Med minusgrader og bitende vind ute, skulle man tro det var deilig og varmt å sette seg i den lune salen på Trikkestallen. Og det er det også – til å starte med. Men kulden trenger seg inn allikevel, ikke på grunn av dårlig varmeanlegg, men på grunn av det vi ser på scenen. Forestillingen heter Mørketid, og den tvinger oss til å se virkeligheten vi helst vil ignorere. Virkeligheten til to flyktninger. Det er vondt, fint, jævlig og tragisk… Men først og fremst er det veldig, veldig viktig. 

 De to skuespillerne Aroob Sajjad og  Shammi Aulakh utgjør ensemblet i Mørketid. FOTO: Thorstein Roland

Det er Henning Mankell som har skrevet manuset. Mange kjenner han kanskje best som skaperen av politimannen Kurt Wallander, men Mankell skrev også en mengde skuespill – ofte med en samfunnskritisk brodd. Mørketid er intet unntak. Her setter han fokus på de papirløse, de som oppholder seg ulovlig i et land, uten noen rettigheter. Det er kun to karakterer med i stykket: En far og en datter. De har flyktet fra hjemlandet og gjemmer seg nå i en forlatt kjeller i Norge. På veien har de opplevd mange grusomheter i form av fornedring og tap av deres kjære. Sorgen er stor, spesielt hos far, som rakner mer og mer for hver dag som går. Datteren kveles av mangelen på frihet. De har kun hverandre. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

På scenen står det to skuespiller fra London, begge med sørasiatisk bakgrunn. Shammi Aulakh spiller far og Aroob Sajjad spiller datter. Det gjør de på strålende vis og deres relasjon er vidunderlig overbevisende. Vi tror på at Aulakh er en far som elsker datteren, men som sliter med å takle alt det vonde de har opplevd. Vi tror på at Sajjad er en datter som elsker faren, men som sakte men sikkert mister hans tillit. Aulakh spiller med hele kroppen og vi kan virkelig se traumene faren bærer spor av. Framføringen er så nyansert og solid at han ikke trenger å si noe. Vi ser følelsene skinne ut av øynene. Med en ung pågangsvilje som ikke ennå er kneblet av erfaringer, imponerer også Sajjad stort som datter. Hun er optimistisk i faenskapen, men vet ikke hvordan hun skal håndtere faren som tydelig begynner å miste forstanden. Vi ser fortvilelsen og kjærligheten i hennes ansikt, og det griper oss så det gjør vondt. 

En sterk historie, iscenesatt av Toni Usman. FOTO: Thorstein Roland

Toni Usman står for regien. Han har selv gjort rollen som far tidligere, og det er tydelig at det er et materiale han har jobbet mye med. Han har valgt å sette opp Mørketid på urdu, og avskjærer med det den uunngåelige avstanden til historien. Den brutale virkeligheten fremstår sterkere for oss når språket blir en del av fortellingen. Dette er ikke bare teater, det er realiteten for tusenvis av mennesker rundt omkring i verden. Mennesker det er lett å distansere seg fra fordi man ikke makter å bry seg om slik en enorm mengde, men når gruppen spikkes ned til to enkeltindivider er det umulig å se bort. Far og datter gir oss et ansikt, en skjebne, et liv. De gir oss et stikk i magen og tvinger oss til å se lenger enn vår egen bakgård. Det er jævlig, men ufattelig virkningsfullt. 

Mørketid er en forestilling som ikke bare er bra, men også viktig. Viktig fordi den setter fokus på et av verdens største utfordringer, og fordi den har kraften til å påvirke enkeltmennesket. Den krever medfølelse og engasjement, og hadde den vært obligatorisk for skoleelever tror jeg helt ærlig at verden ville blitt et bedre sted å leve i fremtiden. Dette går lenger enn hva som passer for ungdom eller ikke, dette er teater som fortjener å bli sett og hørt.

Det Andre Teatret er fylt til randen av publikum klare for å se Tidshopperne. Konseptet er enkelt: to improvisatører spiller ut en scene og blir ved hjelp av lydsignaler fra lydimprovisatøren sendt frem og tilbake i tid. Denne lørdagskvelden er det Mikkel Niva og Olli Wermskog som inntar scenen. Publikum foreslår steder improvisasjonen kan foregå på, i kveld faller valget på «prøverom». Vi møter en som leter etter nye klær til første jobbdag og en butikkeier med et fancy klesbutikkkonsept og et gjennomført prøverom.

Tiden står på ingen måte stille på Det Andre Teatret. FOTO: Pressebilde fra Det Andre Teatrets hjemmeside

Det går litt trått i starten, men etterhvert som det skapes flere lag i karakterene og flere sidehistorier, blir det interessant. Improvisatørene er dyktige, fungerer godt sammen på scenen og hopper imponerende fort inn og ut av roller som er med på å belyse ulike tidsepoker i de to hovedkarakterenes liv. Lydsignalene sender oss tilbake til flere trøblete situasjoner i karakterenes fortid, hvor motspilleren hopper inn i rolle som andre karakterer som eksisterte i hovedpersonens liv på den tida.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Denne kvelden ender historien opp meg å bli en kjærlighetshistorie mellom en homofil lærer som er redd for å ikke være kul nok første dag på jobb og den ivrige eieren av den fancy klesbutikken. I siste scene blir læreren invitert på date av butikkeieren. Det er interessant og morsomt de gangene de klarer å skape en konflikt som henger sammen med ting de har spilt ut tidligere, i karakterenes fortid. Forbausende ofte klarer de å skape helhet og mening i en historie som improviseres frem foran publikums øyne. At det er ren improvisasjon gjør også at det oppstår noen logiske glipper i blant, men det gjør ingenting. Det gjør det heller ekstra morsomt når improvisatørene, i karakter, kommenterer hverandres småfeil og klarer å dra nytte av det i situasjonen.

Olli Wermskog og Mikkel Niva kveldens tidshoppere.

Improvisatørene på lyd og lys skal også ha sin del av æren for at dette blir underholdende. De bryter av scenene i tide før det blir kjedelig og sender de to på scenen tilbake eller frem i tid på tidspunkt som tilfører historien noe, samt bringer nye stemninger inn når det trengs.

Jeg anbefaler en tur på Det Andre Teatret for å se improteater av høy kvalitet. Om du drar for å se Tidshopperne en annen lørdag i høst (spilles både 10. og 24. november) kan jeg ikke garantere hva dere får, men underholdende er jeg ganske sikker på at det blir!

Skiens improteatergruppe, Norges Lykkeligste, har utfordret Teater Ibsen til improkamp. Lagene konkurrerer om å lage de beste scenene, helt uten forberedelse. Gjennom en rekke dueller skal en vinner kåres. Denne gangen i Teater Ibsens egne lokaler på Klosterøya, hvor vi en gang for alle skal finne ut om det er Norges Lykkeligste eller Teater Ibsen som har de beste, vakreste og morsomste skuespillerne i byen!

Teaterungdom.no har tatt turen til Skien, hvor høykultur møter gøykultur til duell. PLAKAT: Teater Ibsens facebookarrangement.

Teaterungdom.no har tatt turen til Skien for aller første gang. Tidligere har vi sett teatersjef Thomas Bye imponere med sin forestilling 0+0=4 (som fortsatt spilles, for eksempel på Vega Scene i Oslo den 7.-8.november og desember). Vi har også sett Teater Ibsens heftige versjon av Lille Eyolf. To utfordrende prosjekter som vel begge faller innunder det som i kveld kalles høykultur. For nå skal høykultur møte gøykultur. Dypt alvor er byttet ut med lettbeint komikk i løpet av denne drøyt to timer lange improvisasjonskampen. 

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Utfordringen i denne formen for teater er å gjøre overgangen mellom de ulike scenene så kort og underholdende som mulig. Man vil se improvisatørene improvisere scener, ikke høre de tulle med interne vitser og gjøre seg til når de utfordrer hverandre. Det er også viktig å huske på at alle er en del av forestillingen. Både aktørene på scenen, konferansieren, dommerne og også publikum. Det er med andre ord mye som skal klaffe for at det skal bli fullklaff.

Kveldens dommerpanel. De man buer på! FOTO: Teater Ibsens facebookarrangement

Kveldens oppsetning starter litt haltende. Det tar ganske lang tid før man egentlig er i gang med å improvisere scener. Og når scenene først spilles ut, svinger det ikke helt. Men tiden flyr, og plutselig har det gått en time. En liten pause, så er man igang igjen. Nå med mye bedre energi! Det er som om improvisatørene har blitt varme i trøya. Nå våges det å spilles på mer enn enkel komikk. Plutselig får man en rørende scene og en musikal, før det hele toppes med en herlig date. “Jeg merket med en gang at han var erfaren” får latteren frem hos samtlige i den fullsatte foajeen. Norges Lykkeligste vinner kveldens kamp og overtar trofeet fra Teater Ibsen som vant forrige runde.

Teatersport og improvisasjon har for alvor fått rotfeste i Norge de siste årene, etter at Det Andre Teatret kom på plass. Å se at dette spres ytterligere ved at etablerte teatre inviterer inn frie grupper, slik som Norges Lykkeligste, er herlig å se. Teater er gøy! Ved å arrangere kveldens Improkamp, er jeg sikker på at terskelen for å gå inn i teatersalen på Teater Ibsen blir litt lavere for mange som ellers kanskje ikke ville ha oppsøkt teatret. Så når alt kommer til alt, er vel ikke nivået på første halvdel av kveldens forestilling så viktig? Når enden er god er allting godt sies det, og kveldens siste scene var virkelig herlig. Vi kaller derfor vår første tur til Teater Ibsen og Skien en ordentlig opptur, og oppfordrer samtidig samtlige teatre til å gjennomføre slike arrangementer. Improkamp, Høykultur vs. Gøykultur, det er gøy det. Improvisasjon har i tillegg skikkelig ungdomsappell, og det digger vi!  

Grusomhetens Teater er kjent for sine fysiske forestillinger, bygget på ideene til Antonin Artaud – ideen om et anatomisk teater som skal stimulere publikums følelser, tanker og underbevissthet. Dialog er en svært sjeldent kost på dette teateret, så når de nå setter opp Hvem er redd for Virginia Woolf, et tre timers langt dialognachspiel, går de på mange måter ut av komfortsonen. Kan Grusomhetens Teater med sin fysiske og eksperimentelle stil beherske det realistiske og psykologiske spillet som kreves av Edward Albees prisvinnende stykke? Svaret er uten tvil ja, for dette var fantastiske greier!

Hvem er redd for Virginia Woolf tar et oppgjør med menneskets brutale sider. Foto: Claudia Lucacel

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Teaterets scene er kledd om til en lun og hjemmekoselig 60-talls stue. På bordet midt på scenen står det tomme glass og glemte sneiper, og i høyre hjørnet florerer det av ulike alkoholholdige drikkevarer. Det er i dette rommet stykkets handling skal ta plass. Hvem er redd for Virginia Woolf er intimteater på sitt sterkeste, hvor handlingen aldri flytter seg fra dette ene rommet. Scenografien er lekker og gjennomført. Fokuset er på stykkets hovedelement; skildringen av mennesket og dets destruktive sider. Vi møter kveldens verter, Martha og George, som gjennom tre timer gjør sitt beste for å ødelegge hverandre. 

Det sier seg selv at dette er et tungt drevet karakterdrama, hvor resultatet hviler på skuespillernes skuldre. Regi, scenografi og manus kan være så bra det bare vil, men hvis spillet ikke innfrir den psykologiske realismen som kreves for å gjøre karakterene troverdige, så raser hele produksjonen sammen. Her briljerer alle skuespillerne på scenen. De drar oss inn i jævligheten med sine verbale angrep og lidende uttrykk, og publikum sitter på stolkanten i en nesten skadefro forventing. Det er grusomt og oppløftende på samme tid. 

Hanne Dieserud og Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland spiller overbevisende som det turbulente ekteparet, Martha og George. Foto: Claudia Lucacel

Hanne Dieserud og Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland spiller Martha og George, et av teaterverdens mest destruktive ektepar. Dieserud er en Martha som kvesser klør fra første stund. Hun er kalkulert og ustabil på samme tid – grusom og sårbar om hverandre. Hun nyter det å ydmyke ektemannen og finner styrke når han slår tilbake. Men Dieserud er også en Martha som lider. Vi skjønner at det i bunn og grunn er selvforakt som driver henne. Mot slutten er klørne klipt av og den nakne sorgen lagt på bordet. Det er en vanvittig sterk rolleprestasjon, og den vi helt klart vil huske best. 

Steinsland er en George som gjennom årene har blitt brutt ned av sin kone. Han er innbitt og sliten, og på mange måter like grusom som Martha. Han bærer sitt intellekt som en rustning og bruker ordene som våpen. Men ettersom handlingen utvikler seg, ser vi en stadig raknende kontroll og Steinsland gir oss en George som ikke klarer å holde sinnet inne lenger. Han kvesser sine egne klør og angriper Martha der han vet det vil gjøre mest vondt.

Et nachspiel fra helvete. Klokka tikker og alkoholen svelges, og fire menneskers liv rakner. Foto: Claudia Lucacel

Men det er ikke et nachspiel uten gjester. Gjestene kommer i form av Nick og Honey, spilt av Carl Filip Amundsen Stav og Kirsti Sørlie Hansen. De er et ungt gift par, som blir invitert til løvenes hule uten å vite hva som venter. Stav spiller glimrende med ung arroganse og selvsikkerhet. Han finner gleden i å heve seg over den mislykkede George, men blir snart dratt ned i elendigheten han også. Hansen spiller Honey med en uskyldighet og naivitet som står i sterk kontrast med stykkets andre spillere. Hun lar seg fascinere av Martha og George sitt voldelige og manipulerende forhold, men innser raskt at hennes eget ekteskap ikke heller er perfekt. Destruksjonen rundt henne griper tak og slipper ikke. 

Alle skuespillerne spiller fast for Grusomhetens Teater, og det er deilig å se dem i en tradisjonell forestilling. De stråler i sine rolletolkninger og får virkelig vist frem sine skuespillerferdigheter. Men selv om dette ikke er den fysiske formen vi er vant til å se på teateret, så spiller både regissør og skuespillere på sine sterke ferdigheter. Det fysiske uttrykket er uanstrengt og troverdig, og diksjonen er plettfri. Dette er på ingen måte en enkel bragd. Gjennom stykket spiller de både fulle, sinte og hysteriske – tilstander det er utfordrende å spille realistisk. Jeg har latt meg imponere av Hvem er redd for Virginia Woolf på norsk scene før, men dette er uten tvil den beste oppsetningen så langt!

Dette er teater i særklasse. Et fantastisk stykke som blir opphøyd av glimrende regi og skuespillerarbeid. Dette passer for teaterelskere i alle aldre, så mine varmeste anbefalinger til Grusomhetens Teater og Hvem er redd for Virginia Woolf!

PS: Alle våre lesere får billetter til 150 kr. Bare oppgi Teaterungdom som referanse når dere bestiller. 

Vi ønskes velkommen med paraplydrinker og en invitasjon til tropiske strøk, nærmere bestemt Hawaii. Hvorfor akkurat Hawaii vet jeg fortsatt ikke. For forestillingen heter Fruen fra Oslofjorden og er proppfull av lokale referanser samtidig som havet beskrives som langt villere og større enn hva Oslofjorden kan sies å være. Allerede her lyser kanskje forestillingens primære virkemiddel igjennom, ironi på ironi med ironisk distanse. Ironisk nok fungerer det med smør på flesk denne gangen.

Solveig Bjerre Petersen er et navn jeg skal følge med på fremover, hun imponerer stort i Fruen fra Oslofjorden. PLAKAT: Svake produksjoner

Teaterungdom.no er fast innslag på de store scenene, men vi skal også følge med på hva som skjer i det frie feltet. Så når vi ble invitert av Svake Produksjoner sin forestilling Fruen fra Oslofjorden var vi ikke vonde å be. Stykket tar utgangspunkt i en vennegjeng som setter opp Henrik Ibsens Fruen fra havet. Men handlingen i stykket og personlige forhold skuespillerne imellom flettes snart sammen til et sammensurium av kryssreferanser og replikkvekslinger.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Dette høres kanskje komplisert ut, men det er faktisk veldig lett å henge med på. Med små filmsnutter, overtydelig lydspor og tidvis meget god komisk timing, har forestillingen helt klart noe for seg. Spesielt imponerer Solveig Bjerre Petersen stort! Hennes karakter har både sjarm og varme, samtidig som hun makter å være hakket mer realistisk i sin rolletolkning enn sine kolleger. Det kler både henne og stykket.

Hele ensemblet samlet ved Oslofjorden. FOTO: Svake Produksjoner

På mange måter handler stykket om en gjeng unge teaterelskere som prøver å lage teater. Så at dette passer for ungdom er det ingen tvil om. Litt overraskende opplever jeg at forestillingen nok har mer for seg for de på 15 enn de på 25. Det er noe med det litt naive synet på menneskelige forhold, som handler en del om det å finne seg selv. Videregåendeelever vil virkelig kunne få fult utbytte av Fruen fra Oslofjorden.

Selvfølgelig er det noen ting å plukke på. Personlig skulle jeg gjerne sett at de skrotet hele Hawaiitemaet. Jeg synes rett og slett ikke at det tilfører noe som helst, ikke er det spesielt morsomt heller. Noe av kostymer og program ser også overdrevet billig ut. Jeg skjønner at poenget er at de skal gjøre nettopp det, men for meg som publikummer blir det litt for enkelt. Uansett er de positive sidene langt flere enn de negative. Og jeg håper virkelig at Svake Produksjoner får mulighet til å spille Fruen fra Oslofjorden for videregåendeelever. Med veldig enkle grep tror jeg det kan bli en veldig sterk teateropplevelse for mange.

Unge teaterelskere som meg, elsker å se andre unge teaterelskere spille ut virkeligheten for unge teaterelskere. Det er ikke akkurat vanskelig å kjenne seg igjen. Showbiz elsker forestillinger om showbiz. Sånn sett kan man kalle forestillingen snever, men jeg er teaterungdom, så for meg er dette helt konge. Mer teater med ungdom som målgruppe, og der treffer Svake Produksjoner og Fruen fra Oslofjorden blink.

“Believe me, baby”, innlandet på 50-tallet kan rocke. Dialekta er brei som ei låvedør og feelgood-begrepet tas på alvor som aldri før når Teater Innlandet inntar Elverum med sin storsatsing. Bør Børson jr. – en slags Peer Gynt – higer etter damer, penger og suksess. Jaget etter beundring kaster han ut i en ferd til de store byene, fra Hamar og helt til Oslo. Men som Peer Gynt før han, ender også Bør Børson opp på hjemstedet, hvor Josefine (Børsons “Solveig”) står klar til å tilgi.

Amerikanske impulser inntar landsbygda på Hedmarken. Bør Børson jr. er noe for seg selv. FOTO: Gisle Bjørneby

Sånn, da er egentlig hele handlingsforløpet avslørt, men det er ikke så viktig å holde handlingen hemmelig, for den overrasker ikke. Slike historier er velkjente og spilt ut mange ganger før. Spenningen ligger i hvordan det utføres og hvilke virkemidler som tas i bruk. Her imponerer Teater Innlandet tidvis stort. Scenene i skogen er genialt løst. Laura Isaksen (en slags “Anitra”) glir også inn i universet på en særdeles lekker og sømløs måte. Forholdet far-sønn er også noe som sitter igjen som både nært og morsomt. I tillegg til en glimrende skuespillerprestasjon fra Tom Styve i tittelrollen. Regissør Lars Erik Holter og teatersjef Janne Langaas vet hva de holder på med. Som førstnevnte selv skriver i programmet: “Du Janne: Bør Børson – Tom Styve” – og da var sirkuset i gang. 

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Forestillingen varer i 2,5 timer – en lang musikal. Likevel oppleves den ikke som alt for lang. Vi befinner oss trygt innenfor feelgood-sjangeren, men de uunngåelige publikumsfrieriene oppleves verken påtatt eller slitsomme. Det er rett og slett mye som funker i Bør Børson jr.

Laura (Marte Stolp) og Bør (Tom Styve) driver handlingen i Bør Børson jr. på en glimrende måte. FOTO: Gisle Bjørneby

Salen i Elverum Kulturhus er fullsatt, dessverre kun av en begrenset målgruppe. Jeg drister meg til å anslå en gjennomsnittsalder på ca. 60… Noe vi i Teaterungdom selvfølgelig synes er trist å se. Kanskje er dette en tilfeldighet? Vi kan jo håpe det. Forestillingen i seg selv ser også ut til å treffe de eldre i salen mer enn den treffer oss unge. Humoren er på mange måter umoderne. De store fellesnumrene føles også som noe man har sett før. Dette er kanskje Teater Innlandets største satsing noensinne, men det er på ingen måte deres modigste.

Moderne eller ei, Bør Børson jr. kommer til å fortsette sin seiersgang gjennom innlandsfylkene og underholde foreldregenerasjonen i kulturhus etter kulturhus. Det er i og for seg ikke noe galt med det. Vi i Teaterungdom.no forlater Bør Børsons 50-tallsunivers og vender tilbake til 2018, hvor vi håper at kommende forestillinger kan treffe et enda bredere publikumsegment. For dette er ingen forestilling laget for å treffe ungdommen, men noen dårlig forestilling er det heller ikke!

Teaterungdom.no ble startet for å gjøre teater tilgjengelig for ungdom. Aviser og tidsskrifter skriver for sine lesere, de som tegner abonnement, de voksne. Vi ville jobbe med ungdom og tok tak i spørsmålet: Hvordan kan man få ungdom mer interessert i teater? Jo, man må gjøre teatret tilgjengelig for dem. Gjennom de siste årene har vi lagt stein på stein og bygget oss opp til å bli en del av hovedstadspressen. Vi  har hatt storinnrykk under Heddadagene og Ibsenfestivalen i 2018. Nå venter et tredje stort prosjekt “Teaterungdom.no inntar Elverum”.

Kulturtilbudet er stort, og nå gjøres det tilgjengelig på ungdoms egne premisser. FOTO: Gisle Bjørneby og Teater Innlandet, Elverum Kommune, Riksteatret og Muhammad Ali, Elverum barnemusikkteater

Frem mot jul skal vi anmelde forestillinger, lage reportasjer, gjøre intervjuer og holde workshops i byen ved Glomma. Vi har i lengre tid ønsket å utvide Teaterungdom.no til å være tilstede også utenfor Oslo. Så når Elverum Kommune ga oss tilskudd for å dekke kulturlivet i byen høsten 2018, fikk vi endelig en mulighet til å gjennomføre et slikt prosjekt. Det første blant mange, håper vi!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Kulturlivet i Elverum er rikt og inneholder mye som egner seg for ungdom. Volumfestivalen, Ungdomssymfonikerne, Festspillene i Elverum, Elverumsdagene er bare noen eksempler. I tillegg kan man nevne Mart’n, Sal og scene tilbudet på ungdomsskolen, Alfarheim Lille Friteater, Elverum barnemusikkteater, Riksteatret, Teater Innlandet, det er så mye å ta av. Igjen handler det om å gjøre dette tilgjengelig, også for ungdommer.

Vi har allerede tjuvstartet, Stein i lomma som spiller i Elverum 7.november er allerede anmeldt, og mer skal det bli. Allerede i kveld er vi tilstede når Teater Innlandet er på besøk og utover høsten skal vi snakke med alt fra kultursjefer til ivrige teaterungdommer. Teaterungdom.no inntar Elverum og vi gleder oss!

Hva er egentlig et riktig spørsmål? Hvordan vet vi hva vi skal spørre om? I Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet, kommer en gruppe mennesker sammen i et felles mål om å lære seg å spørre de riktige spørsmålene, ikke bare å finne svar. Dette viser seg å være like vanskelig som det høres ut som.  

Miriam Hansen Troøyen spiller Parzival. En uskyldig gutt eller en dåre fra legenden? Foto: Øyvind Eide

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

På en bar Amfiscenen dukker forestillingens karakterer opp fra to luker i gulvet. Vi møter to ektepar, et ungt kjærestepar og gutten Parzival. Litt senere dukker det også opp en fastboende. De har reist til et fremmed land i nord for å lære seg kunsten å spørre, og gjennom drøye to og en halv time blir vi med på denne søken etter en noe uvanlig evne. Men hvordan man stiller det rette spørsmålet får vi aldri vite. I en spennende parallell sitter publikum igjen med mange spørsmål, men uten noen anelse om hvordan de skal stille dem – sånn var det i alle fall for meg. 

Tittelen betyr «reisen til det klangfulle landet». Et land hvor det klinger i tale, i kropp, i uttrykk og i mening. Det høres kanskje uforståelig ut, men slik var også denne forestillingen. Uforståelig på mange måter, men ikke dårlig av den grunn. Det er vanvittig mye spennende som skjer på scenen, og man må rett og slett bare akseptere sin egen uvitenhet og la seg rive med av inntrykkene og opplevelsen. Godtar man dette premisset, så er Kunsten å spørre en fantastisk forestilling. Godtar man det ikke, så vil det være liten vits i å sitte i salen. 

Scenen starter bar, men blir etterhvert fylt med både snø og trær. Julen skal feires! Foto: Øyvind Eide

Regissør Melanie Mederlind leker med virkemidler og formidling i forestillingen. Spesielt er bruken av brudd et spennende element. Det er brudd i tekst, kropp, rom, lys og lyd. Mederlind tillater at skuespillerne dveler ved de lange og tunge replikkene, før de brått tier stille. Lys skiftes overaskende og lyd oppstår plutselig. Skuespillerne taler og synger, danser og går uten noe tydelig mønster eller belegg. Tekst og uttrykk flettes sammen i det konkrete og absurde, og alvor og humor går hånd i hånd. Alt dette høres kanskje rotete ut, men det funker på scenen! Det tilsynelatende uvilkårlige, blir meningsfylt i opplevelsen. 

Om denne anmeldelsen virker forvirrende, så er det fordi den gjenspeiler forestillingen og mitt inntrykk av den. Jeg kan på ingen måte forklare hva forfatter, regissør og skuespillere prøvde å fortelle med Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet, men jeg kan fortelle at dette var et ufattelig spennende og finurlig kunststykke, som jeg er glad for at Nationaltheatret turte å satse på! Er dette et teaterstykke for ungdom? Så absolutt! Er dette et teaterstykke for deg? Vel, det må du nesten bedømme selv etter å ha lest denne anmeldelsen. Jeg lot meg i alle fall begeistre! 

Døgnfluer: To skolerevyer laget på et døgn

Det går an, men er det en god ide?

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tanztheater Wuppertal Pina Bausch

En sann glede å se på

Heddadagene: Aillohas

Siste anmeldelse fra Heddadagene 2018

Heddadagene: Rotsekk

“Hva er fotball?”

Heddadagene: Andvake

Mektig fra Jon Fosse

Heddadagene: Hamlets pappa er et spøkelse

En følelse, lik den man hadde når man så Hamlet for første gang

Heddadagene: 0+0=4

Norgeshistoriens groveste justismord

Heddadagene: Sviker – historien om en frontsøster

For en teateruke. Nok en fantastisk forestilling er sett og anmeldt

Heddadagene: Garage

Heddaprisvinner for beste scenografi

Heddadagene: Radio Don Quijote

Jævlig morsomt!

Heddadagene: Uår av Terje Vigen

Både absurd, forvirrende og virkningsfullt

Heddadagene: Orlando

Et mesterverk!

Heddadagene: Det er her vi kommer fra

“Sangen om ditt liv, hva skulle den ha handlet om”

Heddadagene: Rødlista

Endelig har vi fått sett Rødlista

Heddadagene: Sidespringerne

Jo Strømgren har inntatt Sørlandet

Heddadagene: HELLO

Teater Innlandets bidrag under Heddadagene er HELLO

Heddadagene: New Skin

En blanding av konsert, installasjon og konseptuelt teater 

Heddadagene: Tjidtjie

Deilig og behagelig å se på

Heddadagene: Almost nothing

En forestilling for deg som liker det surrealistiske 

Heddadagene: Havboka

En hyllest til havet, men treffer ikke helt. 

Heddadagene: Invasjon!

Perfekt for ungdom, et stykke som virkelig er verdt å se! 

Heddadagene: Hospitalet

Jo Strømgren pleier å levere gode forestillinger. Ikke helt overbevist her. 

Verdiløse menn

Spiller velfortjent for fulle saler

The Amelia Project

Hørespill, gøy!

Heddadagene: Dancing with Bergman

En kveld hvor man bare kan slappe av i Operaen

På vei. Ned?

En pause fra varmen inne på Det Andre Teatret

Svanesjøen

En udødelig klassiker, som spilles helt frem til februar 2019

# Den følelsen

En forestilling med mye hjerte og sjarm

Sommer stand up 2018

Vi har tatt turen til Latter sin bakgård

Don Giovanni

Stabilt og godt i Operaen

Blokk til blokk

Ikke glem å se denne – før det er utsolgt igjen!

DADA

Vi har sett Teater Leikhus på Rampelysfestivalen 2018

Nyanser av Gris

Antiteaterets forestilling nr. 15.

Den siste kongsfesten

– En fest du ikke vil gå glipp av!

Sult og Utkanten

Jo Strømgren når nesten helt opp med sin nye to-verksproduksjon i Operaen.

1980 – Aker brygge 

Godt, gammaldags teater av den beste sorten!

Rosas danst Rosas

Et (litt langt) maraton av bevegelser på Dansens Hus

Gine Caroline Pedersen om: Æteren.

Spennende foredragsserie på Dramatikkens Hus

Alt er Nytt

Kult konsept på Latter!

Helen og Jan Paul hopper fra tiern

Ikke helt fulltreffer fra nestorene i Teatersport Oslo…

Utafor

Viktig innhold på Det Norske Teatret

En kveld med og Musikkteaterprisen

En festaften for alle som elsker musikal! 

Skjønnhet I-X

Har du tålmodighet og lyst til å se skjønn dans? Dra på denne forestillingen!

Engler i Amerika

Terningkast 6 til Nationaltheatret.

Kafka på stranda

Det er vanskelig å henge med på Det Norske Teatret

Manifest: United

Verk Produksjoner setter alle kluter til, og det er mildt sagt overveldende…

Mesteraften

Mesterlig

Drittpappa

Morsomt fra start til slutt. Helt klart terningskast 6! 

Tarjei

Noen ganger er det godt å se noe som gjør vondt.

A tribute to Trisha Brown

En helg i koreografilegendes navn ble avholdt på Dansens Hus. Viktig dame, men noe kjedelig forestilling…

Cally

Historie på Det Norske Teatret

Skipet vol.3

En reise inn i kunsten

Gråtende hender

Teater Manu i særklasse

Ved arken klokken åtte

Skikkelig kul forestillinge for både store og små

Antigone

Kvalitet på Det Norske Teatret!

Songs of Entanglement

For deg som liker det abstrakte

Lament II

Tre kvinner som imponerer!

Kva nashornet såg

Barneteater med et tungt bakteppe på Det Norske Teatret

Splendour

Nok en tur til Dansens Hus

Kashmir og Karoline

Det Norske Teatret frir til ungdommen og vi takker ja!

Dark Field Analysis

Helgens må se forestilling er på Dansens Hus

21 Pornographies 

Spekulativ koreografi av og med Mette Ingvartsen på Black Box

Personer, steder og ting

Stabilt godt på Nationaltheatret

Get lost

Carte Blanche er tilbake i Operaen

Tre elefanter i rommet

Trygt og godt på Latter

Et husholdningsliv

Rastløs leverer

Grease

Først og fremst et energifylt show

Kimen

Lekkert teater

De tre små griser

Perfekt for de små!

Mellom barken og feen

Latter på Latter

Onegin

En fantastisk ballett

En handelsreisendes død

Nationaltheatret makter beklagelig nok ikke å gjøre ære på et av verdens beste teaterstykker…

Norma

Bunnsolid

Hair

En forestilling hvor organisering er den store stjernen

Åpent forhold

Henriette Steenstrup og John Brungot har inntatt revy-scenen på Chat Noir

The Scene

Den nære og intime scenen i improform på Det Andre Teatret

Trollmannen frå Oz

Familiemusikal på Riksteatret

Karatekidden

Både fantastisk og kaotisk på Det Andre Teatret

Gratulerer

Else Koss Furuseth med ny monologforestilling

Litt sex og (mye) singelliv

Nok en vellykket kveld på Det Andre Teatret

Fortrolige samtaler

Kvalitet på Nationaltheatret

Panta Rei Danseteater vil helt enkelt skape danseglede hos folket. De jobber utadrettet mot barn og unge, og mot lokalbefolkninger. I dag er det Grünerløkka og Dansens Hus som får kjenne det på kroppen. Med forestillingen Make me dance er dansekompaniet på god vei mot å realisere sitt mål. På studioscenen kjenner vi dansegleden!

Jon Filip Fahlstrøm, Jens Jeffry Trinidad og Nora Martine Svenningsen forteller og danser åpenhjertig i Make me dance. FOTO: Tale Hendnes

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Mange av våre anmeldere digger premierer på Dansens Hus. Det er alltid lun og god stemning i foajeen, men i dag overgår de seg selv! Filmvisningen av Hele Grünerløkka danser har samlet barn, unge og voksne til Vulkan. Potetgull og eplemost understreker premierestemningen ytterligere. Filmen er i seg selv et bevis på ekte danseglede, og visningen avsluttes med en felles dansesession. Det koker på Dansens Hus lørdag formiddag! Panta Rei Danseteater står bak det hele, og skal krone danselørdagen med forestillingen Make me dance. 

Med danseglede brusende i kroppen, slippes vi inn på studioscenen. Tre hyggelige, unge dansere ønsker oss velkommen. Vi setter oss på noen sceneelementer og på gulvet, klare for mer! Sammen med en DJ-artist Improvisíel, viderefører danserne den positive stemningen fra foajeen i sin lekende lette forestilling. De forteller personlig om sitt forhold til dans, danser sammen, alene og med lidenskap i hver bevegelse. Improvisíel skaper musikken der og da, står aldri stille og briljerer med sin musikalitet. Aktørenes enorme overskudd og glede smitter over på oss.

Den lette og vennlige tonen mellom danserne skaper et varmt og inkluderende uttrykk. FOTO: Agnete Brun

Lettheten i dansen og i uttrykket får publikum til å smile. Og lett betyr absolutt ikke enkelt i dette tilfellet. Dansen er full av kvalitet og profesjonalitet. Det er en viktig suksessfaktor i forestillingen. Koreografien er full av energi, den er intrikat, spennende og hardtslående. De tre aktørene er virkelig talentfulle – det er det ingen tvil om. De høster stadig “wow!” og “yes!” fra publikum, meg selv inkludert. Jeg rives helt med.

Det er vakkert og viktig å se unge dansere få uttrykke sine følelser for dans, samtidig som de danser! De forteller åpenhjertig og ærlig, samtidig som de med største selvfølgelighet vrir, løper, hopper og løfter. Vi følger dem i hver eneste bevegelse og ordene gir oss deilige budskap: “Følg drømmen din!” og “Bli med og dans!” Takk og lov for at Make med dance skal inn i Den kulturelle skolesekken. Dette har ungdommer godt av å se! Vi trenger friske, unge forbilder innenfor kunstfeltet. Vi trenger å kjenne på gleden og håpet i å følge drømmen. Og alle har godt av å se skikkelig energisk og underholdende dans en gang inni mellom!

De mange spektakulære bevegelsene vekker stor begeistring i salen. FOTO: Agnete Brun.

På studioscenen i dag er det både besteforeldre og skolebarn. Vi smiler alle hjertelig av de entusiastiske danserne, de fine historiene og ikke minst det fantastiske bevegelsesmaterialet! Jeg vil anbefale hvem som helst å se forestillingen. Make me dance er en sjarmbombe uten like og fyller sitt publikum med energi og glede. Så får det bare være at det er litt kleint å måtte stå opp og danse med på slutten.