Jeg jobber som sanger, danser og skuespiller. Jeg synes det er spennende på hver sin måte og det blir ekstra morsomt når jeg får bryne meg på alt i musikaler. De har jeg gjort ganske mange av siden jeg gikk ut fra Ballettakademiet i Gøteborg i 2004. Jeg har jobbet i Norge, Sverige og Danmark og særlig i begynnelsen av karrieren flyttet jeg veldig mye rundt for å gjøre forestillinger på forskjellige teater i Skandinavia. Jeg har også danset steppdans siden jeg var 17 år og brukt det mye i forestillinger. I høst har jeg spilt i teaterstykket «Min Briljante venninne» på Oslo Nye Teater, en forestilling som varte i hele 6 timer. Neste høst venter det enda en musikal, nemlig Jersey Boys på Chateau Neuf.
Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?
Jeg så ikke så veldig mye teater i ungdomstiden og det angrer jeg egentlig litt på. Den første musikalen jeg så var West Side Story på Trøndelag Teater, og jeg husker at jeg umiddelbart ble veldig forelsket i «musikaluniverset». Jeg visste egentlig ikke så mye om musikal før jeg begynte på folkehøgskole i Sverige, men merket veldig kjapt at dette var en sjanger som fascinerte meg.
Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2019?
Jeg tror det må være Harry Potter and the Cursed Child på Palace Theatre i London. Rett og slett en magisk opplevelse. Anbefales på det varmeste.
Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2020?
Jeg skal ha litt spillefri i vår, så jeg gleder meg veldig til å kunne gå på en del teater og konserter. Spesielt gleder jeg meg til Girls and Boys, Til Ungdommen og Så som i Himmelen på Oslo Nye, Sult på Riksteateret og Tolvskillingsoperaen på Det Norske.
Hvordan skal du feire julen?
Jeg har noen dager fri, så de skal jeg nyte sammen med familien min i Trondheim. I romjula blir det forestillinger av Snøfall på dagtid på Oslo Nye Teater og julefeiring her i Oslo på kveldene.
I desember 2019 gjennomfører Teaterungdom.no for andre året på rad sin helt egne JULEKALENDER:
Hver dag frem mot jul stiller vi 5 kjappe spørsmål til en skuespiller. Slik blir du litt bedre kjent med skuespillerne du ser på scenen. Kjapt, enkelt, og på ungdoms egne premisser
Jobben min er å jobbe som skuespiller, scenekunstner og musiker. Til vanlig er jeg fast ansatt som skuespiller i ensemblet på Rogaland Teater, men jobber også frilans med film/TV, dans/andre retninger innenfor scenekunst samt musiker og sanger. Jeg arbeider hovedsakelig med prosjekter som andre har igangsatt, men gjør også egne prosjekter fra idé til utførelse. Selv om jeg virker innenfor ulike retninger, er det mange likhetstrekk siden alt er utøvende kunst. Jeg lærer mye av å jobbe innenfor ulike felt som jeg kan ta med meg i verktøykassa mi.
Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?
Som ungdom var teater for meg noe mystisk jeg ikke visste helt hva var. Jeg begynte med teater ganske sent, selv om jeg tror jeg alltid har vært fascinert av det. Da jeg var 17 år begynte jeg i A.P.P.L.A.U.S – en teatergruppe for ungdom i Moss. Der spilte jeg Maria i West Side Story. Møtet med teatret var kjærlighet ved første blikk, og jeg tror det var da jeg bestemte jeg meg for å prøve å bli skuespiller.
Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2019?
Jeg har vært i permisjon store deler av det siste året siden jeg har hatt kunstnerstipend og i høst fått mitt andre barn, så jeg har derfor fått mulighet til å se en del teater, noe som har vært viktig påfyll! Det er jo ikke alltid jeg får sett hva kollegene mine på teatret gjør, siden jeg ofte spiller selv.
Jeg har sett mye bra det siste året, så det er vanskelig å trekke frem én forestilling. Jeg nevner heller tre av de forestillingene som sitter godt igjen i kroppen min:
Åpenbaringen // Rogaland Teater
Scener fra et ekteskap // Rogaland Teater
Grønlandsūtraen // Nationaltheatret (jeg så den som gjestespill ved Rogaland Teater)
Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2020?
Jeg synes vår-repertoaret ved Rogaland Teater ser friskt og spennende ut, med flere Norges- og Ur-premierer, og gleder meg til å se hva de kommer til å gjøre ut av det!
Jeg håper også jeg får mulighet til å reise på på noen festivaler i inn-eller utland, snuse på det frie feltet, og ser ellers frem til “Reform 97” og “Jane Eyre” ved Nationaltheatret.
Hvordan skal du feire julen?
Julen skal jeg feire på gården jeg kommer fra hjemme i Rygge med mannen min, barna mine og stor familie. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg har faktisk aldri feiret jul noe annet sted. Det vil nok også bli litt spesielt – det blir siste jul “som i barndommen”, siden søsteren min og familien hennes skal overta gården etter nyttår. Så det nye året fører mye nytt med seg – og det er fint!
I desember 2019 gjennomfører Teaterungdom.no for andre året på rad sin helt egne JULEKALENDER:
Hver dag frem mot jul stiller vi 5 kjappe spørsmål til en skuespiller. Slik blir du litt bedre kjent med skuespillerne du ser på scenen. Kjapt, enkelt, og på ungdoms egne premisser
Oi, nå spør du vanskelig. Jeg har nemlig ganske mange jobber, hehe.. Jeg er skuespiller og dramatiker i Kompani krøbel. Til nå har jeg vært dramatiker på begge forestillingene våre i tillegg til skuespiller. Men jeg har også ansvaret for nettsiden vår og markedsføring av forestillinger, jeg er med å skrive søknader i tillegg til alle mulige småoppgaver som dukker opp underveis i en produksjon. Jeg jobber jo også frilans som skuespiller og tar de jobbene jeg kan få i tillegg til å hele tiden styre på med egne prosjekter. For tiden jobber jeg med en tv-serie i samarbeid med regissør Christine Stronegger som jeg håper vi kan få pitchet inn til noen på nyåret. Jeg holder også på med et nytt stykke med hjelp fra Dramatikkens hus og forhåpentligvis også Oslo kommune. Også har jeg begynt å skrive bok!
Som de fleste andre kunstnere i etableringsfasen har jeg også en dagjobb. Jeg jobber også som pedagogisk leder i barnehage.
Hvordan var ditt forhold til teater som ungdom?
Jeg hadde egentlig ikke noe sterkt forhold til teater i ungdommen. Jeg var ganske beskjeden og engstelig av meg i barndommen og ungdomsårene, så jeg prøvde noen ganger, men likte det ikke noe særlig dette med å være så i fokus. Det var først da jeg skulle begynne på videregående at jeg «fikk det for meg» at jeg skulle begynne på musikk, dans og drama. Men jeg hadde sett veldig lite teater, kun skoleforestillinger gjennom dks, gjerne med en noe overmoraliserende fortelling.
Hva har vært din sterkeste teateropplevelse i 2019?
Jeg har helt ærlig ikke sett så mye teater i 2019, det har vært mest barneteater med barnehagen. Men jeg så Medea x2 på Torshovteater som jeg ikke likte i det hele tatt. Jeg følte meg rett og slett litt dum etter forestillingen fordi jeg følte at de bare skrek og sloss seg gjennom, så jeg fikk ikke med meg noen ting. Også var siste halvdel helt uutholdelig å prøve å få med seg. Så det var vel kanskje en sterk teateropplevelse, bare ikke så positiv? Hehe..
Men jeg så «Company» av Sondheim i London helt i starten av året som jeg syns var ganske fantastisk! Ekstra stas var det å få sett Patti LuPone også, selvfølgelig!
Hvilke forestillinger gleder du deg spesielt til i 2020?
Mm.. Per nå så har det ikke vært noen av vårlanseringene som har ropt ut til meg, eller som er forestillinger jeg fra før av har et sterkt forhold til. Jeg gleder meg til å se hva noen av byens kompanier klarer å produsere i løpet av året også er det spennende å følge med på Vega scene og gjesteforestillingene der. Jeg har også lyst til å få med meg Forelska i Shakespeare mens den fortsatt går.
Så kan det hende at det også kommer en ny forestilling fra meg? Vi får se hvordan tiden strekker til.
Hvordan skal du feire julen?
Jeg skal reise hjem til foreldrene mine i Larvik og prøve å ta det helt med ro. Lade batteriene og kose meg med å ikke gjøre så mye. Også skal jeg se alt av film og serier som jeg ikke har hatt tid til å se ennå.
I desember 2019 gjennomfører Teaterungdom.no for andre året på rad sin helt egne JULEKALENDER:
Hver dag frem mot jul stiller vi 5 kjappe spørsmål til en skuespiller. Slik blir du litt bedre kjent med skuespillerne du ser på scenen. Kjapt, enkelt, og på ungdoms egne premisser
Du har kanskje hørt om Kvinnemonologene? Forestillingen fra Stine Sandnes tok Norge med storm i 2017 og spilte for utsolgte saler frem til i år. Nå følger hun opp teatersuksessen med tilsvarende forestilling, bare at denne gangen er monologer fra det motsatte kjønn vi hører.
Mannemonologene er en sterk forestilling som hele tiden åpner for ettertanke. Foto: PHUONG COSTELLO
Medvirkende: Eyolf Soot, Alex Tran, Kevin Strøm, Arturo Scotti og Martin Furulund, m.fl.
Kommende forestillinger: Premiere 24. november, spiller til og med 26. november.
Anmeldelse av: Stine Sørensen
“Hva vil det si å være mann?” Spør Sandnes før forestillingen starter.
Tja, ja hva vil det egentlig si? Menn møter ofte en kulturell norm som kvinner slipper unna, nemlig oppfatningen om at menn ikke skal vise svakhet eller sårbarhet. “Skjerp deg. Ha baller. Vær mann!” Sier en av karakterene i stykket. Med Mannemonologene bryter Sandnes med ideen om den hardbarka manne-mannen. Som hun sa så fint: “Glem skjønnene, på innsiden er vi i bunn og grunn bare mennesker.”
Gjennom intervjuer med 30 ulike menn har Sandnes plukket ut de gode historiene. Historiene som rører, beveger og treffer deg – gjerne midt i mellomgulvet. Til sammen er det skapt 13 forskjellige karakterer som står på scenen og lever hver sin monolog. Sandnes forteller at hvert intervju tok tre til fire timer, så her er det mye opptak som er bearbeidet.
Først og fremst, visningen Teaterungdom så var en pressevisning og ikke det ferdige produktet. Noen skuespillere manglet og ganske naturlig uteble derfor også noen av monologene. Men fy søren så bra det var det vi fikk servert, ufullstendig eller ei! Jeg ble grepet fra første øyeblikk, og taket slapp ikke før lenge etter applausen. Her har Sandnes gjort en rågod jobb med å bearbeide intervjuer til tekst, og resultatet er stramme monologer som får med de viktige detaljene mens de samtidig beholder et muntlig preg. Dette er tross alt mannen i gata, naboen, kollegaen og vennen som står på scenen.
Noen av skuespillerne man får møte på premieren 24. november. I midten står selveste regissør Stine Sandnes. Foto: Stine Sørensen
For det er ikke noe hokus pokus på scenen, ingen følelsesladd musikk eller stemningsfylte lyssetting. Den er tvert i mot blottlagt for alt av sceniske virkemidler – foruten en enkel stol som blir sparsomt brukt. Det kler forestillingen godt og setter fokus på hva den faktisk handler om; mennene og deres historier. Og selv historiene er ikke noe uvanlig, selv om noen selvfølgelig er mer voldsomme enn andre. Ikke alle opplever å miste to nære personer til selvmord nesten samtidig, men det skjer. Det er ikke noe nytt. På samme måte er det ikke første gang man hører om en foreldre som ikke får se barnet sitt, og den enorme sorgen som følger. Men perspektivet er ikke vanlig kost. Fordi nå er det menn som forteller historiene, og menn som tør og være nettopp sårbare og svake i vanskelige situasjoner.
De skuespillerne vi får se er virkelig fantastiske. De leverer hver sin monolog med en så umiddelbar overbevising at jeg kvepper til når Martin Furulund plutselig gjør monolog nummer to. Men han var jo den keitete jomfruen på 40 år som hele tiden ble plassert i den høyst virkeligefriendzonen. Hvordan kan han plutselig være mannen med sinne-problemer fordi han ble mishandlet av faren som barn? Godt skuespill er svaret, og det gjelder absolutt alle på scenen.
Så ta en pust fra førjulsstresset og eksamenangsten – dra til Sentralen å se Mannemonologene. Jeg lover at du vil le, reflektere og kanskje også felle en tåre? Det er sterke tematikker i svinging, og det leveres alt i en gjennomtenkt pakke som funker i alle ledd. Denne forestilling gjelder ikke bare for menn, men mennesker i alle aldre. Husk: “På innsiden er vi i bunn og grunn bare mennesker.”
Teaterhøsten 2019 er i gang, og Riksteatret presenterer årets sesong! Langs sidene sitter et knippe med årets medvirkende, både skuespillere, regissører og teatersjefer. FOTO: Stine Sørensen
Onsdag 21. august var det duket for lansering på Riksteatret, og både teatersjef og medvirkende var til stede for å presentere sesongen 2019/2020. Vi fikk se smakebiter og utdrag fra utvalgte forestillinger, høre kommentarer fra regissører og skuespillere, og bygd opp våre egne forventinger.
Det er mye spennende teater denne høsten og påfølgende vår fra Riksteatret, og mye er midt i blinken for Norges teaterungdom!
Spesielt trakk avtroppende teatersjef Tom Remlov frem deres hovedproduksjon Romeo og Julie som en godbit for ungdommen.
Den omtalte balkongscenen har fått ny fasade i denne versjonen av Romeo Julie. Her gir Hanna-Maria Grønneberg og Herbert Nordrum en smakebit. FOTO: Stine Sørensen
– Romeo og Julie er virkelig en innertier, den handler jo om de unge! Det er også positivt at vi kan gjøre Shakespeare litt mer tilgjengelig for ungdommen, forteller Remlov.
Vår anmelder Helge har i skrivende stund allerede vært på Nationaltearet og sett denne samproduksjonen, og anmeldelsen kan du lese her.
– Jeg må også nevne Tante Ulrikkes vei som en god forestilling for ungdommen. Den er jo midt i blinken med tematikk som oppvekst, vennskap og det å kjempe for seg selv, sier Remlov.
Tante Ulrikkes vei er en samproduksjon med Det Norske Teatret, og hadde urpremiere 28. august.
Teatersjef Tom Remlov har sin 5. og siste sesong som teatersjef på Riksteatret. Det er en “seiersrus”, som han selv sier. FOTO: Stine Sørensen
Hamsund til scenen
En annen forestilling som både ble haust opp som en storsatsning og anbefalt for ungdom var Sult av Knut Hamsund. Det er Anders T. Andersen som står for regien, og på scenen har han fått med seg blant annet skuespiller Preben Hodneland og musiker Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars.
Syvertsen ga en rørende smakebit på det musikalske vi kan vente oss av sceneversjonen, og jeg kan røpe at opplevelsen ga undertegnende gåsehud.
Tuva Syvertsens stemme gir både gåsehud og store forventninger. FOTO: Stine Sørensen
I følge Remlov vil det også være utallige muligheter til å få med seg forestillingen, så er er det ingen unnskylding til å bli hjemme!
– Sult er sesongens lokomotiv. Den spiller så å si på alle spillestedene våre, ca 70. scener, forteller han.
Hvis du nå lurere på hvorfor Sult og Hamsund blir trukket frem som aktuelt for ungdom, så har regissør Andersen svaret:
– Det handler mye om utenforskap, og det å høre til. Man må jo jobbe for å kunne passe inn i flokken og finne sin plass i verden. Og selv om det er en gammel roman, så er det ikke en gammel forestilling! Vi bruker mye video som virkemiddel, det blir pulserende og heftig. Det er en forestilling midt i blinken for ungdom!
Sult har ikke premiere før januar 2019, så da er det bare å begynne å skrive årets ønskeliste til jul!
Regissør Anders T. Andersen ønsker ungdommen velkommer til Sult. FOTO: Kamilla Skallerud
Barneteater, voksenteater og hele Norges Liv Ullman
Under presentasjonen fikk vi se flere utdrag fra andre forestillinger, både for store og små.
Bukkene Bruse lager Rompebrann egner seg kanskje bare for de minste, mens Jungelboken ser ut til å ville underholde hele familien, også ungdommen.
Det mener i hvert fall “Mowgli”, eller Lars Halvor Andreassen som skuespilleren heter.
– Det er et fabelaktig cast som er med på laget! Vi er kun syv skuespillere, så vi kaster oss rundt i nærmest farse-stil. Forestillingen passer for alle aldre, og det er helt klart lov å dra uten barn, smiler Andreassen.
Lanseringen kick-startet med et utdrag fra musikalen, og med apekatter i røde joggedresser “ala” 80-tallets narkokartell og en Bagheera i kjole, så sier vi i Teaterungdom oss enig – dette så gøy ut!
Jungelboken ser ut til å bli et musikalsk eventyr! Stor energi og imponerende dans og sang får alle i salen til å glise. FOTO: Stine Sørensen
Ellers på plakaten har vi kjærlighetsdramaet Svar på Brev frå Helga, som teatersjef Remlov beskrev som “Romeo og Julie for voksne”. Kanskje ikke helt for vår målgruppe, men utdraget de viste var vakkert og med imponerende prestasjoner fra skuespillere Helge Jordal og Ragnhild Gudbrandsen.
Til Barnets Beste tar for seg foreldre som ikke får treffe barna sine, og virker som en sterk historie som når mange, både yngre og eldre. Vaffelhjarte av Maria Parr blir til teater neste år, og ser ut til å bli en flott forestilling for de minste.
Riksteatret + Oslo-Filharmonien = Animert barnemusikal? Eller Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken som forestillingen heter. Kult konsept, og kul trailer, vi digger det!
Administrerende direktør Ingrid Røynesdal presenterer stolt konsert-forestillingen Klara, villsvinet og den lille musikkfabrikken. FOTO: Stine Sørensen
Liv Ullmann skal i høst besøke Norges kulturhus med forestillingen Liv, som handler om, du gjettet det – nettopp henne selv.
I samtale med Tom Remlov vil hun åpenhjertig snakke om sitt eget liv, karriere og sitt møte med ulike mennesker. Som Ullmann selv sa det i en videohilsen til salen, “Det handler ikke om livet, men hva Liv tenker om å fullføre det.”
Så er du fan av Liv Ullmann, så er dette virkelig høstens forestilling for deg! Premieren er på Nydalen 28. september.
Hva synes dere om programmet til Riksteatret? Noe dere gleder dere spesielt til? Legg igjen en kommentar da vel!
Aiaiai, jeg skjønte ingenting jeg. Også litt redd! Det var veldig mørkt. Og de var sykt gode på den vanskelige teksten sin, de skuespillerne, så de sa den så fort og så høyt!
Ivar Furre Aam og Marte Germaine Christensen bringer god energi inn i en krevende tekst. FOTO: Ida Helen Gøytil
Tittel: Kvartett Av: Heiner Müller Tid og sted: Oslo Nye Teater, Centralteatret, 8. august 2019 Oversettelse: Preben Faye-Schjøll Konsept og regi: Ilene Sørbøe Lyd- og lysdesign: Thomas Gallagher Medvirkende: Ivar Furre Aam og Marte Germaine Christensen Kommende forestillinger: 14. og 15.august Anmeldelse av: Ole Petter Ribe
Da jeg tidligere i år så 2 X MEDEA på Torshovteateret, fikk jeg og min mor bakoversveis av den vanskelige teksten. Selv om det var gjenkjennelige elementer som McDonalds-burger og joggedress i stampen, så var det så vanskelig å få med seg noe av historien, fordi teksten var skrevet for enten gammel mann og dame med dansk syntaks, eller språkmektig ungdom fra 1700-tallet. Jeg er ingen av delene. Så når Heiner Müller smeller ut en tekst som Kvartett, har Ilene Sørbøe tatt på seg en vanskelig regioppgave.
Jeg fikk tilsendt manus på mail, ei litta trykksak på drøye 20 sider den. Leste igjennom, skjønte kanskje litt mer? Det var nok mest at jeg følte at jeg var med i Dantes Inferno, og tok heisen lenger og lenger ned i det dypeste, mørkeste sinn av mennesket, uten å bli forklart om reisen jeg er med på. Bare spylt med tysk samtidstekst. Selv om det bare er to roller, rollespiller de seg gjennom flere folk. Det er så mange lag med ironi, list og lur. Jeg er redd. Her er allikevel en tolkning på hva jeg tror skjedde der nede på Centralteateret den kvelden:
Merteuil, stabilt og mektig spilt av Marte Germaine Christensen, kommer inn i skuespillerfoajeen i stor barokk-kjole. Et sminkebord står i andre enden av lokalet. Det er tydelig at dette stykket handler om rollespill. Hun plukker opp et parykkhode og plutselig er hun på gulvet i heftig tvungen oralsex! Veldig ekte med lyder og lengsler og alle følelser på. Altså. To ting som står fram etter 2 minutter. Det handler om rollelek og det handler om pule.
“Power, play and sex” kan være kult, men som i Fifty Shades of Grey, forsvinner relasjonene og karakterene også i Kvartett. FOTO: Ida Helen Gøytil
Når Valmont, energisk spilt av Ivar Furre Aam, kommer inn, er det tydelig at det også er et siste element. Makt. “Power, Play and Sex.” De hater hverandre, disse to karakterene? Men de er gamle elskere også? De er tiltrukket hverandre, da? Hva faen. Det er mye fucka greier. Og det stopper ikke der! De bytter parykker, så spiller de hverandre. Mobber og skriker.
Så går det sånn. Fram og tilbake med maktspill. Hele forestillingen er liksom et langt forplay. Tension! Det er mange fine grep i koreografien også. Gjengen har virkelig vært kreativ med lavt budsjett! Lyset er stilrent, skuespillerne skyver rundt på lamper for å skape nye settinger, og en ensom stol utgjør den eneste rekvisitten på scenen. Den står trofast i tornadoens øye.
Vi sitter oppe på galleriet og ser ned. Jeg får litt stemningen av å sitte på kino. Rett ned i et vertikalt kammerspill. Tenker tilbake på da jeg så Fifty Shades of Grey på kino. Husker jeg tenkte at sexen, spesialeffektene og dialogen tok fokuset fra de mellommenneskelige relasjonene. Jeg fikk ikke helt taket på karakterene. Tror det samme skjedde her. I Kvartett.
Hva er det med Det Andre Teatret som gjør at folk som ellers ikke ser teater strømmer til? Hvordan klarer de gang på gang å lokke til seg unge mennesker når større og mer etablerte teaterscener sliter med å nå denne målgruppen? Denne våren har jeg sett tre ulike forestillinger på teatret, og jeg tror jeg nærmer meg et svar.
Here we go! Plakat fra Det Andre Teatrets hjemmeside.
Tittel: Kongen på haugen, Olli Wermskogs Improvors og Dance On/Dance Off
Tid og sted: Det Andre Teatret, våren 2019
Kommende forestillinger: Sjekk ut Det Andre Teatrets program HER!
Anmeldelse/innlegg av: Helge Langerud Heikkilä
Salen til den knøttlille Intimscenen er fylt til randen av ivrig teaterungdom. For folk i salen er unge, og det gleder oss å se. Vi får servert saft og smågodt i det vi setter oss på plassene våre. Kongen på haugen har et enkelt (men ganske forvirrende konsept): man skal finne ut hvem som er kongen på haugen. Eller rettere sagt hvilke show som er kveldens beste. To ulike grupper skal konkurrere i å presentere det beste konseptet, som de deretter spiller ut.
Publikum skal stemme på hvilket konsept, eller show om du vil (ikke utførelsen av konseptet), de vil ha med videre til “neste gang”. Det kule er at hvem som helst kan melde seg på med et konsept til et nytt show. Svakheten er at det er forvirrende å skulle stemme over show-konseptet og ikke på hvilke gruppe/aktører som er morsomme denne kvelden. Resultatet blir derfor litt underlig. Kongen på haugen hadde sånn sett vært mer moro om man lot være å kåre en vinner, eventuelt om en jury gjorde dette.
Denne kvelden fremstår begge konseptene litt for kompliserte til formatet. Improvisatørene blir jagende for å rekke alt. Det er synd, for de er veldig morsomme når de først tar seg tid. Det er lett å heie på nye konsepter og ideer, men Kongen på haugen trenger nok en del mer tid før det virkelig sitter.
Vi tar en tur til Den Andre Cafeen, drikker en øl og blir grepet av stemningen. Før vi vet ordet av det sitter vi i salen klare for Olli Wermskogs Improvors. Vi har tidligere sett julevarianten (som du kan lese anmeldelsen av HER!). Konseptet er det samme og det svinger skikkelig. Teaterungdom.no elsker Olli Wermskogs improvors!
Det er ikke uten grunn at Olli Wermskogs Improvors ble vinner av Humorprisen 2018 for Årets sceneshow indie. FOTO: Det Andre Teatrets hjemmeside
Ny dag, nye muligheter. Dance on/Dance off er en improvisert dansekonkurranse med improvisatører og dansere. Igjen skal det kåres en slags vinner og det er publikum som bestemmer. Resultatet er slik man kan forvente: ganske rart og ganske gøy. Jeg får en følelse av at det å skulle være morsom står litt i veien for både danserne og improvisatørene. Det virker ikke som om de tar oppgaven med å lage dans på alvor. Da blir hele premisset litt feil. Konkurranseaspektet burde kanskje heller være å lage den morsomste dansen, ikke om å gjøre å lage den beste (slik det blir presentert). Uansett, ønsket om å også fremme dans på Det Andre Teatret er jo gøy. Så får man heller tygge litt på om dette er måten å gjøre det på…
Innlevelsen er det ingenting å si på. FOTO: Det Andre Teatrets hjemmeside
På kort tid har jeg sett tre ulike forestillinger på Det Andre Teatret. Olli Wermskogs improvors står igjen som min soleklare favoritt, mens forsøkene på å skape nye konsepter kanskje ikke er helt ferdig utviklet. Det jeg uansett sitter igjen med er den gode stemningen på teatret, det unge publikummet og villigheten til å prøve nye ting. Dette er suksessfaktorer som har vært med på å bygge opp Det Andre Teatret og som gjør at de til stadighet holder seg relevante og ungdommelige. De står ikke fast i sin trygge form, men leker og leter etter noe nytt, morsomt og lekent. Så får heller kvaliteten på hver enkelt forestilling variere litt, det gjør egentlig ikke så mye.
Det er torsdag ettermiddag og vi har tatt turen til Lillestrøm for å se hvordan det går med ungTEKSTakershus.
Det er siste samling før jul, og besøk av Sammy Metcalfe fra performance-kompaniet Sleepwalk Collective. Han er der for å fortelle hvordan de kan jobbe frem tekstene sine. Jeg får selv være med på litt av workshopen hvor vi utforsker ulike karakterer og uttrykk.
Sammy forteller mye om hvordan både lys og lyd er viktig for å få en helhetlig forestilling, noe han selv brukte lang tid på å forstå. For som han sier «lys er lys, holder det ikke bare å plugge inn en lyskaster?». Han har de siste årene brukt mye tid på å skjønne både lys og musikk, og forstå hvordan han kan klare å involvere det i forestillingene. Sammen med teksten utgjør det en mer komplett forestilling, og det er nettopp teksten deltakerne i ungTEKST gleder seg til å høre mer om.
Denne torsdagen er annerledes, i og med at det er gjestelærer og undervisningen går på engelsk. Her blir ungdommene utfordret på nye måter og blir tvunget til å tenke annerledes. De må også kaste seg ut på gulvet og være litt skuespillere for hverandre, noe ikke alle ser ut til å være like komfortable med. De er jo der primært for å skrive. Sammys metoder er annerledes enn det de er vant til, og denne torsdagen er det nok flere som oppdager nye måter de kan utvikle en tekst på.
Øystein Ulsberg Brager er leder for prosjektet ungTEKSTakershus, og det har fram til nå vært han som har holdt workshopene. Han forteller at en “vanlig” workshop starter med at de leser en kort tekst og diskuterer den sammen. Etterpå får de en skriveoppgave ut fra det de har lest og diskutert. Tilslutt leser de opp det de har skrevet. Det er også tid til å skrive på egne tekster, og står man fast får man oppgaver av Øystein som hjelp for å komme i gang.
Totalt er det ni deltakere i ungTEKST, i tillegg til Regine og Maria som har skriveopphold hos Akershus Teater til januar. De to jentene får også muligheten til å lede hver sin workshop, og Øystein forteller at det kommer flere gjestelærere inn etter jul. Jeg tar en titt på hjemmesiden, og finner ut at blant annet Are Kalvø skal ha en økt med den skriveglade gjengen. Deltakerne er fra 15-25 år, og de skriver alt mulig! Noen skriver bøker, mens andre liker slampoesi. Noen vil utvikle tekster for teateret, mens andre skriver noveller og dikt for å uttrykke følelser. Dette er virkelig en kreativ gjeng, og passer midt i blinken for alle som liker å skrive. Vi får høre at det er noen ledige plasser fra nyttår, så her er det bare å slenge seg på om du sitter hjemme og tenker at du vil ut å møte annen skriveglad ungdom! Er du over 25 år har du mulighet til å søke om skriveopphold, med kontorplass hos Akershus teater og et prosjektstipend på 10 000 kr. All informasjon finner du her
Vi heier på ungTEKSTakershus og gleder oss til å følge dem videre!
Nok en milepæl er nådd. Dette er TEATERUNGDOM.NO sitt innlegg nummer 200! Vi er stolte, slitne og gira på mer. Anmeldelser, intervjuer, teaterguider, kommentarer, Teaterungdom.no er mye. Men hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hvordan lages Teaterungdom.no? – og hvordan blir veien vår videre? Så mange spørsmål, så la oss feire innlegg nummer 200 med noen svar…
Teaterungdom.no er oss. Det er meg, og det er deg. Det er alle ungdommer som har en interesse for teater. Det er deg som ikke vet hva du skal se, den ene gangen i året du tar med deg barna på teater. Vi er mange, men vi er få i teatersalene. Altfor få. Vi er ikke de med mest penger. Derfor får vi ikke så mye plass i de store mediene. Ungdom er ikke rike, men vi bryr oss. Teaterungdom.no er en stemme til ungdommen. Et tiltak, slik at teateret er for alle: også for ungdommer.
Hvorfor finnes vi? Vi finnes fordi det trengs. Når VG eller Aftenposten anmelder forestillinger, laget for ungdommer, anmelder de fortsatt for sine lesere. Lesere som er eldre enn ungdommene. De skriver på et “korrekt” språk. De bruker ord og uttrykk som viser stor teaterfaglig forståelse, og de bruker sine referanser. De publiserer i tidsskrifter og aviser som brukes av sin målgruppe. Teaterungdom.no er ungdommens motsvar til dette. Vi skriver ALLTID for å treffe ungdom. Vi bruker mediene ungdommene bruker. Vi er på facebook, blogg, instagram og snapchat. Vi finnes fordi ungdommene fortjener en stemme. En stemme som vil treffe ungdommer der ungdommer er. En stemme som tar ungdom på alvor.
Teaterungdom.no lages ved at vi fire i redaksjonen (Helge, Kamilla, Mari og Stine) møtes og setter opp programmet for neste måned. Her snakker vi om hvordan bloggen skal utvikle seg videre, hvilke forestillinger vi vil anmelde og hva vi må få med oss fremover. (Om du ønsker at vi skal skrive om/anmelde noe, ikke nøl med å ta kontakt med oss på facebook eller mail).
Vi har nådd 200 innlegg. På veien har vi anmeldt enormt mange forestillinger og intervjuet noen av de mest spennende menneskene i Teater-Norge. Veien videre er spennende. Vi jobber for å få på plass en intervjuserie, få en egen økonomi og for å nå flere yngre ungdommer. Planene er mange og spennende, så det er bare å følge med fremover.
Det sies ofte at ungdom er morgendagens voksne, vi mener det er like viktig at de er dagens ungdom! Det må man ta på alvor! Derfor trengs TEATERUNGDOM.NO, i 200 år til!
