter. Alle blir stive av skrekk, unntatt Nissefar, han vil plutselig til sol og varmere strøk. Alle forstår at det er den onde Trollmannen som har forhekset Nisseland, og det på lille julaften. Nissens assistent Claus leser i den store nisseboken at for å bryte trolldommen må han reise til vår verden og hente to barn som ikke hører hjemme i Nisseland, Vinterland eller Trollmannens Rike. Hva han må gjøre videre etter det vet han ikke, for noen har sølt grøt i den store nisseboken. Likevel reiser Claus og henter søsknene Mats og Mina, og sammen må de reise ut i Trollmannens Rike. Klarer de å redde julen sammen?
Natt i Nisseland er skrevet av Benedict Parton og ble satt opp for første gang i 1997, og har vokst til å bli en årlig forestilling på Østlandet. En førjulstradisjon med andre ord. Forestillingen er variert, og inneholder alt fra sang, dans og musikk til skumle og morsomme partier. Noe som fenger både store og små. På scenen står det en blanding av profesjonelle skuespillere og lokale barn. Alle er med, synger og danser.
Natt i Nisseland er en forestilling det er lagt mye arbeid i, noe som synes. Det er en fin juleforestilling for store og små, hvor aktørene på scenen virkelig gir alt. En finfin juletradisjon!
Natt i Nisseland spilles på Chat Noir 25.november, 2., 16. og 17.desember. Teksten tar utgangspunkt i fjorårets oppsetning på samme sted
For hundre år siden ble Vidar Sandbeck født. Han er for mange kjent for sine bøker, fortellinger og musikk om den lille gutten Påsan fra Åmot. Hovedsaklig selvbiografiske bøker og tekster fra Vidars barndom. Påsan er en liten gutt som må hjelpe til hjemme; vaske gulv, henge opp klær og rydde rommet. Mor vil at Påsan skal gjøre plikter, men Påsan er full av fantasi og vil heller oppdage verden med tøyelefanten fru Martinsen. Hvorfor kan ikke du være som de andre? spør moren til Påsan.
Kari Noreger har laget fantastiske dukker til De kaller meg Påsan. FOTO: Jonas Jeremiassen Tomter
Tittel: De kaller meg Påsan
Hvor/Når: Sentralen, Hvelvet 14.november
Av: Amanda Hedvig Strand, Mathias Augestad Ambjør og Julia Küster Basert på tekster og sanger av: Vidar Sandbeck
Regi: Ellen Martha Jerstad Musikalsk arrangement: Mathias Augestad Ambjør
Scenografi: Marit Milvang Dukkemaker: Kari Noreger Lysdesign: Thomas Gallagher
Medvirkende: Amanda Hedvig Strand, Mathias Augestad Ambjør og Julia Küster
Kommende forestillinger: Ingen flere oppsatte forestillinger
Anmeldelse av: Christina Bjurholt
Forestillingen er en co-produksjon mellom Teater Innlandet og Feil Teater. Historien og sangene er utviklet av skuespillerne selv, sammen med regissør Ellen Jerstad (kjent fra Øyteateret). Feil Teater skriver i programmet at “Vi tror på at man får større eierskap til verket når man tar del i hele prosessen, og at dette styrker teateret vårt. Det er da spillegleden kommer, og uten den har vi ikke stort.” Godt utgangspunkt!
Forestillingen spilles på Sentralen i Oslo, i Hvelvet, et rom uten akustikk. De kaller meg Påsan hadde fortjent akustikk. Det er fine sanger og gøyale lyder, rommet jobber sånn sett mot skuespillerne. Likevel blir publikum trukket inn i universet til Påsan. For han og fru Martinsen har et helt eget univers. Et gøyalt univers med pirater, ekko-stemmer og rakettsnabler.
Den barnlige logikken er sjarmerende. Som når Påsan og fru Martinsen er på månen og får beskjed om at ingen bor her, og de er jo ikke ingen – de er jo noen, så da kan de ikke bo der. Eller når fru Martinsen møter en annen elefant som også sier hoppetihopp-klappetiklapp-regla. Den som Påsan ikke får til å si, for den kan kun elefanter, og plutselig blir Påsan litt ekstra alene.
Aktørene bytter på å styre dukkene, endre scenografi og spille andre karakterer. Overgangene flyter godt, og regien er leken og full av overraskelser. Som når Mor tar fru Martinsen fordi Påsan ikke gjør pliktene sine og plutselig henger tøyelefanten mellom to planker akkurat for høyt til at Påsan rekker opp. Nydelig grep! Det er så gøy å se Påsan komme med nye strategier på hvordan han skal få vennen sin ned igjen.
De tre skuespillerne, og de to stjernene. FOTO: Jonas Jeremiassen Tomter
Både Påsan og fru Martinsen, lever, noe som er selve nøkkelen for å mestre figurteater. Det er mye å tenke på, men alt gjøres helt etter boka, noe som gjør at publikum virkelig kan nyte Påsan-universet. Påsan snufser og tørker nesa, til og med! Noe som kan virke som en merkelig ting å si, men det betyr at dukkefører virkelig er i ett med Påsan. Det er da det er ekstra gøy med figurteater!
Oi, den var fin! hvisker ei jente ved siden meg når det kommer en fugl over scenen. Det syns jeg og. Dukkemaker Kari Noreger har gjort en formidabel jobb. Alle dukkene er uttrykksfulle og får god kontakt med publikum. Marit Milvang sin scenografi passer lekenheten i forestillingen og byr også på overraskelser. Tårnet av planker vris, vendes, åpnes og dras på i alle retninger. Lyset brukes godt for å underbygge stemningen og lysdesigner Thomas Gallagher bruker rommet godt. Dette er en forestilling som så vidt har hatt premiere, men som allerede er godt innarbeidet.
Hvorfor kan ikke du være som de andre? spør moren til Påsan, men kanskje det hadde vært bedre om de andre hadde vært litt mer som Påsan? Dette er bra teater, laget av engasjerte folk! Jeg gleder meg til å følge Feil Teater videre
Vega scene er så nytt at det fortsatt lukter maling når vi kommer inn i salen. Forestillingen vi skal se er også ny. Maria Nygren har skrevet en historie som består av minner og er oppdiktet på samme tid. Utdraget som ble spilt på ungTEKSTkershus tidligere i høst gjorde oss nysgjerrige, og i kveld fikk vi bekreftet at det var vel verdt å ta seg turen til premieren!
Jeg er Kolibri har rot i virkeligheten, men ikke alt er sant. Hva som er hva er ikke så viktig. Plakat: Maria Petronella Muri Nygren og Marianne Bain
Medvirkende: Ola Magnus Gjermshus, Karoline Nysveen, Andreas Koschinski Kvisgaard og Maria Petronella Muri Nygren
Kommende forestillinger: Gjøvik Kultursenter 7. og 8. desember
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud
Det er skuespillerne selv som sjekker billettene og tar oss i mot. Det er god stemning i salen, og mange kjente fjes blant studenter og nyutdannede skuespillere. Jeg er kolibri er en forestilling av Maria Nygren, til den 14-årige utgaven av seg selv. Den ble opprinnelig skrevet til bachelorforestillingen hennes på Westerdals for 3 år siden, og har siden den gang vært innom mange mennesker og nå fått en helt ny drakt.
Scenografien består av et scenelys og en haug med plastikk. Det er enkelt, samtidig som plasten hele tiden skaper nye bilder og brukes i mange settinger. Skygger fra lyskasteren er med på å skape dynamikk i bildet og rammer inn det som skjer. Jeg er kolibri handler om Maria, forfatteren selv. Det er minner fra den gangen hun var syk, blandet med dikting. Hva som er hva får vi ikke vite, men jenta i forestillingen har spiseforstyrrelser og blir lagt inn. Vi følger samtaler med terapeuten og selvmord blir et sentralt tema. Har hun noen gang planlagt selvmord? Vil hun virkelig dø? Er hun i det hele tatt sterk nok til å ta selvmord? Frykten for å glipp av noe, overvinner tanken på å dø. Samtalen går videre. Vi møter en annen pasient som er besatt av Wikipedia og vi møter kjæresten. Han som prøver å forstå. Han som vil ha Maria hjem og vil at alt skal bli som før. Han som virkelig ikke forstår.
Vi får mer og mer medlidenhet med Maria etterhvert som hun forteller. Hun setter fine ord på hvordan det er å ha en psykisk lidelse. Man kan ikke bare børste den av seg selvom man vil. Spiseforstyrrelser handler om en sykelig trang til kontroll, men når helsevesenet blir blandet inn mister man denne kontrollen og ting kan fort bli verre. Det handler om skam, nederlag, sorg, men også håp. Jeg er kolibri åpner for den alvorlige samtalen, den som man kanskje ikke vil ta, men må for å bli bedre.
Jeg er kolibri er skrevet til 14 år gamle Maria, men den berører alle. Deg, meg, de friske og de syke. Det er teater som betyr noe – for de på scenen og de i salen. Det er kunst som setter fokus på de viktige og aktuelle problemene i samfunnet, og det funker. Maria Nygren lar sin stemme runge i kunstverdenen med en frisk og klar kraft som når langt, men kanskje viktigst av alt når den til ungdommen. Vi håper stemmebåndet holder lenge, og gleder oss til å se hva hennes neste prosjekt blir!
Etter direkte ordre fra Adolf Hitler ble Finnmark tvangsevakuert og satt i brann oktober 1944. Koreograf Simone Grøttes bestefar Hjalmar var elleve år da dette hendte. Hans historie er utgangspunkt for den vakre og følsomme forestillingen Glemt.
På scenen er Hanne Svenning, Karianne Andreassen, Dag Rune Sjøli, Henriette Hamli og Stian Bergdølmo. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen.
Kommende forestillinger: 18. november på Dansens Hus, på Nord-Norgeturné våren 2019
Anmeldelse av: Marianne Holsmo
Da bestefaren til Simone Grøtte var 11 år ble han hentet i hjemmet sitt og tvangsevakuert med den tyske båten Carl Arp. Lyden han husket best fra tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms i perioden 1944 1945 var torpedoalarmen. Torpedoalarmen og luken fra båten som ble skalket igjen over ham. Med krigens nyanser og bestefarens barndomsminner som bakteppe har Simone Grøtte koreografert og regissert Glemt. Som tittelen tilsier handler forestillingen om nettopp dette; hverdagserindringer, lukter og lyder fra en svunnen tid ingen prater om lenger. Selv hadde Simone Grøtte aldri spurt bestefaren om denne tiden i hans liv. Hvorfor hadde hun ikke spurt? Akkurat denne problemstillingen tror jeg de fleste kan kjenne seg igjen i. Vi spør ikke så ofte om fortida ei heller hva man i fortida har mistet, glemt og reist seg opp fra igjen.
Danserne leverer også sterke skuespillerprestasjoner i Glemt. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen
Men enkel scenografi og sterke danseprestasjoner ønsker Simone Grøtte både å spørre og fortelle erindringer om krig. Scenerommet er rektangulært og publikum sitter på alle sidene av det. Fra taket henger det brente vedkubber den typen vedkubber som har forkullet fullstendig under brann. Scenerommet kommer nært på publikum, og jeg kjenner at jeg blir kjent med danserne, luktene og objektene de har tatt med seg. Elementene på scenen er fra tidsperioden vi blir dratt inn i; en radio, ei pute, et førstehjelpsskrin og en kaffeboks. Men objektene er ikke bare objekter… De snakker til oss. Plutselig står tiden stille, og ut av kaffeboksen hører vi bestefaren til Simone fortelle sin vanskelige historie. «Hva skal vi egentlig med fortida?».
Fargene, kostymene og objektene spiller sammen om å formidle den gripende historien. FOTO: Mariell Amelie Lind Hansen.
Noe av det fineste med å gå på teater er å bli fortalt gode og gripende historier. Enda mer gripende er det når en forestilling evner å fortelle slike historier ved å bruke nonverbale uttrykksformer. Dette mestrer både Simone Grøtte og danserne, perfekt akkompagnert av vakre og intense toner fra musikere som Ola Bremnes, Mari Boine og Inger Màrja Eira. På en fysisk og visuelt vakker måte beveger forestillingen seg fra det lette – fordi krigens erindringer også er erindringer om latter og humor – til det sterke- fordi krigen fremdeles er det farlige og uvisse. Det hele sys sammen av Hjalmars fortelling, og fem dansere som på vakkert vis makter å uttrykke det følsomme og intense fra en glemt historie.
Vi har anmeldt Alt er nytt før, men siden alt faktisk er nytt, er vi tilbake for å se hvordan det står til med Lepperød, Farley og co. Holder konseptet vann? Klarer de å fornye seg kveld etter kveld? Tirsdagens utvalgte gjester er debutant Cecile Moroni og Jonis Josef, kjent fra Latter. Vil deres nye materiale treffe? Det er i grunnen mange usikkerhetsmomenter knyttet til kveldens utgave av Alt er nytt. Med lovordene fra tidligere kritikker i bakhodet, lever allikevel håpet om en lykkelig slutt.
Hodene bak Alt er nytt, Martin Lepperød (øverst til høyre) og Henrik Farley (øverst til venstre), sjarmerer og briljerer på Klubbscenen! FOTO: Hentet fra latter.no
Tid og sted: Latter, Klubbscenen, 13. november 2018
Medvirkende: Martin Lepperød, Henrik Farley, Cecile Moroni og Jonis Josef
Kommende forestillinger: Siste forestilling i år er 4. desember. I spilleplan våren 2019
Anmeldelse av: Mari Noodt
Takk og lov for Martin Lepperød og Henrik Farley, sier nå jeg. Jeg skal ærlig innrømme at de kritiske spørsmålene hang over meg da jeg gikk inn i Oslos desidert mest klaustrofobiske lokale. Klubbscenen på Latter er virkelig ikke noe å skryte av… Joda, de legger opp til en intim og varm atmosfære, men overdrevent komfortabelt er det ikke akkurat. Forutsetningene for å gi seg hen til en humorkveld, kunne utvilsomt vært bedre. Men så kommer Lepperød og Farley ridende inn på hvite hester – til unnsetning for den trauste novembersjelen! Etter få sekunder er jeg omvendt og forsvinner inn i deres herlige komiverden. Klubbscenen får være så klam den bare vil, for jeg ler så jeg griner.
Det er noe med kjemien og timingen til gutta i Alt er nytt. De har liksom funnet fram til en felles bølgelengde som de surfer avgårde på, til publikums store begeistring. Med en kameratslig tone og litt keitete framtoning, sjarmerer de oss i senk i improviseringen. Her er ingenting planlagt og ting kan gå litt skeis, men det er nesten det aller morsomste. Premisset er jo satt, og vi ler hjertelig av og med dem, både i punchliner og bloopers.
Cecile Moroni er kveldens debutant og jobber hardt for publikums respons. FOTO: Tore Sætre
Når gjestene da skal opp på scenen, er premisset noe annet. Dette skal jo være ekte standup med vitser og poeng, ikke improvisasjon. Vi lar dem ikke komme unna med feilskjær like lett. Det er nok ikke helt rettferdig ovenfor komikerne, og er kanskje en liten svakhet i konseptet. Førstedame ut, franske Cecile Moroni, må i alle fall slite litt for responsen. Hun har et skarpt blikk på nordmenn og kommer med noen morsomme poenger om integrering og norsk kultur. Men selvom språket gjøres til en gimmick, skaper det også litt trøbbel for Moroni. Vi hører ikke alt hun sier, og mister nok et par vitser av den grunn, men en tøff debut likefullt.
Jonis Josef er kjent for mange, og en viss forventning følger derfor med. Josef virker ikke like forberedt som Moroni, og følger vertenes mer improviserte stil. Det fungerer ikke helt, for poengene blir ikke skarpe nok. Sporadiske vitser om indianere og jøder faller ikke helt i god jord, men han redder seg nogenlunde inn med en pornoavslutning. Litt billig, men morsomt. Alt er nytt er jo et prøverør for nytt materiale, og Josef har en del arbeid å gjøre før dette sitter.
Jonis Josef begynner å bli en kjent skikkelse. Det vil ikke dermed si at alt han lager er gull. FOTO: Tobias Nordli
Det er alltid en risiko når det kommer til improvisasjon og nytt materiale. Vi er prøvekaniner, og noen ganger er man ikke like heldig. Jeg vil allikevel anbefale Alt er nytt som et godt avbrekk fra en sur novemberdag. Lepperød og Farley er bunnsolide og pålitelige. Av dem vil du få førsteklasses underholdning og mye latter for pengene! Gjestene får du bare gamble på. Du kan håpe på et ess, og hvis ikke… De holder heldigvis ikke på så veldig lenge.
Oslo Nye Teater klinker til med årets kanskje minst sexy tittel, når de iscenesetter Lena Anderssons bok Rettstridig forføyning på Centralteatret. I hovedrollen møter vi Ingvild Holthe Bygdnes, forelsket og gal! Alan Lucien Øyen står for regien i det som viser seg å være en av de morsomste og mest lekne forestillingene på teaterscenene i Oslo denne høsten. Ester Nilsson er forelsket, på den usunne måten, og publikum kan le av det. Dette er teater for ungdom.
Plakat Rettstridig forføyning med Ingvild Holthe Bygdnes og Anders Mordal i hovedrollene. FOTO: Erika Hebbert
Tittel: Rettstridig forføyning
Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Centralteatret torsdag 8.november
Av: Lena Andersson Dramatisert av: Karin Parrot Jonzon Oversatt av: Maja Skanding
Regi: Alan Lycien Øyen Scenografi/kostymer: Åse Hegernes Dramaturg: Marianne Sævig
Medvirkende: Ingvild Holthe Bygdnes, Anders Mordal, Anne Guri Tvedt, Henriette Faye-Schøll
Kommende forestillinger: spilles frem til og med 22.desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä
Ester Nilsson (Ingvild Holthe Bygdnes) holder foredrag om kunstneren Hugo Rask (Anders Mordal). De møtes, og Ester er solgt. Kjærligheten hun føler utvikler seg til begjær og selv når han tar avstand klarer hun ikke slutte å tenke på han. For å bruke et velkjent uttrykk: “bitches be crazy”. Besettelsen tar ikke slutt… Akkurat slik det er å være forelsket.
Lena Anderssons roman har vunnet priser og tok Sverige med storm. Nå har altså Alan Lucien Øyen tatt turen opp til Oslo Nye Teater for å iscenesette denne litterære besettelsen. Forestillingen er god! Alan klarer å treffe punktet hvor man både føler med og ler av Ester. Hun er ganske håpløs, fryktelig irriterende, og akkurat slik man selv kan bli når man er forelsket. Selv tar jeg meg selv i å le høyt flere ganger. De små bruddene med dans, temposkiftene og den enkle scenografien benyttes effektivt for å underbygge historien. Å la de to hovedkarakterene bli spilt av to skuespillere, mens Anne Guri Tvedt og Henriette Faye-Schøll fungerer som fortellere og alle andre karakterer, fungerer også strålende. Regien er rett og slett helstøpt.
En enkel og effektiv iscenesettelse bærer historien frem på en særdeles underholdende måte. F.v. Ingvild Holthe Bygdnes, Henriette Faye-Schøll, Anne Guri Tvedt, Anders Mordal. FOTO: Mats Bäcker
Som journalist er det ofte et mål å få skrevet raskt etter en forestilling. Denne gangen hadde jeg litt mer tid på meg, det er jeg glad for. Rettstridig forføyning har rett og slett vokst på meg (slik en forelskelse også kan gjøre). Holthe Bygdnes er hysterisk i rollen som Ester Nilsson, hennes rolletolkning er alene grunn nok til å se denne forestillingen. Følelsen av at tematikken sniker seg inn under huden på deg, gjennom humoren og gjenkjennelsesfaktoren er også sterkt til stede. Nå, flere dager senere tenker jeg desto mer på Ester, forelskelse og håpløse utsagn som “snakkes sikkert”.
Forestillingen er ikke en av de som gjør at du mister pusten i teatersalen. Dette er enkelt, artig og godt teater, hvor alvor og humor flettes sammen til en finurlig liten historie. Båret frem av en glimrende hovedrolleinnehaver og dyktig regissør. Boken (som jeg personlig ikke har lest.. ennå) må bare være god, ellers skjønner jeg ingenting.
Vi er Teaterungdom, noe som gjør begeistringen min enda sterkere. Dette er teater som egner seg utrolig godt for ungdommer. Stykket er morsomt. Det handler om forelskelse, noe ungdomstiden er fullt av. Fortellingen formidles på en enkel og ryddig måte som aldri blir kjedelig. Så ikke la deg lure av den litt trause tittelen kjære teaterungdom, dette er en forestilling dere vil sette pris på. Terningkast 5!
